Bare begynn akkurat der du vil, sier studenthumanist Lone Ellingvåg Knutsen til den fortvilte studenten som har oppsøkt henne fordi hen trenger noen å snakke med.

– Min hovedoppgave er å lytte til deg, men det kan hende at jeg kommer med oppfølgingsspørsmål – til ordene du bruker eller at jeg spør deg om å utdype for å få et best mulig bilde av det du vil fortelle. Da må du bare prøve ut ordene dine, og ikke tenke at samtalen er satt.

Det er akkurat dette det handler om. Når livet er vanskelig – enten i øyeblikket eller kronisk – og du trenger noen å snakke med, noen som tåler å lytte og som kan hjelpe til med å sette ord på tankene. I mange år har det vært en selvfølge at den som har tatt seg av behovet for slike eksistensielle omsorgssamtaler har vært presten. På sykehuset. På sykehjemmet. I fengselet. I Forsvaret. På universitet og høgskoler.

Men det er ikke alle som synes at det er naturlig å ha slike samtaler med presten når de er på sitt mest sårbare. Og vi blir stadig flere. Prestenes monopol på dette feltet har stått sterkt til tross for økende sekularisering i samfunnet, men de siste årene har noe løsnet. Et eksempel: I perioden 2015–2018 hadde St. Olavs Hospital i Trondheim en ikke-religiøs samtalepartner ansatt i prestetjenesten, etter hvert ble hun kalt sykehushumanist. Enda et eksempel: I 2017 ansatte Forsvaret Norges første felthumanist i daværende feltprestkorpset, og nå i 2021 begynner den andre felthumanisten. Begge har de Human- Etisk Forbund som ansvarlig sendeorganisasjon.

I samme periode har Human-Etisk Forbund (HEF) også økt sitt engasjement på feltet og gitt det et nytt navn: Humanistisk livsveiledning. Det langsiktige målet for HEF er at det økende livssynsmangfoldet i samfunnet skal speiles i større livssynsmessig mangfold i offentlige institusjoner, og at humanistiske livsveiledere skal være en selvfølgelig del av dette mangfoldet.

Hvordan oppnå dette?

Gjennom å vise at det finnes et ikke-religiøst behov og at det finnes faglig solide alternativer til institusjonsprestene.

En tilgjengelig ressurs

Det er her studenthumanist Lone Ellingvåg Knutsen kommer inn i bildet. I det siste halvannet året har hun vært en tilgjengelig samtaleressurs for studenter i Volda – og de har funnet veien til henne, over tid i stadig større grad. Sammen med Emma Skjølberg, som ble ansatt som studenthumanist i Trondheim sommeren 2020, utgjør Knutsen spydspissen i den prosjektbaserte strategien for forbundets nye livssynstjeneste. Begge er de ansatt i prosjektstillinger i Human-Etisk Forbund, men med studenter som hovedmålgruppe for tilbudet.

– Jeg vet jo ikke hvordan det hadde vært uten korona – som nok har gitt mer ensomhet og større behov. Men det kan også skyldes at tilbudet gradvis er blitt mer kjent blant studentene, sier Knutsen, som til daglig holder til på Høgskulen i Volda.

Hun har en målsetting om at når en student ønsker å snakke med studenthumanisten, skal det være mulig å få en avtale i løpet av en til to dager. Derfor prøver hun hele tiden å ha rom i kalenderen. Hun setter alltid av en time, men ofte varer samtalene lengre enn planlagt – og en time blir til to. Så langt har hun opplevd at tre av fire kommer tilbake – enten fordi de vil snakke mer om samme tema eller fordi de ønsker en samtale om noe annet.

– Det sier noe om hva samtalen ga dem, og det er positivt å oppleve. Knutsen forteller at hun i den første samtalen alltid klargjør sin rolle – at hun ikke jobber på høgskolen, men er en ekstern studenthumanist fra Human- Etisk Forbund.

– Så forteller jeg at i denne samtalen skal vi være likeverdige samtalepartnere, og at det er hva studenten ønsker å snakke med meg om som er formålet med samtalen. Jeg har ikke noe mål med samtalen, annet enn dialogen i seg selv og at vi skal undre oss sammen. Og jeg skriver ikke journal.

Dette handler også om å styre forventningene til samtalen – for hun skal verken være terapeut eller rådgiver. Noen har ikke tenkt over at dette er noe annet, men nå som hun har vært i virksomhet halvannet år, opplever hun at de fleste har skjønt det.

Dagbokfølelsen

Det samme erfarer Emma Skjølberg i Trondheim. Hun startet som studenthumanist ett år etter Knutsen, men i en mye større studentby.

– Jeg er tydelig på hvem jeg er og opplever at studentene forstår det. Noen av dem jeg møter kan ha problemer som krever hjelp fra helseapparatet i tillegg, eller har hatt hjelp derfra før, men jeg opplever at de har et avklart forhold til det. Man kan gå til studenthumanist selv om man også går til psykolog.

Det studenthumanisten tilbyr, er samtalen – og en samtale kan det komme mye godt ut av.

– Jeg tilbyr et sted hvor de kan komme og reflektere sammen med meg, og kanskje få noe ut av det som man ikke får av andre samtaler og møter man har i løpet av en uke. En student fortalte at hen skrev dagbok, og at vår samtale kunne kjennes som en dagbokrunde, hvor hen fikk klarnet opp og sortert tanker, forteller Skjølberg.

Forskjellen fra dagbokskrivingen er selvsagt at studenthumanisten stiller spørsmål underveis, spørsmål som ofte kan gi aha-opplevelser, snu opp-ned på ting eller at det dukker opp helt nye perspektiv. Og det kan jo være litt ubehagelig, forklarer Knutsen.

– Mange opplever at de blir litt utfordret, men at det etterpå gir en god følelse å ha oppdaget noe nytt, sier Knutsen.

– Det å slippe ut noe som har svirret bak i hodet eller vært følelser i brystet, det oppleves godt, men også vanskelig. De fleste beskriver at de føler seg bedre, særlig roligere, på slutten av praten. Det legger jeg også ofte merke til på stemmen og kroppsspråket deres.

Påvirket av korona

Mens Knutsen startet i jobben trekvart år før koronapandemien rammet, begynte Skjølberg «midt i». Selv om smittesituasjonen var rolig tidlig på høsten, var mye mer utfordrende enn det ville ha vært i en normalsituasjon. At behovet er tydelig også i Trondheim, viser loggen til Skjølberg. Da Fri tanke snakker med henne på slutten av høstsemesteret har hun rukket å ha et tjuetalls samtaler.

– Selv om jeg har kapasitet til å snakke med enda flere, synes jeg at jeg har kommet godt i gang. Det viktigste er at jeg er her, og at jeg er en ressurs for dem, sier hun.

Det er viktig for studenthumanistene at tilbudet skal være et lavterskeltilbud – det skal være lav terskel for å ta kontakt, og det skal være uproblematisk å ombestemme seg.

Skjølberg deler tida mellom Human-Etisk Forbunds kontor, hvor hun er fire dager i uka, og NTNU Dragvoll, hvor hun én dag i uka låner et samtalerom og er tilgjengelig for studenter. Men de fleste studentene kommer til henne på HEF-kontoret i sentrum, som også har eget samtalerom. Her møter hun studentene på likefot – de sitter i samme slags stol og drikker te eller kaffe av like kopper.

Begge studenthumanistene bruker sosiale medier som kanal for å gjøre tilbudet kjent, og studentene avtaler tidspunkt per e-post, sms, telefon, Facebook eller Instagram.

Studentene bruker altså student-humanistene, men hva er det de kommer til dem med?

Mangfoldig studentgruppe

Både Skjølberg og Knutsen opplever at det er en variert gruppe studenter som tar kontakt. Det er ikke godt å vite hva studentene har med seg i sekken når studenthumanisten sier «begynn der du vil».

– Da må jeg være klar for hva som helst, smiler Knutsen.

– Starten er gjerne famlende. Noen forteller en historie, bakgrunnen for hvorfor de har det som de har det. Det kan dreie seg om noe som har skjedd nettopp eller for litt siden, som kjærlighetssorg, at de har fått beskjed om sykdom eller død i nær familie, eller at de har strøket på eksamen, venter svar på klagen og ikke vet om de får fortsette på studiet. Andre føler behov for å begynne med barndommen som en forklaring på hvorfor situasjonen deres er som den er.

– Slike eksistensielle samtaler handler gjerne om å finne ut hva det er som står på spill for den som kommer til samtale. For mange handler det om identitet – de er i en fase hvor de skal finne ut hvem de er og hva som er viktig for dem, sier Knutsen.

Studentene er stort sett unge mennesker i en overgangsfase i livet. Knutsen vet ikke om ensomhetsopplevelsen blant dem har økt på grunn av pandemien, men tror uansett dette er følelser som er blitt forsterket av den. Pandemien har gitt færre uformelle og formelle fysiske møtepunkter i studentlivet.

– Mange opplever ensomhet og forteller at de ikke har klart å finne venner. De sliter med å finne tilhørighet. Mange sitter mye alene.

En selvfølge å kunne velge

Studenthumanisten er et alternativ – eller kanskje rettere et supplement – til studentpresten. Hvordan skiller disse seg fra hverandre? Ved NTNU er det to studentprester, som Skjølberg har god kontakt med og ser potensial for samarbeid med. Hun synes ikke det er så stor forskjell på studenthumanisten og studentpresten.

– Vi er like på hvilke tema studentene kommer med og hvilket behov vi fyller i velferdstilbudet. Men vi ser jo at det ikke blir færre samtaler på dem selv om jeg har kommet. Flere av dem jeg snakker med sier at det ville ha vært unaturlig for dem å gå til en prest.

For andre spiller det ingen rolle, men de som ikke ønsker prest har gjerne en tilknytning til Human- Etisk Forbund, livssynsspørsmål eller synes at temaet de ønsker å ta opp føles rart å ta opp med en prest.

– Og de ser det som en selvfølge at de skal kunne velge! De er vant til å kunne velge, så spørsmålene jeg får er «hvorfor har ikke NTNU hatt en studenthumanist før?» og «hvorfor er det ikke også et tilbud i Gjøvik og Ålesund, hvorfor bare i Trondheim?».

Men hva er det som gjør studenthumanisten humanistisk?

For Skjølberg er det ganske enkelt:

– Når man kommer til en studenthumanist blir man ikke presentert for en løsning, ingen ferdig pakke. Jeg utøver humanistiske verdier ved å møte studentene med åpenhet, at de kan komme som dem de er, og at samtalene baseres på levd liv og hver enkeltes konkrete erfaringer. Og at vi løfter det inn i en samtale der vi møtes som likeverdige parter, sier hun.

Knutsen opplever at humanistiske verdier gjennomsyrer arbeidet, selv om det ikke er så enkelt å sette konkret ord på.

– Av og til er det innlysende, av og til ikke. I møte med studenter og i samtalene er omsorgsbiten veldig tydelig, at de sitter igjen med følelsen av at det er noen som har brydd seg om meg. Og i det at jeg møter dem med respekt og på et likeverdig plan og ikke på en dømmende måte.

Et rom for undring

Studenthumanistene har et faglig fellesskap og gjennomfører ukentlig kollegaveiledning med hverandre. I dette fagfellesskapet inngår også humanistisk livsveileder Andreas Thorud. I et år har han nå vært ansatt – også på prosjektbasis – som livsveileder med base på Human-Etisk Forbunds kontor i Tønsberg.

Thorud har mangfoldig erfaring som filosofisk praktiker og er for tiden også styreleder i Norsk Selskap for Filosofisk Praksis. Den humanistiske livsveiledningen – som er en livssynstjeneste og ingen helsetjeneste – lener seg nettopp på den filosofiske dialogtradisjonen. Den som kommer til samtale er ikke klient, pasient eller kunde, men gjest.

– Vi behandler ikke, vi søker ikke å gjøre noe med gjesten vår. Vi har ingen agenda eller noe formål utover selve samtalen, og det er viktig for oss at gjesten hele veien gis plass til å forme samtalens gang. Som filosofisk praktiker er noe av min oppgave å åpne et rom for undring, dveling, prøving i et dialogisk samspill. Jeg skal ikke lede prosessen fra problem til mestring, slik helseprofesjonene gjerne er satt til å gjøre, understreker han.

En humanistisk livsveileder tilbyr en like profesjonelt fundert samtale som en psykolog. Det som gjør det livssynstilknyttet er at det alltid dreier seg om det å være menneske. Ikke på den måten at det handler om hvordan man kan oppnå bedre psykisk og fysisk helse, et lykkeligere liv og realisere sitt potensial, men mer grunnleggende spørsmål av etisk og eksistensiell karakter.

– Gjesten får ideelt sett utfolde sin frihet. Fokus er det likeverdige samspillet som rommer og tåler det menneskelige – alt menneskelig.

Og selv om målet med samtalen ikke er terapeutisk, kan den ha en terapeutisk effekt, mener Thorud.

– Den gode samtalen kan være oppbyggelig i seg selv. Å snakke med et våkent og tilstedeværende medmenneske virker ofte forfriskende, engasjerende og inspirerende.

Thorud vil ikke kalle det en humanistisk livsveileder driver med for «aktiv lytting», eller «anvendelse av empati», fordi han synes det høres ut som en teknikk. Han er opptatt av at det skal være et genuint engasjement i samtalen.

– Jeg prøver med all min kraft å lytte meg inn på hva det er som står på spill for gjesten. Vi kaller det «berørt ikke-viten», for å komplisere det litt, forklarer han smilende.

Han utdyper:

– Et hvert menneske er et mysterium som ikke bør defineres utenfra eller reduseres til noe mindre enn det er – det er å ta den sokratiske uvitenheten på alvor. Jeg lar meg berøre av det du forteller. Jeg hører at du beskriver en eller annen utfordring, smerte eller forvirring. Jeg lar meg engasjere siden det berører meg, men siden det er din livsverden vet jeg ikke hva det betyr for deg. Jeg må derfor prøve å være interessert på en tilbakelent måte – uten å ta for mye plass – slik at du kan prøve deg frem og tenke høyt i et levende samspill. Slik legger vi grunnen for at klargjørende innsikt kan vokse frem som et resultat av det som skjer mellom oss – det utforskende samspillet.

– God filosofisk praksis er kanskje særlig å være våken for hvilke ideer som ligger til grunn for gjestens forståelse av egne opplevelser, hvordan dette tenkes og føles, og hvordan det preger forholdet til identitet, verdier, ambisjoner og lignende. Det er disse ideene vi gjerne inviterer til å reflektere nærmere over. Dette er kanskje vår spisskompetanse som samtalefilosofer.

Faglig utvikling

Selv om prestenes sjelesorg inneholder åpenbare forskjeller fra de humanistiske, eksistensielle samtalene – som at humanistiske livsveiledere driver ikke med bønn, bibellesning og rituelle handlinger – mener Thorud at mye er likt. Han har selv studert teologi og sjelesorg.

– I praksis er nok det vi og mange prester gjør ofte veldig likt. De står også i en frirolle utenfor behandlingsapparatet. De ønsker bare å favne livsuttrykket og være til stede for at den andre kan utfolde sin livsverden. Det er noe veldig sterkt ved det. Kanskje særlig i dag, hvor det er så mye fokus på at vi skal skynde oss til mål og oppnå det ene og det andre hele tiden.

En viktig del av det Thorud driver med – ved siden av det å være tilgjengelig som samtalepartner for medlemmer – er faglig utvikling og informasjonsarbeid. Han beskriver det som en langsom prosess å finne ut hva livsveiledning i HEF skal være.

– Min forståelse har også endret seg i løpet av dette året. Litt forenklet sagt har jeg vel blitt mer ydmyk. I starten hadde jeg den oppfatning at vårt tilbud er, om ikke unikt, så i hvert fall potensielt veldig særegent. Det er jeg mer usikker på nå. Jeg tror du kan oppleve mye av det samme hos en dialogisk orientert psykolog eller prest. Likevel tror jeg at min filosofiske holdning og kompetanse er et undervurdert utgangspunkt for å møte mennesker til slike samtaler. Filosofi har alltid handlet om å undre seg over hva det vil si å være menneske i verden. Vi er trent i å stille gode spørsmål, tenke kreativt og spille inn nye perspektiv på tilværelsen.

– Jeg opplever at denne grunnholdningen inviterer til en unik atmosfære i samtalen og bringer med seg helt andre muligheter for innsikt og vekst enn med et psykologisk eller teologisk utgangspunkt.

Bygge opp frivillige

Nå satser Human-Etisk Forbund tungt på å etablere et faglig sterkt, profesjonalisert livsveiledningstilbud. Men det betyr ikke at det frivilligapparatet som har eksistert i forbundet av og på siden midten av 1990-tallet, nå kastes på båten. Tvert imot er tanken at et profesjonelt apparat vil kunne gjøre det enklere å holde på og bygge opp et frivillig-apparat ved siden av.

– Forholdet mellom de frivillige og profesjonelle er en viktig del av min jobb. Jeg har oppfølgingsansvar for den eneste operative gruppa, som befinner seg i Vestfold-regionen. Jeg har tenkt at vi virker i et samspill. De supplerer meg de gangene det faller seg naturlig, og jeg har et ansvar for å følge dem opp faglig og veiledningsmessig, om de ønsker å diskutere noe de opplever. Min oppgave er også å kurse dem og å invitere til fagsamlinger, slik de kan føle seg tryggere i sin rolle.

Thorud er opptatt av at selv om den frivillige tjenesten bør være formalisert og sertifisert – på linje med vigslere og gravferdstalere – er det mulig å tenke i flere baner samtidig.

– Vi trenger ikke tenke at alle de som kurses som samtalepartner nødvendigvis må overlesses med formelle henvendelser. Dette er noe som kan brukes i hverdagen der de er. En av de frivillige i Vestfold-gruppa arbeider til vanlig i helsevesenet. Hver eneste dag står han i menneskemøter, så han kan ta i bruk de humanistiske og dialogiske ferdighetene i hverdagen på jobb, uten å være det formelt. Det samme gjelder for folk i skolen. Hvor enn du er kan du være en bedre dialogpartner! Dette kan være en berikelse for medlemmer i Human-Etisk Forbund uten at de må utøve en formell rolle. Tenk så bra om vi kunne tilby dette som personlig vekst og berikelse.

Han tenker litt på det som at humanistisk tenkning slik kan spre seg som ringer i vann utover i samfunnet.

Dessuten, det å være en humanistisk livsveileder, samtalepartner, dialogpartner – enten det er som profesjonell eller amatør – er å være i en kontinuerlig videreutdanningsprosess. Sånn kjenner studenthumanist Lone Ellingvåg Knutsen det også – hver eneste dialog gir henne en erfaring å bygge videre på. Hun beskriver følelsen etter disse samtalene nærmest som et adrenalinkick.

– Disse samtalene gir meg utrolig mye! Det at disse studentene deler sine eksistensielle tanker med meg – vi er jo alltid i samtalen sammen, vi møtes der – gjør at jeg også sitter igjen med noe nytt etterpå.

Denne saken er først publisert i Fri tanke #1-2021.

Les også «Det går på helsa løs å aldri møte noen» på human.no.