Da jeg var liten, lærte jeg at døden er vår fiende. Den er en følge av menneskenes synd, fikk jeg høre, et avvik fra Guds opprinnelige plan. «Den siste fiende som skal tilintetgjøres, er døden», sier Skriften, og dette preget min barndoms fantasier. «Herren skal oppsluke døden for evig og tørke tårene av menneskenes ansikt.» I min barndoms verden betydde håp troen på en framtidig verden uten smerte og død. Døden, som unaturlig og grusom, skulle overvinnes, og menneskenes oppgave var ikke å forsone seg med den, men å overskride den, gjennom tanke, tro og handling.

Når jeg ser tilbake, fremstår barnetroen livsfjern, kanskje livsfornektende. Den ga meg håp, men håpet var knyttet til noe utover livet og fjernet meg fra eksistensen her og nå. Tanken på døden kunne bare tåles dersom vi tenkte den vekk.

Nå tenker jeg snarere motsatt.

Dødens realitet møter oss overalt. Smerten over å miste, over selv å svinne hen, er en del av livet – ikke et avvik. Det å kunne romme døden og smerten som en naturlig del av livet fremstår for meg mer og mer som en viktig eksistensiell fordring.

Fra et sekulært ståsted er døden det punkt der man går fra å være til ikke å være. Døden, forstått som ikke-eksistens, er slik sett ikke noe å bekymre seg for, mente den greske filosofen Epikur. For «når vi er, er ikke døden, og når døden er, er ikke vi».

Dette enkle postulat er kanskje sant, men likevel for enkelt.

For vi mennesker lever ikke bare i nuet, vi lever «forut for oss selv». I vår bevissthet orienterer vi oss hele tiden mot muligheter, mot alt som kan skje, eller som vi ønsker at skal skje.

Døden som mulighet er truende, fordi den betyr alle andre muligheters opphør. Selv om vi ikke frykter døden i seg selv, innebærer den et endelig tap av muligheter både for den som dør, og ikke minst for alle som mister noen. Tapet synes å stride mot alle våre menneskelige instinkter.

Kan vi da forsone oss med at alt en dag tar slutt?

Filosofen Martin Heidegger brukte begrepet «væren til døden» om det å erkjenne døden som livets grunnvilkår, for derigjennom å få et mer egentlig, eller ekte, forhold til sin egen tilværelse. Slik jeg tolker Heidegger, handler dette om å «se døden i øynene» og ta inn over seg vår eksistens slik den faktisk er. For dermed å kunne gå inn i livet – med alt det er – med inderlighet og større oppmerksomhet på hva som er viktig.

Å erkjenne eller erfare døden som «vår mest egne og uunngåelige mulighet» , slik Heidegger formulerer det, vil si å innse at alt tar slutt, og at vi ikke vet når. Denne tanken kan være smertefull, men den kan også gjøre oss oppmerksomme. Vi blir bevisste på at øyeblikkene er verdifulle, at vi må gå inn i vår tid, gripe vårt liv og være oss selv.

«Væren til døden» er slik en måte å være i verden på som handler om å «bli seg selv».

Å se sin død i øynene, uten å vike blikket, vil si å ha mot til kjenne på angsten for døden og å tåle den. Bare slik kan vi favne, eller omfavne, alt det livet er. Og slik kan vi bli ansporet til å våge friheten, ved ikke blindt å følge strømmen, men velge et liv som er vårt eget.

Jeg mistet nylig en kjær venn i nær familie. At noen du har vært glad i, brått er borte, er brutalt. Det endelige fravær er vanskelig å fatte.

Likevel kjenner jeg på et sterkt nærvær. Jeg hører stemmen, full av entusiasme, husker det humoristiske glimtet i øynene. Minnene gir intense opplevelser av nærhet, og paradoksalt nok også av livets skjønnhet og verdi. Kollisjonen med døden bringer meg nærmere livet. Jeg blir rykket ut av hverdagsligheten, av tralten, og kommer i berøring med livsnerven, på godt og vondt.

I møte med døden kjenner vi på hva som virkelig er viktig. Våre verdier settes i relieff, våre drømmer står fram i sterke farger. Hvem ønsker vi å være? Hvilke verdier vil vi bringe videre? Hvordan kan vi fange øyeblikkene i tiden – som i hverdagens virvelstrøm synes å renne ut mellom fingrene våre – og gjøre dem levende? Møtet med døden gir oss en impuls til å gripe livet som mulighet.

Fristelsen til å fortrenge eller flykte fra døden kan imidlertid være stor, og for det meste unngår også jeg å tenke på den.

Jeg tror at angsten som kryper nedover ryggraden ved tanken på egen eller familiemedlemmers død, gjør at mange av oss lever våre liv som om døden ikke skulle eksistere. Poenget er ikke at man til enhver tid skal la tanken på døden begrense livslykken. Men, det motsatte er heller tendensen i vår tid. Vi unngår temaet, pakker de skumle tankene godt ned under myke puter, forflytter sykdom og død inn på institusjonene og glir inn i det Heidegger ville kalle en «værensglemsel» .

Kanskje trenger vi en bedre balanse?

Hvis sorg blir diagnose og angst noe som alltid skal behandles bort, blir aksepten for de smertefulle sidene av livet lav. Tendensen til sykeliggjøring av normale menneskelige tilstander og fremmedgjøring fra dødens realitet kan medføre liv uten klangbunn. Samtidig er dyrkingen av ungdommen og et snevert syn på skjønnhet og nytte med på å fjerne oss fra muligheten til å eldes med verdighet. Og kanskje også med glede?

Om vi alltid søker beroligelse fra tanken på døden, risikerer vi å frata oss selv muligheten for en autentisk væren, advarer Heidegger. Lar vi oss bedøve og flykter fra alt som er ubehagelig, flykter vi kanskje fra oss selv i samme slengen? Kan vi tillate oss å stoppe opp og dvele litt ved de vanskelige spørsmålene om vår eksistens, eller hopper vi lynsnart inn i neste TV-program, Facebook- post eller TikTok-video så snart et snev av uro lurer under overflaten?

Slik Peer Gynt i møte med Knappestøperen måtte se seg selv i speilet, kan vi i møte med døden som mulighet komme oss selv nærmere. Ved å møte både vår egen og andres eksistensielle uro med større åpenhet, kan vi kanskje leve sannere? Hva om vi kan skape en kultur der samtalene om det som er vanskelig, ikke behøver å være så truende, men heller noe vi oppsøker for å heles eller bli klokere. Hva om de ikke bare blir henvist til terapirommene, men utfolder seg mer naturlig i fellesskapet.

I dialoger som rommer erfaringer med døden, opplever jeg at det å prøve å sette ord på det vonde og uforståelige bidrar til forsoning med egen sårbarhet. Det er i slike møter vi kan kjenne at vi blir oss selv. Og i seremonirommene, der vi står side ved side og deler sorg og avmakt, blir fellesskapet det som holder oss oppe. Vår latente sorg over livets gang kommer fram i lyset, men kanskje også til det gode?

Mens jeg skriver denne teksten, toner Schuberts strykekvartett «Døden og piken» ut fra høyttalerne i bakgrunnen. Musikken blir en katalysator for følelsene. Tonene danser med smerten – men også med livsgleden og leken. Verket er inspirert av et dikt som skildrer dialogen mellom en pike og døden. Høystemt poesi – ren fryd og lidenskap – i samklang med noe sårt, mørkt og truende. Komponisten selv slet med sykdom i mange år og levde med vissheten om dødens altfor tidlige inntreden i eget liv. Resultatet er de vakreste, skjøreste toner som formidler livet, med sine kontraster og paradokser.

Noen av de vakreste livsuttrykk, den skjønneste kunst, er blitt til i dette smertefulle mentale rommet – i møtet med døden som uunngåelig mulighet.

Men kan denne paradoksale livsdansen, dansen med døden, til syvende og sist bli noe annet enn en dragkamp med fienden? Alt vi har og hegner om, og alt vi lengter etter, trues jo av denne muligheten – slutten. Kan man elske livet og samtidig bli venn med døden?

I buddhistisk filosofi lærer vi at veien til sinnsro er å innse alle tings flyktighet. Alt er forgjengelig. Det vi har kan være borte i morgen. Da gjelder det ikke å klynge seg til tingene, men å kunne gi slipp.

Dette gjelder jo ikke minst livet selv. Alt er i prosess – også vi. Ingenting kan eies for evig.

De fleste religioner og livssyn inneholder likevel forestillinger som strekker seg mot evigheten. Tanker om gjenfødelse eller om sjelens udødelighet finnes både hos Platon og i østlig filosofi. Drømmen om en fortsettelse får mange og ulike utslag. Også med vitenskapen som «Gud» skapes drømmer om å overskride de menneskelige vilkår.

Søren Kierkegaard beskriver vårt Selv som en «syntese av det endelige og det uendelige, det timelige og det evige». Vi må forholde oss til begrensningene, men overskrider likevel oss selv. I tankene kan vi fly og flytte oss utover tilværelsens rammer. Her ligger vår frihet. Men også vår flukt.

For meg ble det å flytte fokus fra det framtidige og hinsidige til livet her og nå veien til å skape et liv som er mitt eget.

Jeg erkjenner at livet mitt er begrenset, men nysgjerrigheten på livet forblir ubegrenset. Kildene til glede synes i gode øyeblikk å være uendelige i dette livet, til tross for undertoner av smerte. Lyden av et vindpust, lyset i et vannspeil og varmen fra en kropp. Godheten som strekker seg mot en annen. Kanskje blir jeg aldri «mett av dage»?

Jeg blir nok aldri venn med døden, men kanskje kan jeg venne meg til den. Ikke ved å flykte fra den eller dikte om på den, men ved å erkjenne dens plass i livet og gi rom for smerte, så vel som glede. Jeg er på sett og vis ikke så annerledes enn løvetannen som begynner å bli grå i håret. Jeg kan gi gnist til livet og sette noen spor.

Denne spalten stod opprinnelig på trykk i Fri tanke nummer 3-2021, som første spalte i vår nye serie Eksistens, der studenthumanister og livsveiledere fra Human-Etisk Forbunds livsveiledergruppe vil reflektere over eksistensielle tema.