Hva er egentlig problemet med GMO? Del 2:

Debatten rundt GMO – genetisk modifiserte organismer – har i stor grad blitt preget av folk som er fundamentalt imot GMO fordi det er «tukling med naturen», satt opp mot GMO-tilhengere som rister på hodet over den første gruppas uvitenskapelige og følelsesbaserte motstand.

Aina Bartmann, leder i «Nettverk for GMO-fri mat og fôr», forsikrer oss om at hun ikke tilhører den første gruppa.

– Nei, vi argumenterer ikke med at GMO er «tukling», verken med naturen eller skaperverket. Vi er prinsipielt sett åpne for at GMO kan tas i bruk, men da må sikkerheten ved det enkelte produktet være dokumentert, og det må ha en klar nytteverdi. Men selv om vi ikke bruker begrepet «tukling med skaperverket» har vi selvfølgelig respekt for at folk kan ha det standpunktet, sier hun.

Bartmann legger til at nettverket heller ikke har hovedfokus på at GMO-mat er mindre næringsrik eller mer usunn enn annen mat.

– Nei, våre innvendinger handler primært sett om hva GMO-er vil gjøre med naturen og økobalansen. I tillegg er vi opptatt av hvem som skal ha kontrollen over vårt felles matfat, sier hun.

Crispr kan gi Monsanto konkurranse

Hva er så det mest positive hun kan si om GMO? Her trekker Bartmann fram den nye teknikken Crispr.

– Jeg synes det er en viktig forskjell mellom de «gamle» GMO-ene, som for eksempel de glyfosat-resistente matvekstene til Monsanto som skal sprøytes med Monsantos glyfosat-holdige sprøytemidler, og de nye mulighetene Crispr-teknikken åpner for. Noe av det mest lovende er at man kan gjøre genendringer uten å tilføre DNA fra andre organismer. For det andre er det billigere å ta i bruk. Dermed kan vi håpe at universiteter og mindre selskaper kan utfordre de store kjemiselskapenes dominans på dette området. Teknologien er i utgangspunktet mer demokratisk fordelt, sier hun.

Hun understreker imidlertid at vi fortsatt har for lite kunnskap til å si at dette eller andre nye genredigeringsmetoder er sikre å ta i bruk i stor skala og sette ut i økosystemene.

– At teknologien er så billig og enkel å ta i bruk kan bli et tveegget sverd. Vi risikerer å sette ut mutanter i økosystemene i et hittil ukjent tempo og omfang, og eventuelle konsekvenser blir umulig å overvåke. Det er derfor vi er opptatt av at føre-var-prinsippet legges til grunn for godkjenning og utsetting, sier hun.

Ett eksempel på en genmodifisert plante hun vil ha mer forskning på, er tørråteresistent potet.

– Tørråte er et stort problem for norske bønder, så hvis det kommer en potet som er resistent mot tørråte, er det en stor fordel. Det samme gjelder forsøkene med å lage en steril oppdrettslaks, som ikke kan blande seg med villaks. Men heller ikke dette kan vi slippe løs i norsk natur før vi er sikre på at den ikke vil skape ubalanse i økosystemet, og det vet vi ikke ennå, sier hun.

– Er du enig i at navnet deres «Nettverk for GMO-fri mat og fôr», og slagord dere bruker som «uten GMO», kan tyde på at dere aldri vil støtte noen genmodifiseringsteknologi uansett?

– Formålet for vårt arbeide er å støtte en politikk som ivaretar hensynet til naturen, og forbrukere og produsenters rett til å velge selv, sier hun. Det vil ikke være noen stor sak for oss å endre navn dersom vi skulle finne det hensiktsmessig, sier hun.

Heller Thorvald enn GMO

Bartmanns hovedargument mot GMO er at det så langt ikke er dokumentert tilstrekkelige fordeler, samt at vi vet altfor lite om mulige skadevirkninger på lang sikt.

– Vi trenger mer forskning, både forskning på mulige produkter og uavhengig risikoforskning, sier hun.

Bartmann sier hun heller vil spille på lag med naturen, enn å prøve å forandre den.

– Jeg er nok mer tilhenger av for eksempel roboten Thorvald enn av GMO, sier hun, og viser til en robot utviklet ved NMBU på Ås som kan kjøre rundt på åkrene og gjøre mye av den samme jobben som en traktor, bare mer presist og uten å komprimere matjorda så mye.

Regulering skaper tillit

Da vi snakket med Arne Holst-Jensen ved Veteriærinstututtet i del 1 av denne serien, var det et viktig poeng for ham at det strenge reguleringsregimet rundt GMO legger til rette for at det bare er de aller største og mest kapitalsterke selskapene, som Monsanto, som har råd til å få nye GMO-er godkjent.

Og hvis de greier det, vil de selvsagt ha igjen investeringene sine i form av patenter og eksklusivt salg.

Aina Bartmann har et annet syn på det.

– Jeg tenker nok at en streng regulering er nødvendig for å skape tillit i markedet. En del forskere ødelegger for sin egen sak fordi de overselger mulighetene. Da svekkes tilliten. Vi vet fra forbrukerundersøkelser at folk er skeptiske til GMO, men at de også har et nyansert syn der de veier nytte opp mot risiko, sier hun.

Holst-Jensen var i forrige artikkel også kritisk til ett av hovedkravene til «Nettverk for GMO-fri mat og fôr», nemlig at all GMO-mat, hvis den skulle bli godkjent, må merkes tydelig. Holst-Jensen mener slik merking i praksis fungerer som en advarsel om at det er noe farlig med GMO – et signal det blir feil å sende hvis man vet at GMO-maten er trygg.

Bartmann vil ikke være med på resonnementet.

– Jeg tror det ville være en dødslinje for industrien ikke å merke. Hvis man tror en slik merking skaper frykt, undervurderer man forbrukerne. Jeg vil heller snu på det: Hvis man har et produkt man er stolt av, for eksempel en steril laks eller en tørråteresistens potet, må du jo se på det som en stor fordel at det blir merket slik at forbrukerne faktisk kan gjøre et informert valg og aktivt velge disse produktene i butikken.

– Men mat som er dyrket gjennom tradisjonell avl og andre industrielle matframstillingsteknikker er jo ikke merket?

– Årsaken til at EU og Norge har et eget regelverk om merking av GMO er jo nettopp at genmodifisering ikke er det samme som konvensjonelt foredlingsarbeid. Det blir feil å sammenligne tradisjonell avl og GMO på denne måten. GMO er en kraftfull teknologi som griper inn i plantens genom på helt nye måter, sier hun.

Informerte valg

– Hvis det blir allmenn enighet om at en GMO er trygg både for naturen og mennesket, vil dere likevel mene at den bør merkes?

– Det skal ikke være GMO-er i butikkhyllene som kan være helseskadelige eller skadelige for miljøet. EU og Norge er likevel klar på at all mat som inneholder GMO skal merkes slik at forbrukere og produsenter skal kunne gjøre informerte valg. Begrunnelsen for å velge eller velge bort GMO, kan variere. Til nå har ønsket om å velge bort GMO for mange vært et ønske om å støtte opp under et mer bærekraftig landbruk lokalt og globalt, sier hun.

Bartmann legger til at ved tradisjonell avl er planten i stor grad testet i samspill med naturen rundt når den tas i bruk.

– Samspillet i kompliserte økologiske systemer, som for eksempel mellom planter, insekter og jordorganismer, trenger tid og vekslende betingelser for å vise om det fungerer tilfredsstillende, sier hun.

Bartmann mener at man ved genmodifisering får fram en variant som ut fra forskerens spesifikke kriterier ser ut til å fungere i laboratoriet, og så må man i etterkant teste den ut på alle nivåer.

– Problemet er at «i etterkant» kan bli et eksperiment med naturen dersom man ikke har klare regler. Vi snakker om forsvarlig forvaltning, ikke forbud, understreker Bartmann.

Misforstått om Golden Rice

GM-risen Golden Rice brukes ofte, av tilhengere, som et eksempel på hvor fundamentalistisk GMO-motstanderne kan være. Dette er en ristype som er modifisert slik at den inneholder ekstra A-vitamin, og blir dermed sagt å kunne forhindre over to millioner dødsfall årlig. Men det skjer ikke, angivelig fordi GMO-motstanderne ikke vil ha noe «tukling med naturen».

Biolog og vitenskapsjournalist Erik Tunstad skrev for eksempel en artikkel om dette i Fri tanke i mai i år.

Aina Bartmann rister på hodet over kritikken, også den Tunstad kommer med i Fri tanke.

– Ja, jeg la merke til den artikkelen og ble skuffet. Mesteparten av det som hevdes er feil. Golden Rice har, til tross for omfattende forskning i snart tjue år, ennå ikke resultert i en ris som er bedre enn de lokale sortene, hverken i næringsinnhold eller avlinger. Det internasjonale risforskningsinstituttet IRRI, som koordinerer denne forskningen, uttaler selv at de foreløpig ikke har et godt nok produkt for kommersialisering.

Og så lenge risen ikke har de egenskapene bøndene ønsker, vil ikke IRRI ikke kommersialisere den, poengterer hun.

– Så Golden Rice finnes egentlig ikke som et alternativ?

– Nei, Ikke som et tilbud til lokale bønder, med mindre det har vært en utvikling det siste året som vi ikke kjenner til. Det er et stort press på å lansere Golden Rice som en slags «quick-fix»-løsning mot underernæring og blindhet, men etter all innsatsen som er lagt ned uten at dette har gitt resultater, gir det grunn til å reflektere over hva man kunne oppnådd dersom de samme ressursene hadde vært brukt til å styrke tilgangen til et allsidig kosthold basert på lokale sunne matvarer, sier hun.

Mindre prestisje

Bartmann understreker at det ikke er mangel på mat i de aktuelle områdene, men mangel på tilgang til næringsrik mat for de med minst kjøpekraft.

– Verdens helseorganisasjon (WHO) kan vise til svært gode resultater der de har satset på en kombinasjon av styrking av kvinners situasjon gjennom kostholdsveiledning, lokal dyrking, utdeling av vitaminer og informasjon om betydningen av amming. Jeg synes Golden Rice er et godt eksempel på at vi aldri må la GMO bli en politisk sovepute for å unnlate å gjøre det vi vet virker, slår hun fast.

Bartmann mener det er et problem at det er mer prestisje og ressurser knyttet til genteknologisk forskning enn til gammeldags «stein på stein»-fattigdomsbekjempelse.

– I spørsmålet om å satse på GMO mener vi det er en plikt å vurdere hva som er de reelle alternativene før man hevder at GMO er den beste løsningen, understreker hun.

Enig i hageadvarsel

Bartmann er heller ikke enig med Holst-Jensen i at motstanden mot GMO har mildnet i de siste årene.

– Vi har ikke endret syn. Vi har vært kategorisk imot de gamle GMO-ene, men det er jo fordi vi mener de representerer en utvikling mot monokulturer og mer avhengighet av kjemiske sprøytemidler i maten. Det er det motsatte av kravet i genteknologiloven om at GMO skal bidra til en bærekraftig utvikling, sier hun.

Bartmann er glad for at det per i dag ikke er gitt godkjenning, hverken til dyrking eller import av GMO til Norge. Hun er også fornøyd med at det i EU kun er Spania som dyrker GMO i noe vesentlig omfang.

Lederen for «Nettverk for GMO-fri mat og fôr» er ellers helt enig med Holst-Jensen og andre som mener hagesentrene med sine importerte planter, insekter og mikroorganismer er en større trussel mot økobalansen i norsk natur enn GMO.

– Ja, det er klart. Vi har jo ikke GMO-er i Norge. Men det er jo ikke noe argument for å åpne opp for flere trusler som GMO vil kunne innebære sier hun.

Ytterpunktene dominerer

– Når man har fulgt denne debatten en stund, kan man få inntrykk av at det er fagfolkene – de som kjenner biologien og teknologien best – som også er mest liberale til å ta det i bruk. Er du enig?

– Vi mener det er feil. Det finnes ingen vitenskapelig konsensus på GMO-området. Og i en spørreundersøkelse utført av SIFO i 2017, viser det seg at det er folk med høy utdanning som er mest kritiske til GMO i Norge. I denne debatten, som i de fleste andre, er det de som uttaler seg sterkest som blir hørt. Det vil si at debatten domineres av de mest høyrøstede motstanderne og tilhengerne. Det kan være vanskelig å nå gjennom i media med et mer moderat syn, men vår linje vil uansett være å jobbe kunnskapsbasert og ha en nøktern føre-var-holdning, avslutter Bartmann.

Dette er del 2 i serien vår om GMO. Les neste del: Intervju med Odd-Gunnar Wikmark, forsker ved Genøk - Senter for biosikkerhet i Tromsø