Hva er egentlig problemet med GMO? Del 1:

Mennesker har i lang tid hatt muligheten til å endre arvestoffet til planter og dyr. Grønnsaksdiskens blomkål, banan og brokkoli er menneskeskapte. De er krysset fram over lang tid gjennom naturlig avl. Det samme kan sies om de vanligste husdyrene i jordbruket, kyr, okser, griser og fjørfe. Ingen av dagens hunderaser ville ha eksistert hvis det ikke var for mennesker. Alle er avlet fram.

Det er egentlig ikke så mye kjøtt eller planter å få kjøpt i butikken som har utviklet seg fritt i naturen, og der genmaterialet ikke er «tuklet med». Folk som bare vil ha slike «naturlige» produkter har en smal hylle å velge fra, og bør være glad i skalldyr, kjøtt fra viltlevende fisk eller dyr, kantareller og ville bær.

Livets kode

Siden 1970-tallet har det vokst fram en teknologi som gjør det mye enklere å redigere genmaterialet til en plante eller et dyr. Istedenfor å avle fram individer med egenskapene man ønsker seg over lang tid, har det blitt mulig å ta en snarvei.

Snarveien handler om å redigere direkte i genene – oppskriften til alle livsformer på jorda. Genene finnes i alle levende organismer, og styrer alt fra store til små egenskaper. Genene bestemmer om du er en amøbe, en agurk, en elefant eller et menneske. Og de bestemmer om øynene dine er brune eller blå, eller hvilken farge du har på huden.

Det finnes ulike måter å endre genene til en organisme på. Den siste og mest revolusjonerende metoden kalles Crispr, og ble først kjent bare for noen få år siden. Mer om dette senere.

Stor motstand

Ideen om at det er mulig å manipulere med selve «livets nøkkel» skremmer mange. Da er det jo teknisk sett ingen grenser for hva slags organismer man kan lage. Vi vet jo hvordan det gikk med Frankenstein! Og hva vil skje hvis mennesker begynner å tukle med den delikate økobalansen ved å sette slike monstrøsiteter ut i naturen?

Motstanden mot genmodifisering, best kjent gjennom forkortelsen «GMO» (genetisk modifisert organisme), har vært og er massiv. Den går fra ytterliggående aksjonister som raserer avlinger og saboterer GMO-forskningsprosjekter, til sindige økologer, agronomer og miljøbevisste som bekymrer seg for ukjente langtidseffekter.

Skepsisen er også stor blant politikere og regulerende myndigheter. I Norge er det forbudt å dyrke GMO-planter og forbudt å holde genmodifiserte dyr. Det er heller ikke lov til å importere dette. Norske bønder er stolt av merkelappen «GMO-fri».

Hvorfor være «GMO-fri»?

Men hva er egentlig forskjellen på å forandre genmaterialet gjennom å krysse fram egenskaper over lang tid, og GMO? Naturen kan jo umulig merke forskjell på hvilken metode som er brukt for å endre genene, så lenge resultatet er likt?

Og hvorfor er det så viktig for norske bønder å framstå som «GMO-frie», hvis genmodifisering er trygt og har mange fordeler? Hvorfor er en ny måte å «tukle med naturen» på så mye verre enn all den tuklingen vil mennesker allerede har gjort oss skyldig i?

Dette er typiske spørsmål GMO-tilhengerne stiller. De er naturlig nok mer opptatt av fordelene ved teknologien. Man kan for eksempel dyrke genmodifiserte kornsorter som er resistente mot insektangrep eller sopp. Da vil avlingene øke, og man trenger ikke bruke like mye eller like miljøfiendtlige sprøytemidler.

Et annet eksempel er genmodifisert ris med A-vitamin som kan hindre mangelsykdommer, eller en potet som er resistent mot tørråte – det største problemet for norske potetbønder.

Hvor føre-var er det rimelig å være?

Vi starter vår serie om GMO med en person som kan sies å ha et positivt syn på GMO.

Arne Holst-Jensen er seniorforsker ved Veterinærinstituttet i Oslo. Han er en del av instituttets seksjon for mattrygghet og nye helsetrusler. Han er også fast medlem i Bioteknologirådet – statens offisielle rådgivende organ for bioteknologi og genteknologi.

Holst-Jensen mener det er en oppmykning på gang i GMO-debatten.

– Den dogmatiske motstanden mot GMO vi har sett så mye av, som er basert på en grunnleggende holdning om at man «ikke skal tukle med naturen» eller «skaperverket», er i ferd med å forvitre. Nå er det mye vanligere å høre, også fra uttalte GMO-motstandere, at man må veie fordelene mot ulempene og vurdere hvert enkelt tilfelle for seg. Det er en god utvikling. Før var det mer en ensidig og fundamental fordømmelse av hele teknologien, sier han.

Når Holst-Jensen skal summere opp GMO-debatten, mener han hovedlinjen handler om hvor langt man skal trekke «føre-var»-prinsippet.

– Hvis man trekker «føre-var»-prinsippet veldig langt, kan man ikke gjøre noe før alt er hundre prosent sikkert. Da stopper jo alt opp. Ingen lever livet sitt etter et slikt prinsipp. Selv om det er svært høy sannsynlighet for at for at det er trygt, vil man ikke kunne garantere noe. Heldigvis har ikke de fleste så høye krav. Debatten preges generelt av hvor stor risiko man er villig til å ta, målt opp mot fordelene man mener å se, sier han.

GMO - mer enn Monsanto

Holst-Jensen forklarer at GMO-kritikken dreier seg rundt tre hovedinnvendinger:
 

• GMO flytter makt og profitt til store multinasjonale selskaper som Monsanto, på bekostning av bønder og deres rettigheter, noe som vil være ekstra problematisk i utviklingsland.
• GMO-mat er ikke like sunn og næringsrik som mer «naturlig» mat.
• GMO er skadelig for naturen og økosystemet.

Seniorforskeren mener den første innvendingen er legitim, men at den ikke har så mye med GMO å gjøre. Faktisk bidrar den strenge reguleringen av GMO-er til at Monsanto, Bayer og andre store selskaper får markedsmonopol på bruk av genteknologien, og dermed styrker sin markedsmakt, mener han.

Internasjonale patentlover forsterker i tillegg utviklingen siden GMOer ofte kan patenteres.

– Kritikk av dette er relevant og legitimt, men må holdes adskilt fra genmodifiseringsteknologien som sådan. En viktig grunn til at Monsanto &co har blitt så store, er at få andre har råd til å få godkjent genmodifiserte planter under den strenge reguleringen vi har. Firmaene er opptatt av fortjeneste, og når de har investert store summer vil de selvsagt vil ha igjen investeringen gjennom patentrettigheter og eksklusivt salg, sier han.

Holst-Jensen tror at hvis genteknologiske produkter utviklet for eksempel ved offentlige universiteter for bruk i mindre skala hadde enklere mulighet til å oppnå godkjenning, så ville kanskje GMO-debatten sett annerledes ut. «Open source» eller utvikling uten å ha hovedfokus på egen profitt, kan være svaret på den nevnte kritikken.

– Dagens GMO-motstand er i stor grad fyrt opp av protest mot framferden til de store frøselskapene. Det er synd, for dette har strengt tatt ingenting med selve teknologien å gjøre, sier han.

Et eksempel han nevner på en «open source»-GMO, er en genmodifisert tørråteresistent potet som er utviklet ved Wageningen universitetet i Nederland.

– Sannsynligheten for at det blir sendt en søknad for å få godkjent denne er liten, på grunn av forbrukerskepsis og at det koster rundt 100 millioner å få den godkjent i det strenge reguleringsregimet vårt, sier han.

Han mener poteten fortjener å bli vurdert for godkjenning.

– Dette er snakk om en helt vanlig potet, bare uten tørråte. Det er urimelig hvis folks meninger rundt markedsmakten til Monsanto skal virke inn på hvorvidt norske potetbønder skal kunne bli kvitt ett av sine største problemer, sier han.

GMO-maisen var mer næringsrik

Holst-Jensen mener den andre påstanden om at GMO-mat generelt sett er mindre sunn og næringsrik, er alt for lite spesifikk.

– Dette kan man ikke si generelt. Det er godt dokumentert at det ikke er noen slik generell forskjell, men hvis man ser på enkeltplanter eller dyr kan man selvsagt ikke utelukke det, sier han.

Holst-Jensen peker på en enkeltstudie som har blitt brukt en del av GMO-kritikere. I den studien fikk rotter GMO-mais og viste seg å bli fetere enn rotter som fikk vanlig mais.

– Årsaken var trolig at GMO-maisen var insektresistent og hadde mindre sopp enn maisen som ikke var genmodifisert. Denne soppen produserer giftstoffer som blant annet reduserer næringsopptaket. Da studien ble lagt fram framstilte forskerne det som negativt at rottene ble fete, men realiteten var jo at rottene ble fetere fordi de fikk mer næringsutbytte av GMO-maisen som hadde færre giftstoffer. Så her ser vi hvordan det hele kan bli snudd på hodet, sier han.

Hageplanter større trussel

Når det gjelder det siste ankepunktet, nemlig at GMO er skadelig for naturen og økosystemet, er det mulig å argumentere mer relevant, konsistent og begrunnet, mener Holst-Jensen.

– Selvsagt er det en reell bekymring at genmodifiserte planter kan spre seg i naturen der de ikke hører hjemme og dermed påvirke økosystemet. For at det skal skje, må genmodifiseringen gi en fordel til planten, i konkurranse med de naturlig forekommende plantene. Og det kan jo skje i noen tilfeller, sier han.

Holst-Jensen viser til noen tilfeller der de omstridte GMO-plantene til Monsanto, som er resistent mot sprøytemiddelet glyfosat, har spredt seg til områdene rundt åkrene de er plantet på.

– Men jeg vet ikke om dette egentlig er så veldig farlig. Det er vanskelig å se for seg at resistens mot glyfosat skal være en fordel som gjør at den genmodifiserte planten vil utkonkurrere naturlig forekommende planter. Unntaket er åkere og veikanter der det sprøytes med glyfosat. Da er det verre med planter som er resistente mot insekter og sopp. De vil i større grad kunne utkonkurrere hjemmehørende planter, sier han.

Holst-Jensen synes likevel støynivået rundt GMO ikke står i noe rimelig forhold til farenivået. Han mener det definitivt er andre ting man heller burde bekymre seg for, hvis man er redd for økobalansen og fremmede arter i naturen.

– På hagesentrene selger de planter som ikke hører hjemme i norsk natur, og som folk kjøper og setter ut i hagene sine. Det er en mye større trussel mot naturen og økobalansen. I Norge har vi for eksempel sett en sykdom på blåbær, «Phytophthora ramorum», som trolig har kommet inn via importert rododendron. Hvis dette fortsetter, kan norsk skog se helt annerledes ut om noen år. Det som selges på hagesentrene er egentlig unødvendig, men folk liker det. De opplever en nytte og da ser de annerledes på det, sier han.

Et annet problem med importerte planter, er alle insektene og mikroorganismene fra fjerne strøk som følger med, og som kan spre seg i norsk natur.

– Dette burde bekymre GMO-motstandere mye mer enn hvis det skulle komme noen få, gjennomprøvde genmodifiserte planter inn i norsk landbruk, mener han.

Mer relevant i USA

Holst-Jensen forklarer at de kommersielt tilgjengelige GMO-plantene er mer relevante for jordbruket i USA enn i Europa. Det bidrar nok til at det er større motstand på denne siden av Atlanterhavet.

– Europa er et lappeteppe av små jorder, mens i USA er jordene enorme. I Europa er det også større variasjon i hva som dyrkes på de mindre åkerlappene, mens USA driver med storstilt monokultur på færre vekster – bare én plante over enorme områder, sier han.

Holst-Jensen forklarer at det, historisk sett, har fungert som en forsikringsordning å dyrke flere plantesorter.

– Satser man på flere hester, er det større sjanse for å vinne enn hvis man satser alt på én hest. Men gevinsten blir også mindre og gir mindre overskudd til investeringer. Slik driver man fortsatt i Afrika, for eksempel. Mens i den amerikanske produksjonsmåten med monokultur i stor skala satser man alt på én hest. Det er mer risikabelt, men hvis det lykkes er kanskje monokultur på store arealer den mest effektive og lønnsomme formen for matproduksjon som finnes. Da blir også Monsantos genmodifiseringsteknologi mer interessant, sier han.

Fungerer som en advarsel

Holst-Jensen spør hvorfor GMO skal behandles som noe særskilt og annerledes enn produkter laget med andre foredlingsteknikker.

– Ingen GMO blir godkjent uten at man er sikker på at den er trygg. Hvis vi har god kontroll og er sikre på at et produkt er forsvarlig, hvorfor skal vi da lage så mye bråk rundt det? Hvorfor kan ikke genteknologi bare sees som en vanlig produksjonsteknologi? Norsk landbruk er veldig opptatt av å være «GMO-frie». I tillegg synes det som et ufravikelig krav, hvis man noensinne skulle tillate GMO i Norge, at de må merkes tydelig. Men forstår forbrukerne hva merkingen betyr? spør han.

Seniorforskeren er redd denne særstatusen til GMO sender feil signaler til forbrukerne.

– Det er jo i utgangspunktet greit å merke mat for å la folk ta sine egne valg. Hvis man er imot GMO av politiske eller verdimessige årsaker, er det jo fint å bli informert. Problemet er bare at signalet som blir gitt, er at varen er utrygg og at man må passe seg. Merkingen fungerer som en advarsel, og da er det ikke greit med merking, sier han.

Han legger til at slik GMO-merking også er uheldig fordi merkingen formidler et feilaktig budskap om at myndighetene synes det er greit å godkjenne noe som er utrygt, noe som svekker jo tilliten til myndighetene.

Holst-Jensen mener det er ryddigere å tenke at all mat som er tillatt for salg i Norge er trygg, og ikke henge seg så veldig opp i enkeltteknologier og produksjonsmetoder.

– Er det utrygt, blir det ikke godkjent. Slik er regelverket og slik bør det være. Så lenge forbrukerne er skeptiske, forstår jeg selvsagt landbrukets ønske om å være «GMO-fri» og ønske om merking. Forbrukernes skepsis er et reelt problem. Men samtidig bidrar jo også landbruket til å opprettholde denne skepsisen ved å kreve merking og andre særordninger som i praksis kommuniserer at GMO er tvilsomme greier, sier han.

Holst-Jensen spør om kanskje løsningen kan være å QR-merke all mat?

– Da kan produsenten inkludere hele produksjonshistorien med miljø- og etikkregnskap, detaljer om næringsinnhold og så videre. Merkingen blir da i seg selv nøytral, mens den enkelte forbruker kan få opp mye mer detaljert informasjon om det enkelte produkt, foreslår han.

Ny æra med Crispr

Holst-Jensen tror vi står ved et veiskille med den nye Crispr-teknologien som gjør det mulig, på en mer presis måte enn før, å få fram akkurat de egenskapene man ønsker seg, uten negative konsekvenser.

– Selv norske plante- og dyrebønder ser at dette har noe for seg, og er i ferd med å tippe fra et bastant nei, i retning av et ja, slik jeg opplever det. I dag kan vi gjøre genforandringer som er mye mindre enn man får ved tradisjonell avl. Hvis man vil forandre så lite som mulig og høste fordelene uten ulemper, så er genmodifisering gjennom Crispr mye bedre enn de teknikkene vi har brukt tidligere, sier han.

Og hvis man er redd for Monsanto og monopolkapitalistene, så er Crispr også mye billigere og raskere enn tradisjonell genteknologi. Dermed kan det også bli lettere å utvikle samfunnsnyttige nisjeprodukter, ifølge Holst-Jensen.

– Forutsatt at vi får endret reglene, slik at det ikke lenger koster 100 millioner å få et produkt på markedet, kan Crispr-teknikken bidra til å svekke makten til store selskaper. Da kan universitetene forske fram og få godkjent samfunnsnyttige GMO-er som også egner seg for norske eller afrikanske bønder. Det vil tjene både bøndene og forbrukerne, sier han.

OK med genmodifiserte mennesker?

I Norge er det to lover som regulerer bioteknologifeltet; Bioteknologiloven og Genteknologiloven. Førstnevnte regulerer bioteknologi som har med mennesker å gjøre, mens sistnevnte regulerer bioteknologi brukt på planter og dyr.

– En konsekvens av dette er at hvis man genmodifiserer mennesker, blir de ikke klassifisert som «GMO-mennesker», forteller Arne Holst-Jensen.

– Har dette skjedd? Finnes det genmodifiserte mennesker?

– Ja, og utviklingen går raskt framover. I dag er det tillatt å utføre genterapi, også i Norge, men ikke på kjønnsceller eller embryoer. Det gjør at genmodifiseringen ikke er arvelig. Men vi er ikke langt unna at det også finnes arvelige genmodifiseringer i mennesker. I mai ble det kjent at Ap, SV og Frp, som har flertall på Stortinget, vil tillate mitokondriedonasjon. Det er en teknikk der morens eggcellekjerne settes inn i en donor-eggcelle. Hensikten er å bytte ut mitokondriene rundt kjernen, for å hindre at barnet får en arvelig mitokondriesykdom, forteller han.

Holst-Jensen understreker at vi ikke vet hva som vil skje på lang sikt hvis vi tillater mitokondriedonasjon.

– Blant annet derfor sa vi i Bioteknologirådet nei til dette i 2016. Når man bytter ut mitokondriene på denne måten, har man laget en genmodifisert eggcelle. Hvis denne befruktes og blir et menneske, har man laget et genmodifisert menneske. Og ikke bare det, man har sørget for at genmodifiseringen vil gå i arv. Å legge til rette for slik arvelighet er tilsynelatende ugreit når det gjelder planter og dyr under Genteknologiloven, mens Bioteknologiloven, som gjelder mennesker, ikke ser ut til å være til hinder for dette, understreker han.

Holst-Jensen stusser over at politikere som sier ja til i praksis å lage genmodifiserte mennesker, samtidig sier nei til genmodifiserte planter og dyr.

– Politikerne er veldig inkonsekvente. De to standpunktene henger ikke sammen. De er for eksempel sterkt for merking av alle GMO-produkter, men ville neppe ha akseptert at mennesker ble merket med «GMO» som en advarsel til potensielle partnere, sier han.

– Hva tror du er årsaken til de ulike synene?

– Som alltid er det nok opplevd nytteverdi som ligger bak. Det er lettere å identifisere seg med et foreldrepar som får et barn med alvorlig sykdom. Da er man villig til å gå langt for å hjelpe dem. Når det gjelder planter og dyr appellerer ikke fordelene ved GMO i like stor grad til magefølelsen. Da er det heller motforestillingene som treffer hjertet, sier han.

Han tror også tempoet i GMO-utviklingen gjør at en del steiler. Men det er ikke en rimelig innvendig mot teknologien, mener han.

– Evolusjonært er det ingen forskjell på umiddelbar endring, eller en endring som går over ti år gjennom tradisjonell avl. Og når det kommer ut i åkeren, merker naturen uansett ingen forskjell, sier han.

Vurdering av «nytte» er problematisk

Holst-Jensen forteller at Genteknologiloven stiller krav om at godkjenning av GMO skal baseres på vurderinger av helse- og miljørisiko, samfunnsnytte, bærekraft og etikk.

Bioteknologirådet, med unntak av noen få stemmer, mener det er mest hensiktsmessig å ta utgangspunkt i hvilke genetiske endringer som er gjort og hvor stor risiko som er forbundet med endringene og sluttproduktet. Flertallet er enig om at det er mye vanskeligere å starte med en vurdering av nytteverdi.

– Hvorfor det?

– Fordi det er vanskelig å bli enig om hva som er «nyttig» og «unyttig». Noen ganger er nytteverdien opplagt og alle er enig, mens andre ganger blir det å diskutere nytteverdi som å diskutere offentlig moral. Man blir ikke enig og det blir veldig synsete. Da er det bedre å vurdere nye GMO-er ut fra de faktiske endringene som er gjort i genmaterialet, og om det vil ha skadeeffekter for natur eller mennesker. Hvis man deretter skal la kriteriet «nytteverdi» trumfe det hele, tror jeg det blir veldig personavhengig og tilfeldig hva som blir godkjent, sier han.

I desember 2017 gikk Bioteknologirådet inn for å myke opp Genteknologiloven.

Vil forenkle godkjenningsprosessen

Seniorforskeren synes det bør bli lettere å få godkjent GMO i Norge.

– I dag skjæres alt over en kam. Slik kan vi ikke ha det. Produkter der det ikke er en noen genetisk forandring i sluttproduktet bør for eksempel få en enklere behandling, samt at små genetiske endringer som kopierer naturlige mutasjoner bør likebehandles med nettopp naturlige mutasjoner, sier han.

Holst-Jensen tror ting er på gli, og at folk vil se med mer åpne øye på GMO-feltet om noen år.

– Med nye og presise teknikker som Crispr blir det stadig vanskeligere å finne rasjonelle argumenter mot genmodifisering, så dette bør kunne løse seg, sier seniorforskeren.

Les del 2 i serien:

• Intervju med Aina Bartmann i Nettverk for GMO-fri mat og fôr

... og del 3 - intervju med forsker Odd-Gunnar Wikmark i Genøk