Det har vært mye og berettiget fokus på fake news den senere tiden. Men vel så mye som av sanne og usanne nyheter, er medielandskapet blitt fragmentert av verdiforskjeller – særlig rundt temaene innvandring og islam.

De etablerte mediene blir utfordret av alternative medier, som øker raskt i popularitet. Eksempler på slike medier i Norge er Document, Resett, Human Rights Service og The Herland Report. De har ikke de samme ressursene som de etablerte mediene, men på Storyboard figurerer deres saker ofte blant de ti meste delte på sosiale medier.

Alternative medier

Disse mediene er ikke nødvendigvis alternative fordi de kommer med en alternativ sannhet, men først og fremst fordi de har en alternativ vinkling. La meg illustrere det på denne måten:

Du ønsker å orientere deg om innvandring til Europa. Du klikker deg inn på en tradisjonell nettavis og leser en reportasje fra Italia. Journalisten har intervjuet en enslig kvinne med to barn. Hun kommer fra krigen i Syria og forteller om sine traumatiske opplevelser. Alt dette er sant.

Så klikker du videre for å sjekke hva alternative medier skriver om samme tema. Der leser du at flertallet av de som kommer til Europa via Middelhavet er menn, at flertallet er økonomiske migranter og at enkelte av terrorangrepene i Europa de siste årene ble begått av asylsøkere.

Også dette er sant. Men det er to helt ulike fortellinger. Du har medier som fremstiller asylsøkere primært som ofre, og du har medier som fremstiller asylsøkere primært som en trussel mot alt vi har kjært.

Alternative virkelighetsforståelser

Hvis du er urolig over innvandring, på grunn av økonomiske konsekvenser, sikkerhet, kriminalitet eller kulturelle endringer, vil du neppe kjenne deg igjen når du leser den første saken.

Hvis du derimot er blant dem som mener Norge og vestlige land bør ta mot flere flyktninger, vil du ikke kjenne deg igjen når du leser medier som ikke skriver om enkeltskjebner og det humanitære perspektivet, men gjennomgående fokuserer på innvandringens negative konsekvenser.

De fleste ser ikke verden så svart-hvitt, men hvilke medier du leser avhenger stadig oftere av ditt ideologiske og politiske ståsted.

Medienes tillitsfall

Når medier har et ståsted, men fremstiller seg selv som nøytrale og objektive, kan det skape mistillit. I en kronikk i Aftenposten 2. januar 2017, etterlyste SINTEF-forskerne Petter Bae Brandtzæg og Asbjørn Følstad mer åpenhet både rundt redaksjonell prioritering og valg av vinklinger – men også rundt egne ideologiske føringer.

De forklarte medienes tillitsfall med at folk opplever at medier og faktasjekkere har et annet ideologisk ståsted enn dem selv. «Mediene hevder selv å være objektive og nøytrale, men oppleves like fullt som vridd i retning av et liberalt ståsted og politisk korrekthet», skriver de.

Historieprofessor Kjetil Jakobsen ved Nord Universitet går enda lenger. Han mener at det ikke er mulig å drive med verdinøytral nyhetsformidling. For at mediene skal kunne oppfylle sitt samfunnsoppdrag bedre, mener han vi bør få tilbake partipressen som ble forlatt for rundt førti år siden: «Den liberale modellen tilsier at det er ved å opptre nøytralt at pressen vinner tillit,» skriver han. «Men kanskje er det modellen selv som er problemet?»

Ærlighet om eget ståsted

Selv er jeg skeptisk til ideen. Selv om mer ærlighet om eget ståsted er tillitvekkende, vil det ikke løse problemet med ekkokamre: At folk fortsatt vil lese medier som bekrefter det de allerede tror.

Skal vi forebygge fragmenteringen av offentligheten og opprettholde en felles offentlighet, bør tilliten til de tradisjonelle mediene opp. Den bør i hvert fall ikke svekkes ytterligere. Spesielt gjelder dette i spørsmål som skaper rom for alternative medier.

I Norge er tilliten til mediene fortsatt relativt høy. I 2017 oppga førtini prosent av de norske respondentene i en internasjonal undersøkelse gjennomført av Reuters Institute, at de stort sett stoler på det nyhetsredaksjonene formidler. Til sammenligning er det bare tretti prosent som stoler på mediene i Frankrike.

Tilliten til mediene er likevel ikke likt fordelt i Norge. Det er et generelt trekk i vestlige land at tilliten er lavere jo lenger ute til høyre i det politiske landskapet folk befinner seg. Høyest er tilliten blant folk på venstresiden. Dette er tilfellet også i Norge.

Det er spesielt medias dekning av innvandringsfeltet som skaper kontroverser. En kritisk holdning til innvandring og lav tiltro til journalister går hånd i hånd.

Politiske slagsider

Den norske ytringsfrihetsundersøkelsen fra 2014 viste at hele syttitre prosent tror norske journalister lar seg påvirke av sitt politiske standpunkt. Journalister er stort sett urbane mennesker med høy utdanning, og typisk ikke helt representative for befolkningen, hva ideologisk orientering angår.

Dersom journalistene fikk bestemme, ville Rødt, MDG og SV til sammen vært dobbelt så store som Høyre på Stortinget. Dessuten jobber journalister gjerne med ulike saker, og kan ikke spesialisere seg på innvandring og islam slik enkelte alternative medier kan.

De som tror at tradisjonelle medier underrapporter problemene knyttet til innvandring og islam ender lett hos alternative medier som overrapporterer og overdriver disse problemene. Alternative medier er kontrære og ofte et viktig korrektiv til de etablerte mediene som de mener er for «politisk korrekte».

Men hadde alternative medier dominert helt med sin ensidighet og kampanjejournalistikk på innvandringsfeltet, ville de bare forsterket fremmedfrykten blant majoriteten og fremmedfølelsen blant minoriteter.

Finne en balanse

Utfordringen for de etablerte mediene er å balansere godt, slik at publikum får et noenlunde riktig bilde av tingenes tilstand. Betente temaer knyttet til innvandring og islam bør belyses fra flere sider, for å unngå en delt offentlighet og adskilte meningskorridorer.

Vi er avhengige av å bli eksponert for andre meninger for å kunne korrigere våre egne synspunkter, og for å forstå verden bedre. Som filosofen John Stuart Mill sa det: «De som bare kjenner sin side av saken, kjenner veldig lite av saken.»