– Jeg ble utvilsomt oppfattet som en slags «fiende» av flere da jeg kom inn i feltprestkorpset, ler felthumanist Ida Helene Henriksen. Den filosofiske praktikeren ble historisk da hun sammen med feltimam Najeeb ur Rehman Naz i februar 2017 begynte i det som fra 2018 har båret den nye betegnelsen Forsvarets tros- og livssynskorps (FTLK). De femtitalls andre i korpset er kristne: lutherske prester, noen få katolske og én ortodoks.

I dag møter hun ingen slike holdninger fra feltprestene ansikt til ansikt. Hun tror at hennes forgjenger, Norunn Kosberg som jobbet i feltprestkorpset og utredet felthumaniststillingen i perioden 2014–2016, tok den verste «støyten». Selv om felthumanist-behovet var utredet, var det opp til Henriksen selv – i samarbeid med Human-Etisk Forbund, som er hennes sendeorganisasjon – å fylle stillingen.

– Jeg brukte lang tid på det, hele det første halvåret. Jeg måtte definere og forstå hva det egentlig var jeg skulle gjøre. «Hvorfor er jeg her, hvem er jeg her for?», forteller Henriksen.

– Det var i begynnelsen en utfordring å skulle være tydelig på hvem jeg var uten at jeg helt visste det selv. Nå er jeg tryggere på hvem jeg er og hva jeg kan bidra med – og på prestene.

Ønsket til Krigsskolen

Etter først å ha hatt tilhold på Akershus festning i to år, avløste hun høsten 2019 feltpresten på Forsvarets Høgskole, Krigsskolen på Linderud, som utdanner offiserer og ledere for Forsvaret. I dag er hun det eneste tros- og livssynspersonellet på stedet, men har dialog og samarbeid med andre prester og feltimamen, som alle kan bidra ved religiøse behov.

På Krigsskolen er Henriksen tilgjengelig samtalepartner for kadetter og ansatte som har behov for det, samtidig som hun deltar i det faglige arbeidet. Det handler særlig om etikk, det å utvikle moralsk kompetanse og dømmekraft og å øve på etikk i praksis. Hennes bakgrunn i filosofi og etikk var noe som gjorde henne ønsket til Krigsskolen.

– Det er et veldig spennende sted å være, med kombinasjon av det faglige og spesifikt livsveiledningsbiten. Jeg er der som fullverdig tros- og livssyns- personell. Jeg gjør jo alt det presten tidligere har gjort, bortsett fra at jeg ikke holder gudstjenester.

Istedenfor har Henriksen holdt humanistiske feltsamlinger, blant annet under feltøvelser. Forsvaret er en tradisjonspreget institusjon, der det seremonielle spiller en stor rolle. En del av jobben har derfor også vært å skape alternative humanistiske rammer for det seremonielle som tradisjonelt har religiøse rammer. I samarbeid med Human-Etisk Forbund og fagfolk med HEF-tilknytning har hun forfattet en liten håndbok om humanistisk tjeneste i forsvaret.

– Det er en liten tynn flis av en håndbok, men det har vært en kjempejobb – hvor jeg har fått veldig god hjelp fra forbundet og andre. Det har blitt en god bok! Den er nå en del av grunnlaget for å kunne gå inn i avdelingene og bidra på lik linje med presten, men med et humanistisk utgangspunkt for innholdet.

Underveis har Henriksen opplevd mye støtte fra sin sendeorganisasjon, også utover arbeidet med håndboken.

– Jeg opplever at hele Human- Etisk Forbund nærmest har stått parat hvis jeg har bedt om noe eller har trengt noe.

I tillegg har hun gjennomgått flere kurs i regi av forbundet og er nå både gravferdstaler og vigsler, noe som har ført til flere vigselsforespørsler i Forsvaret.

Ord som bærer

Som felthumanist har hun deltatt under Forsvarets minnedag for de falne i tilknytning til Allehelgensdag første søndag i november. Den markeres over hele landet. På Krigsskolen er det oppstilling med alle kadettene og prosesjon til skolens minnested, hvor krigsskolesjefen, tros- og livssynspersonellet og en gruppe kadetter sier noen ord i anledning dagen. Så hedres de falne med ett minutts stillhet.

Henriksen har brukt den humanistiske håndboken når hun har utviklet et rammeverk for hva felthumanisten kan si og gjøre ved slike anledninger.

– Jeg får tilbakemeldinger fra de fleste om at mine seremonier har ord i seg som bærer noe for dem, som gir mening på en annen måte enn de kanskje opplever hvis presten har en veldig tradisjonell forståelse av sin oppgave.

Henriksen understreker at det er mange ulike prester i tros- og livssynskorpset.

– Noen er av den gamle skolen. De tilpasser ikke etter hvem som er publikum og kjører et hardt kristent løp. Andre er kanskje ikke så forskjellige fra humanister på selve innholdet. Når de nærmer seg det mer det menneskelig humanistiske og går vekk fra det dogmatiske, er det ikke så mye som skiller.

Likevel opplever Henriksen at hun åpner et rom som ikke har vært der tidligere. Slik at de som før ikke har opplevd det naturlig å bruke presten, verken til samtaler eller faglig samarbeid og utvikling, finner det mer naturlig å gå til henne.

– Jeg er kanskje litt mindre skummel for mange. Og selvfølgelig gjør det at de i større grad kan identifisere seg med et agnostisk, ateistisk, humanistisk blikk på verden nok også at avstanden oppleves mindre.

I tillegg handler det om personlig egnethet.

– Jobben er å bygge relasjoner, å være der for mennesker i hverdag og kriser, og det må man uansett være god på. De beste prestene er jo det!

Samtaler om liv og død

Den viktigste delen av jobben er eksistensiell omsorg i humanistisk tradisjon – livsveiledning – det at hun er tilgjengelig for samtaler for kadetter, ansatte og vernepliktige.

– Det å ha disse samtalene er veldig viktig og en stor del av jobbhverdagen min. Interessant nok hadde de på Krigsskolen ikke brukt presten til samtaler tidligere. Det er det sikkert mange årsaker til. Én av dem er helt klart at kadettene nå er yngre – mange av dem kommer rett fra videregående. Tidligere hadde alle flere års erfaring fra Forsvaret. Derfor er samtalene vi har gjerne eksistensielle samtaler – for eksempel om store forandringer i livene deres. Det kan handle om tap – av kjæreste, familiemedlemmer, ulykker – relasjonelle spørsmål. Det kan handle om tema som mening og meningsløshet. Og fordi de er så ferske, handler det også om det helt avgjørende spørsmålet du må stille deg i Forsvaret: Spørsmålet om liv og død.

– Det har vært min kjepphest fra jeg begynte i Forsvaret, at vi helt fra starten av må snakke med de vernepliktige om disse spørsmålene. Det må skje allerede første gang de er på skytebanen, sier Henriksen engasjert og snakker om hvordan de tar opp disse spørsmålene til refleksjon i plenumssesjoner, men at det også kommer opp i en til en-samtaler.

Det humanistiske ved hennes praksis som felthumanist opplever hun ligger i respekten for det andre mennesket og det unike i dette andre mennesket i alle møter hun har i løpet av en dag og en uke.

– Det humanistiske ligger også i at når de kommer til meg i ønske om samtale, eller vi havner i samtale, er ikke jeg noen ekspert. Troen på den andres autonomi og klokskap i eget liv er veldig viktig!

– Jeg håper i hvert fall menneskeligheten og likeverdstanken kommer til syne, at det oppleves slik. Det er jo idealene jeg prøver å leve etter. Jeg tilbyr en omsorg som ikke er en klam «jeg passer på deg»-omsorg, men som filosofen Tove Pettersen kaller «moden omsorg». Det bærer i seg de humanistiske verdiene – å være der med den andre, uten å skulle fikse eller bære, men omsorgen i bare å lytte.

Men om det dukker opp problemer hun tenker krever terapeutisk inngripen, anbefaler Henriksen at de kontakter psykologene i Forsvaret. Som livsveileder forsøker hun ikke å ta vekk det som er vondt eller å si at det vil gå over.

– Jeg kan ikke love noen belønning noe sted, eller hvile i noen høyere makts nærvær. Jeg har ikke annet å komme med enn den lindringen som ligger i at jeg sitter med et annet menneske som gråter. Det handler om å være trygg, kanskje tilby et papirlommetørkle til tårene, og la det mennesket få slippe ut de sterke følelsene – av og til uten at jeg en gang sier noe.

Fortsatt kirkeparade

Henriksen har nå snart fire års erfaring i FTLK, og i januar 2021 får hun også en felthumanist- kollega – i Bardufoss. Det går fremover, men fortsatt gjenstår det en del prinsipielle spørsmål.

– Det er fortsatt mange praksiser som mer eller mindre bryter med en reell religionsfrihet for soldater. Du har «bønn på linje» og disse årlige kirkeparadene, og feltgudstjenestene hvor folk nærmest blir påtvunget religionsutøvelse.

Henriksen forsøker å gjøre sine feltsamlinger mer åpne og inkluderende, og hun opplever også at flere i FTLK er opptatt av at alle skal oppleve at de kan delta.

– Særlig gjelder dette seremonier og markeringer hvor det kreves eller forventes at en hel avdeling skal stille opp. Tros- og livssynsutøvelse skal selvfølgelig kunne praktiseres, men ikke som noe påtvunget. Det handler om hvilke ord, tekster og hva vi fokuserer på. Her er det flere nivå – det institusjonelle som sier at det skal holdes tradisjonell bønn på linje og det utøvende nivå, der jeg vet at det er mange prester som synes det er ubehagelig og heller velger å holde en etisk refleksjon. Men det trengs samsvar mellom praksis, utøvelse og det skrevne.

Henriksen har også fått flere henvendelser fra offiserer som forteller at de synes det er vanskelig når de må si det såkalte «Kongeønsket», der eldste offiserer roper «Gud bevare Kongen og Fedrelandet!» og de andre svarer «Ja!».

– De synes det er vanskelig og føler at de er i en integritetsskvis når de må ytre noe som bryter mot deres livssyn.

I tillegg har Forsvaret sin egen variant av skolegudstjeneste: Oppunder jul gjennomføres kirkeparade eller julegudstjeneste, hvor hele avdelinger deltar, og det er gjerne koblet til en avsluttende julelunsj eller lignende.

– Mange steder oppleves det som vanskelig ikke å delta.

Da Henriksen begynte på Hærens krigsskole – noe av det mest tradisjonstunge i Forsvaret – var sjefen veldig tydelig på at dette ble spennende, samtidig som hun var litt skeptisk. Den skepsisen er nå borte.

– Vi har fått en veldig god relasjon og jobber tett. Jeg tror ikke det lenger er noen tvil om at en felthumanist kan gjøre en like god jobb som en feltprest.

Først publisert i Fri tanke #1-2021.