Human-Etisk Forbund

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk

Vil nye genteknologiske verktøy bidra til å forbedre menneskeheten som helhet eller gi en ny overklasse av supermennesker, spør flere samfunnsforskere. Foto: NTB-Scanpix/Shutterstock

Åpner ny genteknologi en bakdør til eugenikken?

Er vi på vei mot et samfunn der de rike er genetisk modifiserte supermennesker, mens vi andre ender opp som en slags biologisk underklasse? Er eugenikken på vei tilbake, under dekke av å skape friskere, sunnere og mer velfungerende individer?

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:

Sist oppdatert: 10.04.2020 kl 11:23

Vibeke Riiser-Larsen er frilansskribent og forfatter. Hun skriver for Fri tanke om forholdet mellom vitenskap og samfunn.


Termen «eugenikk» ble første gang brukt i 1883 av Charles Darwins fetter, Francis Galton, for å beskrive «vitenskapen» om den biologiske forbedringen av mennesket. Selve ordet er gresk og betyr i utgangspunktet noe sånt som «av god fødsel/avstamning».

Den gang så man for seg to måter eugenikken skulle virke på i samfunnet. «Positiv» eugenikk skulle oppmuntre mennesker med gode forutsetninger og godt arvemateriale til å få flere barn, mens «negativ» eugenikk skulle hindre utbredelsen av dårlig arvemateriale.

Dette var i utgangspunktet ment å være et positivt bidrag til menneskeheten i en tid med store sosiale problemer og utfordringer, men slik ble det ikke.

I stedet fungerte eugenikken som en legitimering av ideer om at rase og sosial klassetilhørighet hadde et biologisk utgangspunkt, som igjen munnet ut i grusomheter som tvangssterilisering og nazistenes rasehygiene.

Forbud mot forskning

Ideen om rase skulle vise seg å bli en stadig tilbakevendende kontrovers for genetikkfeltet, også lenge etter Hitler og andre verdenskrig.

I 1952 ble det undertegnet en UNESCO-avtale som forbød biologisk forskning på menneskelig atferd. Samme år vedtok UNESCO også at det ikke lenger var legitimt å referere til «rase» som en forklaringsfaktor for menneskelig atferd (Segerstråle 2000, 30).

Mange amerikanske og britiske biologer kjempet etter andre verdenskrig mot den feilaktige og katastrofale oppfatningen om at det er mulig å manipulere arvegang på den måten eugenikere så for seg at man kunne. De tilstrebet i stedet å utvikle et vitenskapsfelt som kunne forklare den komplekse arvegangen hos mennesket, for derigjennom å utvikle medisiner for genetiske sykdommer. (Kevles 1995, ix).

Men det var – naturlig nok – en utakknemlig øvelse å tale genetikkforskningens sak like etter Nazi-regimets umenneskelige herjinger.

Bekymringene for at forskningsfeltene atferdsgenetikk og sosiogenomikk skal kunne anta former som likner på tankegodset fra den gang eugenikktankegangen herjet, er fremdeles til stede og uttalt hos mange fagfolk.

Sosiogenomikk – den nye eugenikken?

En av dem er professor i sosiologi ved universitetet i Stanford, Jeremy Freese, som skriver i artikkelen «The Arrival of Social Science Genomics» at forskere som arbeider med samfunnsfaglig genomikk har et moralsk ansvar for å lære seg eugenikkens historie.

En av sosiogenomikkens kritikere, vitenskapshistorikeren Nathaniel Comfort, hevder på sin side at genetikken har en begredelig historie når det kommer til det å skulle løse sosiale problemer. Han viser til den franske psykologen Alfred Binet, som i 1905 oppfant IQ-testen i utgangspunktet for å kartlegge barn som trengte ekstra hjelp på ulike områder. I løpet av de neste tjue årene kunne de som fikk for lav skår på IQ-testen risikere å bli steriliserte, ut fra en misforstått frykt for at mennesker med intelligens under middels ville spre «tilbakestående» gener.

Hva kan vi gjøre for å unngå at sosiogenomikken lider samme skjebne, spør Comfort.

Fakta: Sosiogenomikk

Genomikk er studiet av alle gener i en organisme, med mål å forstå molekylær organisering, funksjon, interaksjon og evolusjonær historie til dem. Mens genetikken studerer et eller noen få gener, studerer genomikken hele genomet – altså den totale arvemassen. (SNL.no)

Epigenetikk handler om arvelige egenskaper som ikke skyldes endringer i selve DNA-koden, men som skyldes avlesning og bruk av genetisk kode. Påvirkning fra miljøet kan føre til epigenetiske endringer. (Wikipedia)

Epigenomikk er studiet av alle epigenetiske endringer i genomet. (SNL.no)

I sosiogenomikken forsøker man å forstå de molekylære mekanismene som er med på å regulere atferden vår, og videre derfra se på hvordan disse molekylære prosessene påvirkes av sosial informasjon fra miljøet rundt oss. Sagt på en litt enklere og mer upresis måte, hvordan genene våre påvirker måten vi er på, og hvordan miljøet vi lever i, virker tilbake på genene våre.

Klikk for mer...

Klikk for mindre...

Gener og sosial innflytelse

The Human Genome Project – kartlegningen av det menneskelige genomet – ble fullført i 2003. I 2005 ble det publisert en artikkel som hevder at sosialt liv har en biologisk basis, og derfor i noen grad er påvirket av genetikk og evolusjonære krefter. (Da først og fremst med henblikk på dyr.)

Artikkelforfatterne argumenterer for at man har identifisert gener som regulerer sosial atferd og som har klare følger for evolusjonær utvikling av sosial atferd. De er også tydelige på at genomet er sensitivt overfor sosial innflytelse.

Professor i medisin og psykiatri, Steven Cole, beskriver soiogenomikk som læren om hvordan hverdagslivets omstendigheter påvirker hvordan genene hos oss mennesker uttrykker seg.

Ved sosiogenomiske undersøkelser bruker man moderne dataverktøy og gjør direkte analyser av genomet i stedet for indirekte. (Litt mer om hva som ligger i denne forskjellen i neste avsnitt.) I artikkelen «Human Social Genomics» fra 2014 skriver Cole om studier som viser at sosiale miljøfaktorer som urbanitet, lav sosioøkonomisk status, sosial isolasjon, sosiale trusler og lav eller ustabil status, kan assosieres med forskjellige uttrykk i en mengde forskjellige gener.

Allerede her begynner nok varsellampene å blinke for flere av oss.

Genetikk og miljø påvirker atferd

Sosiogenomikk og atferdsgenetikk er på mange måter to sider av samme sak. Atferdsgenetikk er studiet av hvordan genetikk og miljø påvirker atferd. Her ser man på hvordan gener og miljø virker sammen i påvirkningen av atferd, og om det finnes spesifikke gener eller kombinasjoner av gener som påvirker ulike typer karaktertrekk og atferd og hvordan disse mekanismene fungerer sammen.

Man regner gjerne atferdsgenetikken som startpunktet for studiene av genetikk og menneskelig atferd. Rent operasjonelt er tvillingstudier metoden som benyttes i atferdsgenetisk sammenheng. I og med at man her sammenlikner tvillingers likheter og ulikheter, kalles dette for indirekte i stedet for direkte målinger. Man ser altså ikke på hvordan genene virker direkte, men hvilke utslag de eventuelt har hos mennesker.

Teorien bak bruk av tvillingstudier er som følger: Dersom det finnes eneggede tvillinger der bare den ene av tvillingene har en egenskap, må denne egenskapen være påvirket av miljøfaktorer.

Man kan for eksempel studere effekten av en kjent miljøfaktor som kosthold, ved bare å utsette den ene i et enegget tvillingpar for en justering i kostholdet, og bruke den andre som kontrollinstans. Dersom egenskapen oftere finnes hos begge søsken i et enegget tvillingpar enn hos et toegget par, er hypotesen at egenskapen er påvirket av arvefaktorer. Tanken bak tvillingstudier er at de skal gjøre det mulig å undersøke både genetiske og miljømessige effekter (Plomin 2018, 18/19).

Genetisk skoleforskning

Så la oss likegodt gå rett på sak; er det en fare for at atferdsgenetikk og sosiogenomikk kan ende opp i eugenikkens fotspor?

Professor i sosiologi ved universitetet i Berkeley, Troy Duster, var tidlig ute med kritikk av denne delen av genetikkforskningen. I 1990 gav han ut boken Backdoor to Eugenics hvor han blant annet skriver at de neste tiårene ville preges av motstridende interesser når folk flest etter hvert får mulighet til sekvensering av sitt genom. Hvem skal gjøre det og med hvilken grunn, spør han i boken sin.

Duster så nok ikke for seg private selskapet som «23andMe» og «MyHeritage», som reklamerer med at kunden kan få se slektstreet sitt, mot at selskapet får bruke kundens DNA-prøve til forskning.

Duster var bekymret for mennesker som i forkant av en DNA-test ikke vet at de har et problem av genetisk art, og som en følge av resultatsvarene vil få nye og uante problemer og utfordringer.

Dalton Conley og Jason Fletcher tar disse tankene videre i boken The Genome Factor fra 2017. De spør hva som vil skje når vi i nær fremtid kan forutsi IQ, BMI og utdanningspotensial hos et embryo kort tid etter unnfangelse. Det er slett ikke et hypotetisk spørsmål, for forskere er snart i stand til å hente ut celler fra et noen dager gammelt embryo og lese av hele genomet, ifølge dem.

Ved Beijing Genomics Institute (BGI) studerte man i 2018 genomet til 2000 svært intelligente personer i håp om bedre å forstå hva som er utgangspunktet for høy intelligens.

Det finnes kommersielle tilbud om både IQ-tester, aggresjonstester, tester på hva slags trenings- og fitnesspotensial man har, hvordan finne kjærligheten, og så videre. Og det finnes liten eller ingen regulering av selskaper som tilbyr slike genetiske tester til allmennheten.

Catherine Bliss viser i boken Social by Nature til forskning som er gjort i Chongqingprovinsen i Kina. Der har man man via genomiske målinger lett etter IQ-grad, talenter og atferdstrekk hos barn. Denne forskningen er gjort i utdanningsøyemed og i samarbeid med den lokale skolekretsen.

Kinesiske forskere sier at de leter etter gener som er assosierte med denne typen trekk for å kunne stille diagnoser og tilby behandlinger som kan hjelpe skoler å skreddersy sine utdanningsprogram til barnas personlige DNA.

Forskerne mener, ifølge Bliss, at etter hvert som genomiske målinger blir mer presise vil selskap som tilbyr genetiske tester til vanlige forbrukere, som «23andMe», kunne tilby sine kunder prognoser både for intelligens og utdanning.

I møte med slike problemstillinger kan det være betimelig å spørre seg hva sluttproduktet av slik forskning vil være, og hvilke konsekvenser dette kan få, både på individuell og samfunnsmessig basis.

Men vent litt …

Overdreven oversiktlig arvelighet?

Før vi går videre og diskuterer mulige fremtidsscenarioer, er det på tide å avklare premisset for diskusjonen: nemlig at egenskaper og atferd i noen grad lar seg avlese og tolke ved hjelp av genomiske målinger, og at vi i fremtiden vil få langt mer presise prognoser.

For er det nødvendigvis riktig?

Nei, hevder en del fagfolk, det er rett og slett bare tull.

La oss bruke intelligens som et eksempel på en egenskap hos oss mennesker som man mener går an å måle. Da må man i utgangspunktet først bli enige om hva måleenheten «intelligens» i det hele tatt er, hva den består av, og allerede her er det forskjellige vurderinger og tolkninger. Men la oss nå si at intelligens er et sett av kognitive egenskaper vi er enige om. Er det da sånn at intelligens kun er bestemt av hva slags arvemateriale vi har fått tildelt?

Nei.

Intelligens, som de fleste andre trekk og egenskaper, oppstår i kombinasjon mellom genetikk og miljøet vi lever i. Oppdragelse, utdanning, kosthold, blant mye annet, er med på å påvirke dette. Og man sier gjerne at påvirkningen er fordelt mellom gener og miljø, sånn omkring 50/50.

Men hvis vi har som utgangspunkt at femti prosent av intelligensen vår kan tilbakeføres til genene våre, er det ikke da bare å måle i vei?

Nei.

En forskningsrapport fra 2018 viser at man har funnet 1016 gener som kan assosieres med intelligens. Disse svarer for 5,2 % av variasjonen i intelligens i de fire studiene som er utført.

Over tusen gener, altså.

Det er mange andre variabler som spiller inn i dette, men da har vi i hvert fall illustrert noen av dem.

Men la oss likevel si at utviklingen går dithen at disse målingene blir mer presise, at vi får bedre oversikt over hvilke gener som påvirker intelligens og andre trekk – hva da?

Biologisk determinisme?

Det kan være utfordrende å diskutere genetikk og det at graden av «suksess» man oppnår i livet dels kan ha et biologisk utspring, når forståelsen av dette knyttes opp mot tanker om eugenikk og biologisk determinisme.

I en historisk oppsummering av eugenikken og biologiske forklaringer, skriver Wendy Bottero i sin bok Stratification. Social division and inequality at naturalistiske perspektiver i denne sammenhengen hevder at det er mulighetene og begrensningene i den enkelte menneskekroppen som definerer individet, og at det er disse som genererer sosiale, politiske og økonomiske forhold som kjennetegner nasjonale og internasjonale levestandarder.

Videre medfører dette perspektivet at ulikheter i materiell velstand, juridiske rettigheter og politisk makt er ikke sosialt konstruerte, unngåelige og reversible, men er gitt – eller i hvert fall legitimert – av den deterministiske kraften i den biologiske kroppen.

Bottero hevder slike teorier er en form for biologisk determinisme, altså ideen om at mennesker som befinner seg på bunnen av samfunnshierarkiet er av et biologisk dårligere materiale.

Bottero påpeker videre at denne typen holdninger har vært med på å skape en «oss og dem»-motsetning, som produserer ulikhet og sosial distanse.

Genetisk stratifikasjon

Det er åpenbart at diskusjonen rundt genetikkens innflytelse på lagdelingen i samfunnet kan oppleves som kontroversiell. Men det kan likevel argumenteres for at det er viktig å ta denne diskusjonen, fordi – som Conley og Fletcher hevder i før nevnte The Genome Factor – det vil kunne oppstå nye former for ulikhet som følge av det de kaller den sosiogenomiske revolusjonen, hvis en slik faktisk skulle oppstå.

Det trenger ikke bare handle om hva slags genotype (altså hva slags informasjon som ligger i arvematerialet man er utstyrt med, men i hvilken grad man kjenner sin egen genotype og i hvilken grad man kan agere i forhold til denne informasjonen.

Sosial tilrettelegging gjennom gen-analyse?

Hvordan ser så forskere innen det sosiogenomiske feltet selv for seg at verden kan endres til det bedre, som en konsekvens av denne eventuelle forskningsutviklingen, spør Catherine Bliss i Social by Nature.

Jo, de mener man for eksempel kan ta sikte på å skape utdanningsressurser som er skreddersydde for barn som har mindre av forskjellige typer ressurser. Man vil kunne diagnostisere lærevansker, kartlegge et barns helse og velvære så snart det begynner på skolen, og deretter sikre at man har en genetisk portefølje som beskriver hva slags risiko og ressurser barnet bærer med seg.

Hvis man vet mer både om hvilke trekk som legger til rette for og hvilke som begrenser akademisk suksess – som for eksempel utholdenhet og det å være samvittighetsfull på den ene siden og lærevansker på den andre – kan man settes i stand til å hjelpe folk til å blomstre, og samtidig fjerne situasjoner som får folk til å stagnere.

Conley og Fletcher anfører at disse dataene vil kunne gi oss muligheten til bedre å forstå menneskers atferdsmønstre, styrke selvforståelsen vår og optimalisere politiske vedtak som har med lagdelingsutfordringer å gjøre.

En del av denne forskningen konsentreres for eksempel rundt hvorvidt genetiske faktorer predisponerer noen individer til å være mer sensitive overfor miljøvariasjon enn andre, og kan dermed være et verktøy når det kommer til å tilrettelegge i skolesituasjonen.

Persontilpasset læring

Catherine Bliss har i sin bok intervjuet en hjerneforsker som hevder at mange studenter er tilbøyelige til å søke seg mot den type erfaringer og utdanning som fungerer best for dem, sett i forhold til deres genetiske forutsetninger. Dette gjelder selvfølgelig ikke for alle, og forskeren mener derfor det er viktig at de som jobber i utdanningssystemet har tilgang på den genetiske informasjonen til studentene, slik at man har kunnskap om hva som vil fungere best for den enkelte student.

Forskeren kaller dette «persontilpasset læring», et uttrykk som minner om «persontilpasset medisin», det at man ved å gjøre genetiske målinger kan behandle folks individuelle helsetilstand på en mer presis måte. Persontilpasset læring altså, fremfor en måte å lære på som skal passe for alle.

Man kan for eksempel se for seg en pc-basert pedagogikk som man kan benytte seg av hjemmefra eller på skolen, men da gjennomført på en måte som ikke frustrerer studenter som er ukomfortable med tradisjonelle undervisningssituasjoner. Samtidig får man utnyttet studentens personlige genetiske kombinasjoner. På denne måten kan man også gjøre tidlig intervensjon når det kommer til utsatt ungdom.

Gjennom å få på plass spesifikke intervensjonsprogrammer kan man dempe en type genvariant som koder for stressrespons hos barn og slik unngå alvorlige atferdsproblemer, er forskerens konklusjon.

Selvoppfyllende profetier

Dette kan kanskje lyde vel og bra, men hvilke konsekvenser vil slike genetiske kartlegginger og screeninger ha for individets opplevelse av seg selv?

Bliss spør om man som en konsekvens av å få tilgang til sin genetiske skår vil oppleve en stereotypisering – om det skulle vise seg at man for eksempel skårer høyt på aggresjon – og at dette kan være noe som vil følge deg resten av livet og bli en del av møtet med institusjoner som utdanning, helse og arbeid.

Vil selvoppfyllende profetier bli en konsekvens av å kjenne sin egen sosiogenomiske status, spør Bliss.

Fakta: Genteknologiens metodikk

Genmodifisering er en metode man har benyttet seg av i flere tiår. Det handler om å sette inn nye, hele gener i arvestoffet til en organisme. Genmodifisering er brukt i for eksempel matvareproduksjon, hvor slike endringer blant annet kan bedre varens holdbarhet.

CRISPR er en annerledes og ganske ny metode, som ikke handler om å bytte ut gener, men snarere å redigere detaljer i de eksisterende genene. CRISPR virker i alle typer celler og organismer, og man kan endre de genene man måtte ønske ved å fjerne, bytte ut eller legge til DNA. Det finnes også måter å bruke CRISPR på, for å slå av og på gener, uten å kutte i arvestoffet.

Genredigering er i første hånd av interesse for å kunne forstå, forebygge og behandle sykdommer. De faglige diskusjonene blant vitenskapsfolk går per i dag på om dette er trygt og effektivt.

Forskere ser potensialet for bruk av CRISPR mot monogenetiske sykdommer (det vil si sykdom som ligger på ett gen og derfor er mulig å redigere bort) som cystisk fibrose, blødersykdom og sigdcelleanemi, og i tillegg til mer genetisk komplekse sykdommer som kreft, hjertesykdom og mentale lidelser.

CRISPR-teknologien reiser store etiske spørsmål, ikke nødvendigvis fordi man her endrer det menneskelige genomet, men fordi man gjennom CRISPR har en mye større mulighet for å foreta inngrep i arvestoffet til kommende generasjoner.

De fleste endringene man gjør med genredigering, det være seg ved hjelp av CRISPR eller andre, eldre metoder, begrenser seg til somatiske celler. Somatiske celler er alle cellene i kroppen, bortsett fra egg- og sædceller. Disse endringene påvirker dermed bare vevet og blir ikke overført videre til senere generasjoner.

Hvis man derimot foretar endringer i egg- eller sædceller, det som kalles kimbane, vil disse overføres via arvegangen. Man gjør altså ikke bare en endring her og nå, inngrepene risikerer å bli en permanent del av vår biologi.

Hvorvidt det skal tillates å gjøre genomiske endringer i kimbanen, eller embryoet, og om det skal kunne gjøres endringer som handler om å påvirke helt vanlige egenskaper, som for eksempel høyde eller kognitive egenskaper, er derfor en reell diskusjon med mange etiske utfordringer. Endringer i kimbane og embryo er foreløpig forbudt i mange land.

Klikk for mer...

Klikk for mindre...

Genteknologi, Habermas og liberal eugenikk

Genteknologiens konsekvenser for individets selvforståelse er tema for filosofen og sosiologen Jürgen Habermas’ bok The Future of Human Nature, som kom ut for snart tjue år siden. Problemstillingene han tar opp, er fremdeles aktuelle.

Habermas diskuterer i boken sine reservasjoner overfor bioteknologien, og det han kaller «den liberale eugenikken».

Han ser for seg et scenario hvor man både politisk og ellers i befolkningen beveger seg mot en gradvis liberalisering av bioteknologi, og hvor man går fra å redigere bort alvorlige arvelige sykdommer i embryoet til å ende opp et sted hvor «forbedring av genetiske kjennetegn» er et faktum.

Han mener vi allerede ser konturene av dette i dag, ved for eksempel fosterdiagnostikk, og hevder at dette er en del av en liberal eugenikk. Han argumenterer for at grensene kommer til å tøyes og at moralske betenkeligheter kommer til å møtes med argumenter om at det er for sent, at utviklingen ikke kan stoppes, og så videre.

Videre problematiserer han ansvaret som ligger hos foreldre som eventuelt får gjennomført slike inngrep på barna sine.

Han skriver at det ved en slik genetisk programmering ligger noen forventninger fra foreldrenes side som barnet ikke har muligheten til å ta del i, eller revidere. Foreldrene fatter disse beslutningene ut fra sine egne preferanser, og disse preferansene kan få eksistensielle følger for barnet.

Så lenge inngrepet er styrt av mål om helbredelse fra sykdom, kan man regne med at pasienten, eller barnet, er enig i inngrepene som er foretatt, fortsetter han.

Dette kan derimot stille seg annerledes hvis barnets genetiske anlegg er manipulert ut fra en tredjeparts subjektive preferanser. Et «eugenisk programmert» menneske må leve med erkjennelsen om at dets eget arveanlegget er manipulert, fastslår Habermas.

Tilbake til «Født sånn eller blitt sånn»?

Conley og Fletcher er opptatt av det samme; er man det samme mennesket hvis man får genomet sitt redigert? Og hvordan vil det påvirke menneskearten i det store og det hele, hvis vi begynner å redigere i arvegangen vår?

Denne forskningen bringer med seg et hav av ulike problemstillinger, og det er umulig å adressere alle i en skarve artikkel. Catherine Bliss’ bekymring overfor denne «revolusjoneringen av vitenskapen», er at sosiogenomisk vitenskap «sluker sosiale fenomener, og spytter dem ut som biologiske prosesser».

Med dette mener hun at utgangspunktet for sosiogenomikken som vitenskap er en deterministisk tankegang, hvor «alt» tolkes ut fra genetikk og biologiske prosesser (Bliss 2018, 216).

Hun hevder at genetikkfeltet tidligere, altså i perioden etter andre verdenskrig, styrte unna å studere atferd og sosiale utfall fordi man var engstelige for å returnere til eugenikken. Nå derimot, møter forskere innenfor sosiogenomikken atferd og sosiale utfall uten disse forbeholdene. Eugenikkdiskusjonen avskrekker dem ikke, sier Bliss.

Forskere innenfor sosiogenomikken ønsker å hjelpe folk til å få utbytte av egen bioplastisitet – altså hvor tilpasningsdyktig organismen vår er – ved å produsere forskning som kan overbevise politikere og andre eksperter om å skreddersy tiltak til deres individuelle behov. Essensen i dette, fortsetter Bliss, er at «bedre avl» er forbigått til fordel for «bedre sosialisering».

Med en tilnærming som setter genetikken først og som stadig støtter natur versus kultur-dikotomien, vil det bli vanskelig å unngå å dytte mer genetisk determinisme på samfunnet, påstår hun.

Nyttig verktøy

Andre ønsker denne forskningen velkommen. Professor i sosiologi David Braudt mener at fremskritt innenfor sosiogenomisk metode og målinger gir muligheter for samfunnsvitere til å engasjere seg kritisk når det kommer til funn som viser genetiske sammenhenger innen helse, utdanning og andre områder. Samfunnsforskere kan undersøke hvor robuste disse sammenhengene er, sett i sammenheng med forskjellige sosiale systemer som klassehierarki, opphav og kjønnsproblematikk. Bruk av sosiogenomiske metoder og målinger i lagdelingsforskning kan gi bedre forståelse av utgangspunktet for ulikhet og av mekanismene som har ledet til fremveksten av dette fenomenet, hevder han i artikkelen «Sosiogenomics in the 21st century: An introduction to the history and potential of genetically informed social science».

Braudt skriver videre at det er viktig for vår forståelse av verden – og for utviklingen og evalueringen av offentlige vedtak – at sosiologer søker å innarbeide sosiogenomiske mål og metoder i sitt arbeid. Kvantitativ genetikk tilbyr kraftige verktøy til å arbeide med etablerte spørsmål. Selv om det sikkert kommer til å bli diskusjoner rundt tolkningen av funn og resultater, er den eneste måten å påvirke dette på å engasjere seg i det som skjer innenfor vitenskapen akkurat nå.

Man kan kanskje konkludere med at dette er en type forskning som, uansett hvor nært vi kommer å kunne måle atferd og egenskaper, trenger lover og reguleringer. Ikke minst trengs en pågående dialog om feltet både i forskningsmiljøene og i samfunnet ellers.

Føre var, heller enn etter snar.

Kilder og lesestoff:

Troy Duster: Backdoor to eugenics[7i] (New York: Routledge, 1990)

David Knevles: In the Name of Eugenics: Genetics and the Uses of Human Heredity (Alfred A. Knopf, 1985; with new preface Harvard University Press, 1995)

Ullica Christina Olofsdotter Segerstråle Defenders of the Truth: The Battle for Science in the Sociobiology Debate and Beyond (Oxford University Press, 2000)

Wendy Bottero: Stratification: Social Division and Inequality (Routledge, 2005)

Dalton Conley og Jason Fletcher: The Genome Factor: What the Social Genomics Revolution Reveals about Ourselves, Our History, and the Future (Princeton University Press, 2017)

Robert Plomin: Blueprint: How DNA Makes Us Who We Are (Allen Lane/The MIT Press, 2018)

Catherine Bliss: Social by Nature The Promise and Peril of Sociogenomics (Standford University Press, 2018)

For videre lesning: «The promise and peril of the new science of social genomics»

Klikk for mer...

Klikk for mindre...

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukerkonto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Vis mer

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

Vis mer

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Tredjepartsaktører

Her finner du informasjon om våre samarbeidspartnere:

Vis mer

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Vis mer


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrevet ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Ved å besøke dette nettstedet vil noen data bli lagret. Dette er informasjon som er nødvendig for å kunne tilby tjenesten til deg.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Noe gikk galt! Vennligst forsøk på nytt.

Mer informasjon

Siden lastes nå på nytt...