Opp gjennom historien har selvmord blitt ansett som galt, feigt, ukristelig. Eller eventuelt en mulighet enhver har frihet og rett til å velge. Men hva mener de suicidale selv?

Psykiater Arne Thorvik har skrevet doktorgradsavhandlingen Suicid som etisk fenomen. Avhandlingen er basert på dybdeintervjuer med personer som har vært i faresonen for å ta sitt eget liv. Under onsdagens debattmøte på Humanismens hus la han fram noen av resultatene. Det sensitive temaet engasjerte publikum.

Snøballen begynner å rulle…

«Hvis du greier å stå imot før det går for langt, har du litt mer kontroll. Men dette er en sånn ond sirkel. Hvis du først kommer inn i den, og lar den få lov til å male, forsterker den atter en gang de tankene. Og til slutt er du ordentlig ute å kjøre.»

Slik beskrives selvmordstankene av en av pasientene Thorvik har snakket med.

– Tankene begynner å leve sitt eget liv, som en snøball som begynner å rulle, utdyper han. – De bærer preg av å være tanker man ikke selv tenker.

Thorvik har intervjuet 40 personer, som på grunn av alvorlig selvmordsrisiko har vært innlagt ved psykiatrisk akuttpost. Intervjuene fant sted på et tidspunkt da pasientene ble vurdert som ikke å være til fare for seg selv lenger.

– Jeg forsøkte å ta deres perspektiv, forstå hva som ga mening for dem og ba dem beskrive sin situasjon, forteller han.

Gjennom samtalene med pasientene fikk han et innblikk i deres tankegang, følelser og etiske perspektiver rundt det å ta livet sitt.

Ensomhet og ambivalens

Thorvik tror at alle mennesker vil kunne oppleve livet som uutholdelig fra tid til annen, og at det er allmennmenneskelig å ville vekk fra livet iblant. Men hva er det som kjennetegner tenkemåten til dem som faktisk bestemmer seg for å ta sitt liv?

– Fellesnevneren for de som har gjennomført selvmordsforsøk, er tristhet, ensomhet, følelsen av ikke å være knyttet til noen.

– Fellesnevneren for de som har gjennomført selvmordsforsøk, er tristhet, ensomhet, følelsen av ikke å være knyttet til noen. De har en subjektiv opplevelse av å være alene, selv om de har mennesker rundt seg.

– Mange har også en nederlagsfølelse, de liker ikke livet sitt.

20 av Thorviks 40 intervjuobjekter har hatt psykotiske lidelser, som innebar blant annet hallusinasjoner eller vrangforestillinger. For noen av disse var selvmordsforsøket i tillegg psykotisk motivert, som for eksempel ved at stemmer i hodet ba dem om å skade seg.

Et annet fellestrekk ved suicidale personer – både psykotiske og ikke-psykotiske – er følelsen av ambivalens.

– Alle jeg snakket med kjente en dragning mot å dø. Samtidig kjente de på noe i seg selv som ville leve, forteller Thorvik.

– Det er noe paradoksalt livsbejaende ved selvmordet. Man hadde forventninger til livet – man trodde det skulle bli noe. Men så ble det ikke slik.

– Det er noe paradoksalt livsbejaende ved selvmordet.

– Ingen er mindre opptatt av døden enn suicidale

Mange tenker at mennesker som vil ta livet sitt har dystre tanker om fremtiden. At de ikke klarer å se for seg fremtidige oppturer eller gleder. Dette er ikke Thorviks erfaring.

– De jeg intervjuet følte at det ikke var noen fremtid. De hadde en umiddelbar opplevelse av at «de andre har en fremtid, men jeg har ingen fremtid».

De suicidale personenes opptatthet av nåtiden kommer tydelig fram i samtaler om døden.

– Ingen er mindre opptatt av døden enn suicidale, uttaler Thorvik. – Fokuset deres ligger ikke på hva det vil si å dø. Fokuset ligger på smerten i livssituasjonen.

Dette gjelder overraskende nok også for religiøse, forteller Thorvik. Man skulle at tro disse menneskene hadde en forestilling om himmelsk herlighet etter sin død. På sitt mest suicidale hadde de imidlertid bare ett ønske: å bli borte.

Vil ikke utsette de etterlatte for påkjenningen

Thorvik ønsket også å undersøke pasientens etiske refleksjoner omkring selvmord: Hva tenker de selv om fenomenet selvmord? Er det rett eller galt i deres øyne?

– Noen ga en religiøs begrunnelse: «Det er mord, og mord er galt.» Et annet religiøst perspektiv som kom fram under intervjuene, var at man har fått livet i gave og derfor ikke må skusle det vekk.

– Men det som absolutt alle jeg snakket med ga uttrykk for, var en form for konsekvensetikk: Det å ta livet av seg fører til negative konsekvenser for de nærstående. De hadde en tanke om at «hvis jeg dør, vil de rundt meg få det vondt, og det vil jeg ikke utsette dem for».

– Dette går imot den populære oppfatningen at de med selvmordstanker bare tenker på seg selv, påpeker Thorvik.

– Det var også noen som snudde konsekvensetikken på hodet, fortsetter han. – De begynte å tenke slik at konsekvensene av ens død ville være bedre for de nærstående enn at man lever. Som en av dem sa: «Det ville være lettere for de rundt meg å ha en grav å gå til, i stedet for å måtte slite med meg.»

– Hvis man hører noen si noe sånt, bør varsellampene begynne å blinke. For det er et uttrykk for at vedkommendes oppfatning av verden er i ferd med å endre seg vesentlig.

Men selv for personer med alvorlige selvmordstanker, kan tankegangen kanskje vendes om, skal vi tro Thorvik.

– En av pasientene sa at hvis han fikk snakke med andre, hvis for eksempel en kamerat ringte, så kunne prosessen i beste fall reverseres. Hvis man klarer å ta kontakt med omverdenen, kan man kanskje få en realitetsorientering, og se at verden ikke er så skrekkelig som ens tanker tilsier.