Kontakt
Sidsel Kjems fra Københavns universitet kjenner ikke til noen andre som har forsket på de nordiske majoritetskirkene med utgangspunkt i økonomifaget. Foto: Even Gran
Sidsel Kjems skriver doktorgrad om finansiering av de nordiske majoritetskirkene.
Even Gran
Publisert: 07.01.2016 kl 15:25
Sist oppdatert: 07.01.2016 kl 16:37
Finansieringsmodellen for norske tros- og livssynssamfunn, inkludert Den norske kirke, ligger i støpeskjeen. Rett før jul fikk Regjeringen beskjed om å komme med forslag til «et nytt finansieringssystem for tros- og livssynssamfunn, sett i lys av endringer i Den norske kirke og prinsippet om likebehandling».
Phd-student og forsker Sidsel Kjems fra Københavns Universitet er på besøk i Oslo denne uken. Hun arbeider med en doktoravhandling om finansieringen av de nordiske majoritetskirkene. Det vil si statskirkene i Finland og på Island, Svenska kyrkan, den danske Folkekirken samt Den norske kirke. I tillegg ser hun på majoritetskirkene i England og Skottland (Church of England og Church of Scotland).
Av disse majoritetskirkene, er det Svenska kyrkan som har mest penger pr. medlem til de religiøse kjerneaktivitetene. Dernest kommer Finland. Danmark og Norge har omtrent like mye, og til slutt kommer statskirken på Island. Minst penger pr. medlem har majoritetskirkene i England og Skottland.
Fordelingen til de kirkelige kjerneaktivitetene er som følger, omregnet til danske kroner:
1. Svenska kyrkan: 2320 DKK pr. medlem 2. Suomen evankelis-luterilainen kirkko (Finland): 1988 DKK pr. medlem 3. Folkekirken (Danmark): 1394 DKK pr. medlem 4. Den norske kirke: 1367 DKK pr. medlem 5. Thjodkirkjan (Island): 625 DKK pr. medlem 6. Church of England: 219 DKK pr. innbygger (opererer ikke med medlemskap) 7. Church of Scotland: 161 DKK pr. innbygger (opererer ikke med medlemskap) OBS: Her er bevilgninger til fellesoppgaver som vedlikehold av verneverdige kirker, gravferdsforvaltning, folkeregisterføring (Danmark) osv. tatt ut.
I sin doktoravhandling sammenligner Kjems disse tallene med de ulike måtene majoritetskirkene finansieres på i de sju landene. Finansieringsordningene er som følger:
Kjems poengterer at majoritetskirkene i England og Skottland, som i likhet med de nordiske har vært statskirker historisk sett, er veldig annerledes utformet enn i den nordiske statskirkemodellen.
– Økonomisk og organisatorisk er de helt fristilte fra staten. Koblingen til staten er kun formell, for eksempel gjennom at biskoper i Church of England sitter i overhuset i Parlamentet, samt at dronning Elizabeth er kirkens overhode, forteller hun.
Oversikt over økonomien til de nordiske + de britiske majoritetskirkene. Fra Sidsel Kjems' kommende artikkel «Financing of the majority churches in the Nordic countries, England and Scotland». Bevilgninger til ikke-religiøse formål er her tatt ut, som for eksempel vedlikehold av historiske kirkebygg, gravferdsforvaltning og folkeregisterføring (Danmark).
Sammenligner man de ulike finansieringsmodellene med hvilke majoritetskirker som sitter igjen med mest penger pr. medlem, ser det ut til at den gunstige modellen er å få lov til å kreve inn kirkeskatt som en prosentandel av medlemmenes inntekt. Dette er modellen i Sverige, Danmark og Finland.
Den nest beste modellen ser ut til å være den norske med direkte bevilgninger uavhengig av medlemstall, mens den minst gunstige modellen for en majoritetskirke er den engelske og skotske, der man utelukkende er avhengig av private donasjoner og innsamlingsaksjoner.
Hvis den nye finansieringsordningen til tros- og livssynssamfunn i Norge på en eller annen måte må innebære at finansieringen av Den norske kirke blir avhengig av medlemstallet, er ikke Sidsel Kjems i tvil om hva som vil være mest gunstig for kirken; Det er å få lov til å kreve inn kirkeskatt fra medlemmene over skatteseddelen.
Hvis man skal følge mønsteret fra de andre nordiske landene, vil én prosent være en passende sats, tror hun.
En slik løsning åpner imidlertid for noe som så langt har vært nærmest utenkelig for norske politikere; Det vil føre til at folk sparer penger på å melde seg ut av kirken. Ganske mye penger faktisk.
Har man en bruttoinntekt på 400.000 kroner, og kirkeskatten ligger på én prosent, vil man for eksempel spare 4000 kroner i året på å melde seg ut.
Sidsel Kjems er ikke i tvil om at dette vil få medlemstallet til å synke, men tror likevel denne løsningen vil være mest økonomisk gunstig for kirken på sikt, sammenlignet med andre modeller der medlemstallet ligger til grunn for bevilgningen (vi kommer til det).
– Det blir selvsagt et medlemsras med en gang. Vi vet at økt oppmerksomhet rundt kirken i seg selv fører til at flere melder seg ut. Her vil vi få en tilleggseffekt av at det etableres et sterkt økonomisk insentiv til å melde seg ut. Dermed får vi oppmerksomhetseffekten pluss det økonomiske insentivet. Da er det klart at mange vil melde seg ut, sier hun.
Kjems tror imidlertid ikke effekten blir så negativ for kirken på sikt som mange tror.
– I dag har Den norske kirke rundt 75 prosent av befolkningen. De vil miste mange medlemmer ved å gå over til en kirkeskattordning, men kanskje ikke mer enn maksimum ti prosentpoeng av befolkningen. Erfaringen fra de andre landene tyder på at andelen vil flate ut på ikke mindre enn 65 prosent, spår hun.
Og så kommer bonusen: Da vil den kirken som står igjen være vesentlig styrket.
– De medlemmene som da står igjen, vil i langt større grad være folk som virkelig vil være medlemmer i kirken, og som synes det er verdt å betale noe for det. Kirken vil få økt troverdighet og legitimitet fordi de kan si at de er finansiert av folk som virkelig mener noe med det. De trenger ikke lenger stå med luen i hånden og be politikerne om penger hver gang de vil noe, sier hun.
Kjems minner om at majoritetskirkene i Sverige, Finland og Danmark fortsatt alle er majoritetskirker med svært god margin, selv om medlemmene kan spare tusenvis av kroner i året på å melde seg ut.
– I Danmark er fortsatt 77 prosent av befolkningen medlemmer av Folkekirken, til tross for at hvert eneste medlem kan spare tusenvis av kroner i året på å melde seg ut, sier hun.
– I Danmark er fortsatt 77 prosent av befolkningen medlemmer av Folkekirken, til tross for at hvert eneste medlem kan spare tusenvis av kroner i året på å melde seg ut.
En annen grunn til at kirkeskatt vil være gunstig for kirken økonomisk sett, ifølge Kjems, er at kirken gjennom å få en viss prosentandel av folks inntekt vil nyte godt av den generelle økonomiske veksten i samfunnet.
– Med dagens norske modell blir kirkebevilgningene bare inflasjonsjustert. Med en kirkeskatt som i Danmark, Sverige og Finland, vil pengestrømmen til kirken automatisk øke når folks inntekt øker. Den reelle lønnsøkningen og kjøpekraftsøkningen er mye større enn prisveksten, sier hun.
– Vil ikke medlemsnedgangen som kommer når man belønner folk for å melde seg ut veie opp for dette?
– Nei, jeg tror ikke det. Ihvertfall ikke hvis vi sammenligner med andre medlemsbetingede finansieringsformer som for eksempel en politisk bevilget sats pr. hode. Det å få del i den generelle kjøpekraftsøkningen er langt mer lukrativt enn det kirken kortsiktig vi tape som følge av medlemsnedgang, tror jeg. Folkekirken i Danmark får stadig færre medlemmer akkurat som den norske, men økonomisk sett vokser de. Folkekirken ansetter stadig nye folk, forteller Kjems.
Hun legger til at Den norske kirke også rammes av generelt sviktende oppslutning på linje med majoritetskirkene i de andre landene.
– Sviktende oppslutning rundt majoritetskirkene er en samfunnstrend, men den gjelder jo uansett hvilken finansieringsmodell man velger. Jeg tror kirkeskattmodellen er den beste for Den norske kirke forutsatt at man skal gå over til en medlemsbetinget bevilgning, sier hun.
En annen medlemsbetinget tilskuddsløsning er at staten overtar all finansiering av tros- og livssynssamfunn, inkludert Den norske kirke, og bestemmer et flatt kronebeløp som deles ut til tros- og livssynssamfunnene, inkludert Den norske kirke, pr. medlem.
Sidsel Kjems tror en slik løsning vil slå dårligere ut økonomisk for Den norske kirke.
– Dette vil fjerne det direkte økonomiske insentivet til å melde seg ut, og vil trolig dempe den umiddelbare medlemsnedgangen. Men samtidig vil ikke en slik løsning gi Den norske kirke og de andre tros- og livssynssamfunnene automatisk del i den generelle kjøpekraftsveksten. På sikt vil de tape på dette, sier hun.
En enda mindre gunstig ordning for Den norske kirke, vil være hvis det knyttes et kontingentkrav til denne faste satsen.
– Det tror jeg nærmest vil utradere Den norske kirke. De har et svakt bånd til sine medlemmer. Jeg tror ikke mer enn kanskje ti prosent vil betale hvis Den norske kirke innfører medlemskontingent. Det finnes ingen tradisjon for dette. Hvis kirken da tvinges til å melde ut alle som ikke betaler, blir de nærmest utradert i forhold til dagens nivå. De vil miste offentlig støtte for kanskje 90 prosent av sine medlemmer, sier hun.
– Samtidig kan det kanskje tenkes man får en mobilisering slik at flere betaler?
– Ja, selvsagt. Men hvis de greier å få ti prosent av befolkningen til å betale så er jo det en ganske betydelig andel av befolkningen. Ingen andre tros- og livssynssamfunn er i nærheten av en slik størrelse, og Den norske kirke vil selvsagt fortsatt være størst. Men altså mye mindre enn i dag, sier hun.
Kjems tror Human-Etisk Forbund vil komme bedre ut av en løsning med kontingentkrav enn mange andre.
– Human-Etisk Forbund har hele tiden krevd inn kontingent fra sine medlemmer. Det er en kultur for kontingentbetaling. Hvis staten krever at tros- og livssynssamfunn må kreve inn kontingent for å kunne få offentlig støtte, vil Human-Etisk Forbund komme mye bedre ut enn mange andre, sier hun.
Kjems vil ikke uttale seg for tydelig om hva som vil være best på sikt av å beholde dagens norske ordning, sammenlignet med å gå over på en modell med kirkeskatt etter dansk, svensk eller finsk mønster.
– Det blir for mange ukjente faktorer. Ordningene i Finland, Sverige og Danmark er jo veldig gamle og har satt seg i kulturen. Vi har ingen eksempler på land som har innført slike ordninger i moderne tid. Kanskje vil protestene og medlemsnedgangen bli så stor at kirken vil komme dårligere ut enn i dagens modell på sikt? Jeg vet ikke. På den andre siden vil jo også dagens system med medlemsuavhengige bevilgninger komme under press etterhvert som medlemstallet i kirken synker. Det er ikke godt å vite hvordan politikerne vil reagere. Før eller senere vil de kanskje redusere bevilgningene, og da er jo ikke denne ordningen så gunstig heller, sier hun.
Men selv om kirkeskattmodellen er gunstig for Den norske kirke; Er dette en ønskelig utvikling for samfunnet? Hva slags nytte har egentlig et samfunn av å gi tros- og livssynssamfunn en slik eksklusiv rett til å beskatte folks inntekt?
Sidsel Kjems har synspunkter på det også.
– Jeg er økonom, og opptatt av kost-nytte analyser. Jeg mener staten bør bruke penger på det man mener er mest nyttig – altså det man mener er mest effektivt for å oppnå et ønsket resultat. Med det utgangspunktet finner jeg ingen forskning som tyder på at tros- og livssynssamfunn generelt er noe mer verdt å støtte enn andre ting. Noen tros- og livssynsorganisasjoner er kanskje samfunnsnyttige, mens andre ikke er det. At tros- og livssynsamfunn får særbehandling ser mer ut til å være begrunnet i historie enn kost-nytte vurderinger og likebehandlingshensyn, sier hun.
Dette er et problem med alle modellene vi har vurdert så langt, sier hun. Både modellen med kirkeskatt og modellen med et fast kronebeløp pr. hode innebærer en særbehandling av tros- og livssynssamfunn sammenlignet med alle andre organisasjoner og foreninger. Det samme gjør selvsagt dagens ordning.
– Kirkeskattmodellen er verst. Hvis man skulle gå for en slik modell i Norge ser jeg for meg at også de andre tros- og livssynssamfunnene, ut fra likebehandlingsprinsippet, vil få lov til å innkreve «kirkeskatt» over skatteseddelen. Det blir et stort prinsipielt problem. Hvorfor skal tros- og livssynssamfunn særbehandles på denne måten og gis en slik enorm økonomisk fordel. Hvorfor er Human-Etisk Forbund så mye mer samfunnsnyttig enn Amnesty International eller en miljøvernorganisasjon for eksempel? Hvor er kost-nytte vurderingen? spør hun.
Hvorfor er Human-Etisk Forbund så mye mer samfunnsnyttig enn Amnesty International eller en miljøvernorganisasjon?
Hun understreker at kirkeskattmodellene fra Sverige, Finland og Danmark er resultat av historiske forhold, og at det ville bli veldig merkelig å innføre en slik modell i Norge i dag.
– Hva med modellen med en fast sum pr. hode?
– Den er jo også problematisk i og med at den forskjellsbehandler tros- og livssynssamfunn på den ene siden og alle andre organisasjoner på den andre, sier hun.
Den løsningen Sidsel Kjems mener er best ut fra en slik kost-nytte tenkning, er at alle privatpersoner som yter økonomisk støtte til organisasjoner og foreninger, inkludert tros- og livssynssamfunn, får trekke fra disse utgiftene på selvangivelsen.
– Dermed blir det borgerne selv som får bestemme hva som er nyttig og bra. Gjennom skattefradraget oppretter man et økonomisk insentiv til å gi penger til de organisasjonene man selv mener er det beste, om det nå er Human-Etisk Forbund, Den norske kirke, Amnesty International eller Norges Naturvernforbund. Det er reell likebehandling, understreker Kjems.
Kommentarfeltet er stengt mellom kl 23:00 og kl 06:00 norsk tid.
Fritanke.no - dette nyhetsnettstedet - fungerer i dag som et arkiv for over 4500 nyhetssaker, reportasjer, kommentarer og bakgrunnsartikler mm. produsert i perioden august 2006 - januar 2022.
