KOMMENTAR: I går var det høring om ny kirkeordning på Stortinget. Den norske kirke har bedt staten om ca. 1,9 milliarder kroner ekstra i 2017 for å kunne gjennomføre skillet mellom stat og kirke. I tillegg kommer den ordinære statlige bevilgningen. Til sammen ber de om å få 3,77 milliarder fra staten neste år.

De 1,9 ekstra milliardene består først av én milliard til en nyopprettet egenkapital. Så kommer 323 millioner til å dekke inn utgifter til «personal- og lønnsrealterte kostnader». Dette handler hovedsakelig om å opprette en pensjonsordning som de tidligere har fått gratis av staten gjennom Statens pensjonskasse.

Kirken ber videre om 71,5 millioner for selv å kunne betale for andre ytelser de så langt har fått gratis av staten, slik som kurs og seminarer, regnskapsføring, juridisk bistand, forsikring med mer.

Til slutt vil kirken ha 500 millioner i «omstillingsmidler i samband med virksomhetsoverdragelsen».

Les mer om de skjulte bevilgningene til kirken.

Ikke så dyrt som det høres ut for

Dette høres mye ut, men det er ikke så dramatisk som man kan få inntrykk av. For hvis kirken får penger til å betale sine egne pensjonsutgifter, så lettes jo trykket tilsvarende på Statens pensjonskasse. Prinsipielt bør dette gå i null for staten. Penger overføres fra en post til en annen.

Det samme gjelder de andre gratistjenestene kirken har fått, som regnskap, juridisk bistand mm. Når kirken nå får penger for å betale disse tingene selv, bør staten i prinsippet spare tilsvarende på de statlige enhetene som ikke lenger trenger å gi dette gratis til kirken.

Alle kirkebevilgninger + 15 prosent = statens utgifter

Det som innebærer en ny utgift for staten av det som kom fram i går, er den ene milliarden kirken ønsker seg i egenkapital, pluss den halve milliarden de vil ha i omstillingsstøtte. Men dette er en engangssummer.

Etter at dette er betalt i 2017, er faktisk de økte kompensatoriske utbetalingene til de andre tros- og livssynssamfunnene den eneste varige utgiftsøkningen som blir igjen.

Denne utgiften blir i stor grad glemt i den offentlige diskusjonen rundt delingen av stat og kirke. Det ble den under høringen i går også.

Med dagens medlemstall er staten lovforpliktet til å betale rundt 15 øre til andre tros- og livssynssamfunn for hver krone de bevilger til Den norske kirke. Selv om det for staten kanskje går opp i opp enten å betale kirkens pensjonsutgifter via Statens pensjonskasse eller en kirkebevilgning på statsbudsjettet, så er det ikke likegyldig for den kompensatoriske utbetalingen til de andre tros- og livssynssamfunnene. Den vil øke.

Når de samme pengene kanaliseres via kirkens budsjetter, istedenfor å bli gitt som naturalytelse, blir plutselig bevilgningen synlig. Og da må staten punge ut. Enhver med en kalkulator kan finne ut hvor mye det blir når kirken på papiret får 395 millioner mer enn før. Det blir ca. 59 millioner ekstra til de andre.

Departementet fikk ikke viljen sin

I fjor høst forsøkte staten å hindre at denne mekanismen skulle skape økte utgifter. Da foreslo de i realiteten et prinsipp om at ekstrabevilgninger til kirken som bare er ment som en kompensasjon for bortfall av naturalytelser ikke skulle føre til økte utbetalinger til de andre tros- og livssynssamfunnene.

Dette ble sterkt imøtegått av Human-Etisk Forbund og andre tros- og livssynssamfunn som mente dette var et brudd med likebehandlingsprinsippet, og videreføring av en historisk urett som man nå hadde sjansen til å rette opp.

Det gjaldt egentlig en liten sak, om hvorvidt en lønnsøkning til prestene på 50.000 kroner i året måtte kompenseres overfor de andre tros- og livssynssamfunnene. Lønnsøkningen ble gitt fordi prestene ikke lenger kan bo i subsidierte presteboliger.

Departementet fikk tommelen ned av alle høringsinstanser, men gikk likevel til Stortinget og fikk flertall. Dermed kan staten nå øke lønna til prester uten at de andre tros- og livssynssamfunn får tilsvarende.

Staten fikk imidlertid ikke flertall for prinsippet om at dette også skulle gjelde i «lignende tilfeller» som de foreslo. Justisdepartementets lovavdeling satte foten ned, og departementet trakk forslaget om dette før det ble sendt til Stortinget. Dermed var det bare lønnsøkningen til prestene som ble unntatt fra regelen om kompensasjon til de andre tros- og livssynssamfunnene, og ikke «lignende tilfeller» i tillegg.

Stortinget vedtok i samme sak at de ønsker en bred gjennomgang av finansieringsordningene av tros- og livssynssamfunn. Denne kommer senere, og skal bli spennende å følge. For noen uker siden intervjuet jeg den danske forskeren Sidsel Kjems om hvilke muligheter som finnes.

Snart 50 år gammel urett

Den norske kirke har altså i alle år har fått naturalytelser fra staten verdt, ja la oss slå av litt og si 350 millioner kroner i året. Dette har vært en skjult kirkebevilgning som de andre tros- og livssynssamfunnene etter loven skulle ha hatt kompensasjon for i alle de 47 årene som har gått siden trossamfunnsloven ble vedtatt i 1969.

Jeg skal ikke regne på hva det ville ha kostet staten å rette opp alle disse årene med tapte inntekter, men dyrt ville det blitt. Under høringen i går poengterte imidlertid Human-Etisk Forbund at de ikke kommer til å søke kompensasjon for alle disse årene med tapt offentlig tilskudd. Men forbundet forutsetter at alt dette kommer i orden nå, og at alle reelle bevilgninger til kirken tallfestes og legges inn i beregningsgrunnlaget fra nå av.

Begynner staten å rote med det, og krever at uretten som har foregått siden 1969 skal videreføres, så tror jeg vi kan vente oss et rettsoppgjør som fort kan bli dyrere for staten enn å bare betale ut det tros- og livssynssamfunnene har krav på etter likebehandlingsprinsippet.

Tipper Opplysningsvesenets fond blir statlig

Forrige gang vi skrev om dette, tok vi med Opplysningsvesenets fond i skilsmisseboet. Hvis staten skulle velge å overføre hele dette fondet til kirken, som mange ønsker, vil staten påføre seg en kompensatorisk utgift på litt over en milliard kroner til de andre tros- og livssynssamfunnene.

Det kan vel tenkes at det er et sterkt nok argument til at Human-Etisk Forbund får viljen sin og at staten beholder disse verdiene.