I går ble den nye boka til den pensjonerte teologiprofessoren fra Menighetsfakultetet (MF), Oskar Skarsaune, presentert i Oslo. Tittelen er «Etterlyst: Bergprekenens Jesus – Har folkekirkene glemt ham?».

Hovedbudskapet i boka er, som tittelen antyder, at det er viktig ikke å glemme at Jesus også stilte krav til de troende, som han for eksempel gjorde i Bergprekenen i Bibelen (Matteus kap. 5-7).

Klar brodd mot uforpliktende kristendom

Skarsaunes bok har en klar brodd mot liberale kristne som framstiller kristendommen som betingelsesløs kjærlighet og aksept – en kristendomsforståelse der fortapelsen er avskaffet og alle kan bli frelst og komme til himmelen uten at det stilles krav til livsførsel, tro eller religiøse handlinger.

Skarsaune bruker mye plass i boka på å argumentere for at denne moderne, liberale kristendomsforståelsen savner sidestykke i kirkehistorien. Spesielt kritiserer han synet om at dåpen er den eneste forutsetningen for å bli en kristen.

– Man skal ikke reise så veldig langt, verken geografisk eller bakover i tid, før man oppdager hvor ekstremt unormal denne situasjonen er. Fra å være de tre nådemidlenes kirke – Ordets, dåpens og nattverdens – har den norske folkekirken blitt det ene sakramentets kirke, dåpens kirke, skriver Skarsaune.

Den pensjonerte teologiprofessoren bruker i boka uttalelser fra teologene Sturla Stålsett og Markus Keller som eksempler på en slik moderne nytolkning av kristendommen.

MF-professoren bemerker at Bergprekenens Jesus kan være vanskelig å kjenne igjen i den moderne kirkens milde Jesus.

– Jesus lyttet ikke bare. Han lot seg ikke bare prege i møte med andre. Han kunne være nærmest brutal i hva han forventet av sine disipler. Bergpreken-budene er sterke saker, krevende saker. Det er vanskelig å sitere dem og kommentere dem, og så ikke følge den umiddelbare impulsen til å høvle av de skarpeste kantene, skriver han.

Har fått større forståelse for humanetikere

Denne indrekirkelige teologidebatten tilside; I en livssynspolitisk sammenheng er det kanskje viktigere at Skarsaune i boka tar klart stilling til fordel for en sekulær stat der Den norske kirke tar et skritt tilbake fra sin tradisjonelle, hegemoniske statskirkerolle, og slutter seg til de andre tros- og livssynssamfunnene på lik linje.

Skarsaune bruker mye plass i boka på å fortelle hvor uheldig det har vært at stat og kirke har vært vevd sammen opp gjennom europeisk historie.

– Hva dette har ført til av tvang, vold og grusomheter er direkte vondt å lese om. Er det noe vi ikke skal gjøre, er det å ta lett på dette og gjøre oss raskt ferdige med det. Og fremfor alt: Vi må sørge for at vi i dag ikke viderefører den minste rest av hegemonisk tankegang på kirkens – eksempelvis Den norske kirkes – vegne, skriver han.

Hvorvidt dette fortsatt skjer, er et spørsmål han mener kirken ikke skal stille til seg selv, men til sine trosfeller i de norske frikirkesamfunnene, og til medlemmene i Human-Etisk Forbund.

– Jeg må si at i de senere årene har jeg fått mye større forståelse for humanetikernes påpekning av restene av hegemonisk tankegang hos mange av Folkekirkens ivrigste forsvarere. De som utøver hegemonisk tale, er ofte selv uvitende om at de gjør det. De som merker den, er de som rammes av den, skriver den pensjonerte MF-professoren.

Gylver: – Uinteressant og lettvint

I går ble Skarsaunes bok lansert i lokalene til den kristne bokhandlerkjeden Bok og media i Oslo. Luther forlag hadde invitert den liberale presten Sunniva Gylver, Dag Nygård fra Norges Kristne Råd (Frikirkerådet), Jens Brun-Pedersen fra Human-Etisk Forbund og presten fra boka «Presten og ateisten», Stian Aarebrot.

Sunniva Gylver fikk ordet først. Hun hadde ikke sansen for Skarsaunes bok. Hun tok i liten grad tak i substansen i kritikken til Skarsaune, men slo fast at hun ikke kjente seg igjen i hovedbudskapet.

– Det er mye bra her, men jeg må si at boka blir litt uinteressant. Jeg kjenner meg ikke igjen i virkelighetsbeskrivelsen. Min opplevelse er at det er noe litt lettvint og uforpliktende med den. Boka er også en gavepakke til de som med rette eller urette er kritiske til folkekirken, sa hun.

Gylver innrømmet at hun nok leste boka litt med piggene ute, og at hun kanskje ville ha vært mer villig til å ta kritikk på «folkekirkens» vegne hvis hun hadde oppfattet at det var en kritikk som ville henne vel.

– Jeg er i tvil om dette vil fungere som konstruktiv kritikk overfor oss som har hjemmet vårt i folkekirken. Hos oss er alle velkomne, og vi dømmer ikke noen. Vi tåler og elsker mangfoldet og tror teologien blir bedre av det, sa hun.

Ros fra Brun-Pedersen

Som Gylver selv også trakk fram, var det hun som fikk jobben med å «forsvare folkekirken» på møtet. Resten av panelet støttet i grove trekk opp rundt Skarsaunes syn.

Dag Nygård fra Norges kristne råd kommenterte at den tette koblingen mellom stat og kirke i Europa la grunnen for en korrupt religiøsitet, der kristendommen ble flyttet fra hjertet til munnen.

– Hvordan er det mulig å komme til kristen tro hvis du underlegges tvang? spurte han.

Jens Brun-Pedersen fra Human-Etisk Forbund roste Skarsaune for å protestere mot kirkens maktarroganse.

– Det er gledelig at en teolog kan snakke om kirkens majoritetsarroganse. Dette er en nådeløs bok. Du skåner ikke deg selv heller. Slikt setter jeg pris på, sa han.

Brun-Pedersen likte begrepet «kristianisering», som Skarsaune lanserer i boka som en slags kristen motsats til islamisering – en prosess der religion i stigende grad leverer premissene for det politiske feltet. Brun-Pedersen mente vi ser en del «kristianisering» i Norge. Det er imidlertid ikke Den norske kirke som er den største pådriveren, men de politiske partiene og da særskilt KrF, mente han.

Arroganse på Humanistisk konfirmasjon

Avslutningsvis understreket Sunniva Gylver at hvis kirken oppfører seg arrogant, er de ikke alene om det. Her siktet hun til Human-Etisk Forbund.

– Jeg var nylig på to humanistiske konfirmasjonsseremonier. Det er et veldig proft og fint opplegg, men jeg reagerer på det klare premisset som ligger under mye av det som skjer, nemlig at «det er vi som tenker fritt» og «det er vi som tenker kritisk». Det er en ganske nedlatende holdning som forbundet burde merke seg. Jeg ville nok vært mer villig til å være selvkritisk på kirkens vegne, hvis jeg opplevde at også den andre siden kunne være litt selvkritisk, slo hun fast.