Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk

Opplysningsvesenets fond eier prestegårder, skog- og jordbruksarealer over hele Norge. Her: Vestby prestegård i Akershus. Foto: Wikimedia commons@Bjoertvedt

Dom i Høyesterett kan gjøre det vanskeligere å gi hele OVF til kirken

Opplysningsvesenets fond har historisk sett finansiert både prestelønninger og skolevesenet. Det var et viktig premiss for Høyesterett i 2010, forteller jusprofessor Eirik Holmøyvik.

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:

Sist oppdatert: 29.01.2019 kl 20:03

Før sommeren skal trolig Stortinget bestemme hva som skal skje med verdiene i Opplysningsvesenets fond (OVF). Skal Den norske kirke få alt, eller skal staten beholde verdiene i fondet?

Opplysningsvesenets fond er et statlig eid fond verdt rundt fire milliarder kroner. Ifølge Grunnlovens §116 skal fondet bare anvendes til «geistlighetens beste og til opplysningens fremme». Paragrafen har stått uforandret siden 1814.

Formålet «opplysningens fremme» forsvant

I begynnelsen var de to formålene likestilt.

I 1821 ble Grunnlovens formulering konkretisert inn i en ny lov som sa at 1/3-deler av avkastningen skulle gå til Universitetet i Oslo mens resten skulle gå til det såkalte «Oplysningsvæsenets Understøttelsesfond». Verdiene skulle brukes til skoler, lønn og pensjon til prester og lærere, og til enkelte allmennyttige og opplysningsfremmende tiltak. I 1848 ble dette siste opphevet, og det ble opp til Stortinget bestemme hva pengene skulle gå til.

Formuleringen om at 1/3 av avkastningen skulle gå til Universitetet i Oslo ble imidlertid stående. Universitetet i Oslo beholdt et årlig tilskudd i 142 år, fra 1821 og fram til 1963.

I 1963 ble fondet for første gang kalt et «kirkelig fond» i en lovformulering og bevilgningene til universitetet falt bort. Så gikk det 33 år, og i 1996 vedtok Stortinget en ny lov om Opplysningsvesenets fond der det slås fast at «fondet skal komme Den norske kirke til gode». Nå var «opplysningens fremme» borte. Lovframlegget (Innst. O. nr. 45, 1995-1996) begrunner ikke hvorfor det ene av Grunnlovens to formål er fjernet.

Så gikk det 21 år. På våren i 2017 la Justisdepartementets lovavdeling fram en utredning som konkluderte med at hele fondet kan gis betingelsesløst til Den norske kirke uten at man trenger å ta hensyn til Grunnlovens formulering i paragraf 16 om at alle tros- og livssynsamfunn skal understøttes på lik linje.

Dette er en politikk flere av regjeringspartiene (blant annet Høyre) tidligere har signalisert at de støtter, men som opposisjonen har protestert mot.

Særlover kan ikke bryte med Grunnloven

Eirik Holmøyvik er professor ved det Juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen, og ekspert på konstitusjonell jus.

Han viser til en høyesterettsdom fra 2010, der den rødgrønne regjeringen ble stoppet fra å instruere Opplysningsvesenets fond til å selge ut festetomter til underpris.

– Hovedprinsippet Høyesterett la til grunn her, er at grunnlovsparagrafen gjelder. Høyesterett var tydelige på at verdiene i fondet bare kan gå til geistlighetens beste og opplysningens fremme, og ikke for eksempel til å subsidiere tomtefestere. Dermed tapte staten saken. De fikk ikke lov til å disponere over fondet som de ville, forteller han.

Holmøyvik mener dommen i Høyesterett bør leses grundig på Stortinget i forbindelse med diskusjonen rundt hvem som skal eie og disponere fondet nå som stat og kirke skal være skilt.

– Særlover kan ikke bryte med Grunnloven. Spørsmålet er om Stortinget ved disponeringen av fondet bare kan tilgodese ett av de to formålene som nevnes i grunnlovsparagrafen. Det spørsmålet gir ikke høyesterettsdommen svar på. Imidlertid viser dommen at grunnlovsparagrafen må tolkes i lys av praksis for forvaltningen av fondet, som historisk har finansiert både prestelønninger og skolevesenet, sier han.

Holmøyvik legger til at det vil være selvmotsigende hvis staten skulle argumentere for at utdanningssektoren (opplysningen) ikke trenger penger fra fondet fordi de er fullfinansiert av det offentlige.

– Et tilsvarende argument fra statens side ble klart avvist av Høyesterett i 2010. Også Den norske kirke er jo fullfinansiert av det offentlige, sier han.

Grunnlovsparagrafen bør oppheves

Holmøyvik mener grunnlovsparagrafen om Opplysningsvesenets fond er foreldet og bør fjernes.

– Den ryddige måten å gjøre dette på, er å fjerne grunnlovsparagrafen. Deretter kan man gjøre hva man vil med fondet. Da har staten fri disposisjonsrett gjennom vanlige politiske prosesser. Men så lenge grunnlovsparagrafen står der, så gjelder den, sier han.

Årsaken til at Holmøyvik mener paragrafen bør fjernes, er at statskirkeordningen nå skal være opphevet.

– Man kan spørre om et fristilt trossamfunn, som Den norske kirke skal være etter et skille, skal tilgodeses med så store verdier fra Opplysningsvesenets fond når premissene har endret seg fundamentalt.

Holmøyvik understreker at det var et klart premiss da grunnlovsparagrafen om Opplysningsvesenets fond ble vedtatt på Eidsvoll i 1814 at det var en sterk kobling mellom «geistligheten» og staten.

– Slik er det ikke lenger. Da bør også eiendommene i fondet fristilles både fra kirken og «opplysningen». Grunnlovsparagrafen bør oppheves og verdiene i Opplysningsvesenets fond bør betraktes som vanlige statlige eiendommer. Det er den beste og mest ryddige løsningen på dette, sier han.