KOMMENTAR: I Norge kan vi takke en viss kulturarv for anledningen til å ta oss litt fri i jula. Den kulturarven kan ikke ha veid spesielt tungt for Helge Lurås fra nettstedet Resett, da han på morgenen andre juledag, midt i kirkens helligdagsfred altså, lanserte sin nysatsing «Ytringsfrihetsforbundet».

I formålsparagrafen uttrykkes det bekymring over at ytringsrammene i Norge og andre vestlige land blir stadig snevrere. Det nystartede forbundet mener at et fellesskap «basert på vestlige verdier og identitet» er i ferd med å forvitre. Det hevdes videre at mange ikke tør ytre seg av fare for å miste jobb og inntekt, forfremmelser eller anseelse. Vi kan også lese at det finnes «en sannhetsundertrykkende tendens i media og blant myndigheter».

Alt dette ønsker det nye Ytringsfrihetsforbundet å gjøre noe med. Planen er blant annet å gi medlemmene «en felles ramme og følelse av tilhørighet rundt det å tenke og snakke fritt».

Den egentlige konteksten her, tydelig for de fleste som har fulgt dette en stund, er at Lurås og meningsfellene hans i Resett krever å kunne si hva de vil om innvandring, islam og muslimer uten at noen skal utsette dem for rasismeanklager eller beskylde dem for å spre hat.

Lettere å vinne metadebatten

Det er selvsagt sunt og riktig å være kritisk til autoritær religion, islamistisk terror, drap, og de som målbærer slike ufyseligheter. Det er vel de fleste anstendige mennesker kritisk til. Men slik kritikk kan også tippe over i svartsynt dogmatikk, irrasjonell alarmisme og konspirasjonsteorier.

Slik Resett framstår i dag, er det lett å forstå de som mener at nettstedet har tråkket over grensen. Nettstedets skribenter, kommentatorer og kommentarfelt lar sjelden en anledning gå fra seg til å hisse hverandre opp med negative og bombastiske generaliseringer rundt innvandring, islam og muslimer.

Vi har jo en del erfaring med hva svartsynt demonisering av hele folkegrupper kan føre til, så at noen faller for fristelsen til å trekke en del historiske paralleller i møtet med Lurås & co, synes jeg i grunnen både han og kommentarfeltet hans burde tåle. Men isteden danner de altså «Ytringsfrihetsforbundet».

Det er lettere å vinne sympati i en metadebatt om et grunnleggende demokratisk prinsipp enn å få gehør i de brede lag for den stadige hakkingen på islam og muslimer, så det er jo mulig å ha forståelse for strategien i det minste.

Ytringsfrihetsforbundet ser ellers ut til å være tuftet på en lite prinsipiell og grunn forståelse av ytringsfrihet, men det har allerede Kjetil Rolness og Anine Kierulf med flere kommentert på en god måte.

Vil ha støtte som livssynsamfunn

Hovedgrunnen til at jeg tar opp saken her, er at Lurås har søkt om å få det nye ytringsfrihetsforbundet registrert som et støtteberettiget livssynsamfunn.

Greier han det, vil Ytringsfrihetsforbundet få offentlig støtte på rundt tusen kroner per medlem i året fra stat og kommuner, beregnet på grunnlag av bevilgningene til Den norske kirke.

På Wikipedia kan vi lese at Ytringsfrihetsforbundet allerede den 27. desember nådde målet om 500 medlemmer – lovens minstekrav for å få offentlig støtte. Blir forbundet godkjent, betyr disse medlemmene en halv million i kassa hvert år, forutsatt at alle melder seg ut av Den norske kirke og andre tros- og livssynsamfunn de måtte være med i.

Vil de bli godkjent?

Vil Ytringsfrihetsforbundet kunne bli godkjent som støtteberettiget livssynssamfunn? For å finne ut av det, kan det hjelpe med et tilbakeblikk.

Lurås er nemlig ikke den eneste som har sett at det kan være penger å hente i støtteordningene for tros- og livssynsamfunn. Våren i 2017 gikk Fri tanke gjennom en lang rekke forsøk på å få dannet støtteberettigede tros- og livssynsamfunn.

Vi fant for eksempel to forsøk på å danne et trossamfunn rundt «det flyvende spaghettimonsteret». Det var en fyr som het Terje som prøvde å få godkjent religionen «Terjismen». En annen fyr ved navn Tage prøvde å grunnlegge «Den tagelianske kirke», mens noen lystige studenter på Blindern studenthjem prøvde å få grunnlagt et trossamfunn rundt en utstoppet bukk.

Sjekk alle forsøkene her:

• Trossamfunnene som fikk avslag, del 1
• Trossamfunnene som fikk avslag, del 2

Mange av søknadene ble opplagt avvist fordi de bare var tull og tøys. Den formelle grunnen var imidlertid, som oftest, at det beskrevne formålet ikke traff definisjonen av hva som skal til for å få offentlig støtte.

Det finnes altså statlige avgrensninger rundt hva som gjør et tros- eller livssynssamfunn støtteberettiget. Når det gjelder trossamfunn kreves blant annet «en bestemt holdning til den makt eller de makter som individer eller grupper anser for å bestemme over deres liv og skjebne». Det kreves også at trossamfunnet «er en eksklusiv sammenslutning av personer som deler en positiv religiøs tro».

Hvis ikke kriterier av denne typen blir tilfredsstilt, blir søknaden avslått. Man må med andre ord både tilfredsstille definisjonen, og det må være en gruppe mennesker som virkelig tror på det og som har dette som en ektefølt og viktig del av sitt liv. Det er kritisk at saksbehandlerne blir overbeviste om at det er alvorlig ment, og da kan det være en fordel å søke med basis i noe som allerede finnes og har en historisk forankring. I tillegg må en rekke formelle, organisasjonsmessige ting være på plass.

Hva er et livssynssamfunn?

Helge Lurås ønsker som nevnt å få det nye forbundet sitt godkjent som støtteberettiget livssynssamfunn.

Hvilke regler gjelder her?

I loven som styrer dette, Lov om tilskott til livssynssamfunn, finner vi lite. I første paragraf står det bare at tilskudd kan gis til livssynssamfunn som «ikkje krenkjer rett og sømd». Det er lite avklarende for oss (selv om noen «politisk korrekte på venstresida» kanskje vil mene at det er stopp allerede der).

I stortingsproposisjonen som ledet fram til loven (Ot. prp. nr. 59, 1980–81) står det imidlertid mer. Her kan vi lese at et livssyn «tar opp de mer sentrale spørsmål knyttet til menneskelivet». Departementet trekker videre fram som kriterium at organisasjonen må ta standpunkt til «sentrale etiske spørsmål og prøve å se disse i sammenheng». Departementet understreker særlig «en felles etisk grunnholdning» som et definerende fellestrekk ved livssynssamfunn.

Departementet sier også noe om hva et livssynssamfunn ikke er: «Rene filosofiske sammenslutninger» er det ikke naturlig å kalle livssynssamfunn. Heller ikke organisasjoner som først og fremst tar sikte på å bekjempe andre livssyn kan godtas. Organisasjoner som kanskje kan ha en del verdiholdninger til felles med livssynssamfunnene, men som i det vesentlige driver politisk eller forretningsmessig virksomhet, faller også utenfor, kan vi lese.

Treffer ikke definisjonen

Når det gjelder livssynssamfunn er det langt mindre saksbehandlingspraksis enn når det gjelder trossamfunn. All erfaring tilsier imidlertid at den samme typen vurderinger vil bli gjort her. Saksbehandlerne må naturlig nok vurdere søknaden opp mot de avgrensninger som ligger i loven og forarbeidene, og vurdere om søknaden faller innenfor eller utenfor.

For å finne ut om Lurås’ ytringsfrihetsforbund skal godkjennes, må altså saksbehandlerne vurdere om de har et gjennomtenkt syn på sentrale verdispørsmål knyttet til menneskelivet. De må spørre seg om Ytringsfrihetsforbundet gjør forsøk på å ta opp sentrale etiske spørsmål og prøver å se disse i sammenheng. Finnes det her et syn på hva virkeligheten er, eller hvordan mennesker best skaffer seg kunnskap om den? Finnes det et syn på verdien av et menneske i relasjon til natur og samfunn? Finnes det et gjennomtenkt moralsyn?

Og om svaret skulle bli ja på noe av dette, må saksbehandlerne også vurdere om forbundet primært kan sies å ha en politisk hensikt, er en «ren filosofisk sammenslutning» eller først og fremst har som siktemål å bekjempe andre livssyn. I så fall kan ikke søknaden godkjennes.

I motsetning til en del av tulletrossamfunnene nevnt tidligere i artikkelen, er det ingen tvil om at Lurås og Resett-gjengen virkelig mener det de står for. Bestått på det punktet, altså.

Det er likevel liten grunn til å tro at dette går gjennom. Hvis man leter etter svar på spørsmålene over i Ytringsfrihetsforbundets formålpargraf eller vedtekter, finner man lite. Jevnt over framstår Ytringsfrihetsforbundet som et politisk ensaksforbund, der den ene saken handler om å forsvare ytringsfriheten til Resett og deres meningsfeller.

Det må man gjerne kjempe for. Man kan til og med stifte en organisasjon som prøver å vinne gehør for et slikt syn. Det er ens fulle rett. Men uansett hvordan vi vrir og vrenger på det, er det ikke et livssyn å mene at ens egen ytringsfrihet blir undertrykket av politisk korrekthet og «feige eliter som ikke tør konfrontere islam».