Det kalles bekreftelsesbias – eller confirmation bias på engelsk – og det gjør at du har en tendens til å finne tegn på at du har rett heller enn tegn på at du tar feil. Også når du sitter med fakta fra begge sider.

Tenk deg at du skal ta en viktig beslutning. Hvordan går du frem for å finne informasjonsgrunnlaget til å ta beslutningen på? Studier viser at folk flest, når de skal lete etter informasjon, i størst grad finner kilder som allerede er enige med dem, eller som forteller det de ønsker å høre. Dette påvirker oss både i store og små spørsmål.

Et foreldrepar kjemper om omsorgsretten for sitt barn. En uavhengig gruppe får lese beskrivelser av foreldrene, der forelder A er middelmådig og ordinær i alle forhold, mens forelder B har klare positive og negative trekk: et spesielt nært forhold til barnet, og en jobb som gjør at den tilbringer mye tid vekk fra hjemmet. Når gruppen blir spurt om hvem som burde få foreldreretten over barnet, velger de fleste forelder B, da denne har klare trekk som tilsier at den burde vinne. Når gruppen blir spurt om hvem som ikke burde få foreldreretten, velger de også forelder B, ut fra samme tankegang. Hjernen din leter etter svaret på nettopp det den blir spurt om – og ikke en objektiv vurdering.

Likeledes vil en som i utgangspunktet er positiv til homeopati, eller kanskje også har investert store mengder tid og ressurser i alternative strømninger, lettere finne informasjon som bekrefter det vedkommende allerede tror. Dette rammer selvsagt skeptikere også – jeg leser jo unektelig flere skeptikerblogger enn alternative.

En god skeptiker sørger for å utfordre egne holdninger.

Men en god skeptiker er veldig bevisst på dette prinsippet, og prøver å motarbeide det. En god skeptiker sørger for å utfordre egne holdninger. Bloggen til Gunnar Tjomlid er et godt eksempel på en skeptiker som lytter til «den andre siden», synes jeg. Han finner påstander han stiller seg skeptisk til i, går gjennom deres dokumentasjon, og svarer så detaljert på det. En god skeptiker påtaler også kritikkverdige forhold innen legevitenskapen, for eksempel ved å gå i rette med publiseringspraksisen til legemiddelfirmaer som gjemmer bort forskning som ikke viser det de vil se.

Hvor ofte skjer det at du tenker på noen, og i neste øyeblikk ringer de? Eller at du drømmer om en lilla prikkete paraply, og senere den dagen ser du en akkurat maken på den andre siden av gaten? Sannsynligvis tenker du oftere på noen uten at de ringer like etter, men hjernen din teller pliktoppfyllende tilsynelatende meningsbærende hendelser og glemmer dem som virker irrelevante. Dette er nok en medvirkende faktor til utviklingen av statistikk. Vi klarer ikke være objektive uten hjelp.

Faktisk er et av trylletriksene til den gamle skjebøyeren Uri Geller basert på bekreftelsesbias. Han sier at 11 er et magisk tall, og at sinnene våre tiltrekkes av det. Og hvis vi bare følger med, vil vi se at 11 opptrer overalt. Spesielt skal man kunne merke dette når man titter på klokka – at man mye oftere titter på klokka 11 over hel enn 9, 10, eller 12 over. Og det er jo til en viss grad sant. Forklaringen på dette er at når han har innprentet 11 – 11 – 11 i deg en stund, finner hjernen din oftere 11 enn før. Hvor mange ganger titter du ikke uoppmerksomt på klokker i løpet av en dag? Etter Gellers innprenting er hjernen din superklar for å svare på tiltale, og gjør deg oppmerksom på alle gangene du ser på klokka 11 over, men ikke 9, 10 og 12 over, selv om det nok fysisk sett blir like mange ganger.

Dette handler altså både om oppmerksomhet og om hvordan hjernen din virker når den skal ta vurdere ting.

En forskervenninne og jeg diskuterte noen nye funn som var veldig oppsiktsvekkende og kontraintuitive. Hun sa til slutt kategorisk at «nei, disse funnene må være gale». For en uinnvidd kan dette virke nøyaktig som et klart eksempel på bekreftelsesbias: noe strider mot det jeg allerede tror, derfor kan jeg forkaste det og lete videre etter ting som bekrefter det jeg allerede vet.

Men vitenskapsfolk kan noen ganger tillate seg å komme med slike utsagn – i alle fall i sleivete diskusjoner med venner. For motarbeidelse av bekreftelsesbias er nøyaktig hva vitenskap handler om. Den vitenskapelige metoden går nemlig ut på å komme med en påstand, og deretter prøve å motbevise denne på alle mulige måter. En vitenskapelig studie har gjerne som utgangspunkt en påstand som strider mot det vi søker å finne ut av. Hvis du ønsker å finne ut om paracet virker tar du som utgangspunkt at det ikke virker – og prøver så å få avkreftet dette. Vitenskapen har altså systemer på plass for å hindre at vi bare finner det vi leter etter: hele prosjektet handler om å prøve å motbevise eller få avkreftet sine påstander. Når det går, eller når det ikke går, finner vi ut nye ting.

Bekreftelsesbias er en del av hvordan hjernen din virker. Som med mange fikse snarveier hjernen din tar, er dette prinsippet nyttig i det daglige, men noen ganger skadelig. Nyttig kan det for eksempel være når du må ta raske beslutninger, og biasen hindrer deg i å tvile. Skadelig kan det være når det fører til at vi blir mer og mer inngrodd i feilaktige holdninger.

Denne teksten er tidligere publisert i Fri tanke 1-2012.

Les også:

Richard Wiseman til Kritisk Masse

Bedre med litt overtro enn med undertro

Ny skeptikersjef klar til dyst