Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk

Kirken og staten er nok heller separert enn skilt, skriver Politisk og internasjonal sjef Lars-Petter Helgestad i Human-Etisk Forbund.

SV har ikke gjort noen statskirke-tabbe

Premisset for «avsløringen» er feil, så det er god grunn til å arbeide videre for avvikling av statskirkeordningen, skriver politisk og internasjonal sjef i Human-Etisk Forbund, Lars-Petter Helgestad.

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:

«SV glemte at statskirken er avskaffet» skriver Nettavisen 26. mars, og forklarer at Stortinget i 2012 vedtok at Den norske kirke ikke lenger skal være en statskirke i Norge. Men er det så enkelt? Er det ikke noen ting som tyder på at mye av statskirkeordningen fremdeles består?

Da Stortinget endret Grunnloven i 2012, ble setningen «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion» fjernet. Men som erstatning stemte alle partier dessverre for at setningen «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk Kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som sådan av staten» skulle tas inn i Grunnloven.

Dermed gikk Norge fra være knyttet til en religion (kristendommen) til å knytte seg til et trossamfunn (Den norske kirke). Men dette er ikke det eneste som fremdeles binder stat og kirke sammen.

Den norske kirke reguleres gjennom en egen særlov. Kirkeloven har som formål å legge til rette «for et aktivt engasjement og en stadig fornyelse i den evangelisk-lutherske folkekirke i Norge».

Som eneste trossamfunn har Den norske kirke egen post på budsjettene til staten og alle kommunene. Den offentlige finansieringen av kirken øker til og med, selv om medlemstallet har falt med over 150.000 personer fra 2008 til 2018.

Det er Den norske kirke som forvalter offentlige gravplasser, krematorier og seremonirom som er ment for alle innbyggere. Bare i fem kommuner har kommunen fått lov av kirken å overta dette ansvaret. Og prestenes monopol i sykehus, fengsler og Forsvaret gir fremdeles et dårligere tilbud til oss som ikke hører hjemme i «Folkekirken».

Ifølge Grunnloven må dessuten Kongen "alltid bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion". Og kommunene har en lovbestemt plikt til å finansiere lønn til andre stillinger enn presten, pluss bygging av kirkebygg når kirken oppretter et nytt sogn. Kommunestyrene har til og med representanter i de lokale kirkelige fellesrådene. Kommune og kirke ser ikke ut til å være skilt.

I 2017 fikk den norske grunnlovskirken heldigvis litt større selvstendighet, og overtok bl.a. arbeidsgiveransvaret for 1600 prester og kirkebyråkrater fra staten. Men i samme lovendring ble det vedtatt at forvaltningsloven, offentlighetsloven og andre lover som vanligvis bare gjelder for statlige og kommunale virksomheter også skal gjelde for Den norske kirke.

Stat og kirke er altså fremdeles tett sammenvevd i Norge, gjennom både lover og praksis, nasjonalt og lokalt. Formelt er det slik i Grunnloven og andre lover, og reelt er det slik gjennom kirkens særordninger og privilegier.

Kirken og staten er nok heller separert enn skilt. I beste fall kan dagens statskirkeordning kalles en «statskirke light».

Innlegget ble først publisert i Nettavisen. Det er gjengitt med Helgestad tillatelse.