En kvinne i Ny-Guinea blir brent levende, anklaget for å være heks. Helsearbeidere i Pakistan blir drept for å gjennomføre vaksinasjon. Aktivistene i Profetens Ummah går inn for global Jihad. Partiet Norges kristne vil «gjenkristne Norge» gjennom «Guds ord». Kvinner, homofile og andre blir undertrykt verden over, på bakgrunn av religiøs tro.

Alt dette er uttrykk for religiøs ekstremisme, ifølge innlederne på sist onsdags temamøte i Humanismens hus. Ekspertpanelet bestod av Shoaib Sultan, tidligere generalsekretær for Islamsk råd og nå rådgiver i Antirasistisk senter; Anne Sender, tidligere forstander i Det Mosaiske trossamfunn; og Lars Gule, tidligere generalsekretær i Human-Etisk Forbund, filosof og samfunnsdebattant. Gule ga i fjor ut boka Ekstremismens kjennetegn.

I selskap med ivrige tilhørere forklarte de hva som gjør slike ekstreme holdninger så farlige, hva som kan være bakgrunnen for dem, og hvordan vi kan gå dem i møte.

– Ekstremister mangler kunnskap om verden

En form for religiøs ekstremisme innebærer en ekstrem virkelighetsoppfatning, mener filosof og samfunnsdebattant Lars Gule. Han tror ekstremistiske holdninger skyldes blant annet manglende kunnskap om verden. Det finnes mange eksempler på denne type ekstremisme verden rundt, og konsekvensene er fatale.

– I dagens verden er kunnskap om biologi, medisin og vaksinasjon utbredt, begynner Gule.

– Det er forferdelig trist at det fortsatt finnes mennesker som mangler elementær kunnskap om virkeligheten, og derfor inntar ekstreme posisjoner. Det blir farlig når man ut fra denne virkelighetsoppfatningen tror det finnes for eksempel hekser og demoner.

Ifølge Gule finner vi lignende holdninger – dog ikke like ekstreme – også blant norske innvandrere.

– Jeg tror vi har folk med innvandrerbakgrunn som rett og slett mangler en del kunnskaper om hvordan verden er sydd sammen, og derfor har problemer med å forholde seg til for eksempel moderne medisin.

Man ser det man ønsker å se

Gule får støtte av Shoaib Sultan, tidligere generalsekretær i Islamsk råd. Sultan poengterer imidlertid at det ikke er bare mangel på kunnskap som gir næring til ekstreme virkelighetsoppfatninger.

– Hvis det bare handlet om kunnskap, skulle man tro at det å gi den nødvendige kunnskapen ville gjøre at den type holdninger forsvinner.

– Men vi vet fra vårt eget samfunnslag at sånn er det ikke. Slike holdninger finnes jo også hos folk som ikke har noen religiøs bakgrunn for det – for eksempel innen alternativ medisin. Man ønsker å se noen strukturer som forklarer hvordan verden er – uansett hvor ulogiske de måtte være.

Sultan mener det ofte er mennesker som faller utenfor i samfunnet, som trekkes inn i de ekstreme religiøse miljøene.

– For å si det sånn: det er få vinnere som blir ekstreme. I likhet med det kriminelle bander gjør, går man til de ungdommene som på en eller annen måte ikke fungerer helt. Man gir dem anerkjennelse, kameratskap, et miljø å være i. Disse unge menneskene finner da plutselig en mening med livet. Når de kanskje begynner å få noen tanker om dette ikke var så lurt, har de kommet så langt inn i det at det er vanskelig å slippe taket.

Konspirasjonsteorier uten kritisk tenkning

Både Sultan og Gule trekker fram konspirasjonsteorier som en del av den feilaktige virkelighetsoppfatningen vi finner hos mange religiøse ekstremister. Ett eksempel er konspirasjonsteorien basert på dokumentet Sions vises protokoller, som beskriver hvordan jødene skal få verdensherredømme. Et annet eksempel er The Project – den muslimske parallellen til Sions vises protokoller – som altså handler om hvordan Det muslimske brorskapet skal ta over Europa og USA.

Sultan er opprørt over at mennesker i dagens ellers opplyste samfunn tror på slike konspirasjoner – særlig med tanke på likheten mellom de to dokumentene.

– Parallellene er slående – man har nærmest kjørt søk-erstatt-funksjonen i word. Og det er ekstremt merkelig at de som er sterkt uenig i det ene og tror på det andre, ikke ser dette. Jeg tenker at kritiske spørsmål er det som konspirasjonsteoriene lever på at ingen stiller.

– Når konspirasjonsteorier fører til antisemittisme, har man en ekstrem – og fullstendig gal – virkelighetsoppfatning, supplerer Gule.

– Det blir et problem når dette omsettes i hatefulle holdninger og handlinger.

«Religiøs» er ikke lik «ekstremist»

Den aller farligste formen for ekstremisme, er den som handler om hvilke normer som burde gjelde, mener Gule.

– Når våre beste normer – demokrati og menneskerettigheter – settes til side til fordel for religiøst inspirerte oppfatninger om hva som er rett og galt, kan vi få uhyggelige oppfatninger. Da blir det for eksempel legitimt å hetse homofile, med utgangspunkt i Guds angivelige ord.

– Dette er holdninger som finnes innenfor mange ulike miljøer, men de er nok mer utbredt i en del innvandrermiljøer enn i resten av det norske samfunn, legger Gule til.

Både Anne Sender og Shoaib Sultan mener imidlertid det er viktig å spre budskapet om at slike ekstreme holdninger ikke er representative for deres trosretninger. Og at mange religiøse nettopp begynner å signalisere dette til resten av samfunnet.

– Jeg tror det er en voksende erkjennelse blant muslimer at det er viktig å ta til motmæle – å si fra at vi ikke vil ha noe med dette å gjøre, sier Sultan.

– Dialog er viktig, mener Sender.

Både overfor samfunnet, og mellom de ulike trossamfunnene. Hun synes vi bør fokusere på det positive ved religion, uten dermed å miste faren for ekstremisme av syne. Og å bruke ord som våpen for å bekjempe nettopp det.

– Jeg er for den grunnleggende tenkning at religionene våre har masse konstruktivt å by på. Det negative er der i massevis. Men det er de faktiske handlingene man blir dømt ut ifra. Det betyr at man må få folk til å handle på en annen måte. Og det gjør vi ved å bruke ord som gjør at de kan endre også sine handlinger.