Det var en krig om menneskets egentlige natur, og om faglig hegemoni. Den startet på 1970-tallet, og har fortsatt helt opp til vår tid – ikke bare fordi biologene fikk revolusjonerende ny innsikt, men også fordi 1970-tallet var en ømskinnet tid, da folk var mer enn villig til å la seg krenke.

Individet

Vi kan starte historien på 1960-tallet. Det var fremdeles ikke veldig lenge siden annen verdenskrig, genetikken slet med sitt image, og alt som liknet en naturvitenskapelig vinkel på noe som helst menneskelig ble betraktet med stor skepsis. Ordet rase var forbudt, ordet rasist gikk på høy rotasjon.

Fullt forståelig, sett på bakgrunn av det som skjedde noen år tidligere.

Samtidig fortsatte biologien å utvikle seg. Den unge briten William Hamilton funderte over et problem som hadde ridd faget helt siden Darwins dager: Hvordan kan et insektsamfunn utvikle seg? Arbeiderbiene og ditto veps, humler og maur er alle hunner – de er hunner som har «frasagt» seg retten til å legge egg – og i stedet bruker sine liv på å hjelpe sin mor, dronningen, slik at hun kan legge millioner av dem.

Dersom evolusjonsteorien har rett i at det er individet som er evolusjonens enhet, at det er individet som sender gener videre, hvordan i all verden kan noe slikt utvikle seg? Hvordan kan bare ett individ formere seg, mens tusener andre er slaver?

Noen prøvde seg med gruppetenkning. Var forklaringen at en slik merkelig løsning gir arten en fordel? Det finnes argumenter for gruppeseleksjon, men problemet er alltid individet. Individet må også ha en fordel, ellers skjer ingenting. Det var ikke lett å se at arbeiderne har en fordel av å jobbe seg til døde for dronningens skyld.

Det egoistiske genet

Forklaringen var matematisk og genetisk, og ikke noe Darwin kunne ha forutsett uten kjennskap til gener og arv. På 1960-tallet oppdaget Hamilton en spesiell genetisk vri: En arbeider er mer i slekt med dronningens avkom, enn hun, altså arbeideren, ville ha vært med sitt eget. Dermed fantes det en evolusjonær logikk bak det tilsynelatende absurde: Arbeiderne førte flere gener videre ved å hjelpe dronningen med å legge egg.

Dermed var også grunnen lagt for sosiobiologien. Vi forsto snart at vi kan se evolusjonen fra genenes synsvinkel: Det egoistiske genet.

Og vi forsto «kin selection» – prinsippet om at blod er tykkere enn vann, den genetisk styrte tendens til å bry seg mer om egne enn andres unger.

Da noen foreslo at disse prinsippene også kan gjelde for mennesker, sa imidlertid «resten av verden» stopp.

sosiobiologi

Selve boka om sosiobiologi kom i 1975, skrevet av biologen Edward O Wilson. I 1978, på det årets møtet i AAAS – the American Association for the Advancement of Science – ble Wilson angrepet på talerstolen. Fyrop og nazibeskyldninger haglet, det var plakater med hakekors. Demonstrantene entret podiet, en skadet og gipset Wilson kom seg ikke unna, og fikk vannkaraffelen tømt i hodet, til slagordet «Wilson – you’re all wet!».

Wilson tok det med et forsert smil. Og hva er vel en skvett vann mot fengsel og død, hvilket var biologen Nikolaj Vavilovs skjebne under Stalin? At også vestlige venstreorienterte var villige til å gå et stykke lenger enn til å skvette vann, ble klart flere tiår senere. I 2000 rammet den moralske harmen antropologen Napoleon Chagnon.

Chagnon kan fremstå som provoserende, han er røff i tonen og selvstendig i tankene.

I 1964 begynte han å studere yanomamö-indianerne i den venezuelanske del av Amazonas. I 1968 publiserte han standardverket Yanomamö – The fierce people. Han fattet etter hvert interesse for teorien om det biologiske slektskapets betydning for samfunnet – kin selection. Eller, som han uttrykte det: Når du er i nød, hvem henvender du deg til – slekta, eller folka på den andre siden av fjellet?

Dette falt ikke i god jord. Sosiologien og senere antropologien hadde helt siden attenhundretallets Emil Durkheim næret en særegen motvilje mot alt biologisk. Harvard/Cornell-antropologen David Schneider uttalte: «Whatever kinship is about, it is not about biology». Prominente antropologer som Marvin Harris og Marshall Sahlins gikk hardt ut mot sosiobiologien, og særlig mot overløperen Chagnon. Sosialantropologer av hans legning ble forbigått ved ansettelser, strøket til eksamen, hindret i å publisere sine funn.

«Folkemord!»

Chagnon hadde brukt år på å kartlegge biologiske slektskap mellom tusenvis av individer, fordelt over flere titalls landsbyer, og han fant sammenhenger: Konflikt blant yanomamö skyldtes i hovedsak menns kamp om kvinner. Da han kartla slektskap, fant han at det var en sterk sammenheng mellom suksess i krig og suksess i sexlivet. Unokai, krigere som hadde drept og dermed nøt en særegen status, hadde flere koner og barn enn andre.

Disse funnene publiserte han i Science i 1988, og pressen reagerte med overskrifter av typen «Killers have more kids».

Hans innbitte motstandere fikk bensin på bålet – men klimaks skulle ikke nås før i 2000, med boka Darkness in Eldorado, hvor forfatteren Patrick Tierney beskyldte Napoleon Chagnon og noen av hans kolleger for å ha iscenesatt et folkemord mot yanomamö.

De to antropologene Leslie Sponsel og Terence Turner sender «et varsel» til den amerikanske antroplogiforeningen AAA: Antropologien vil hjemsøkes av en skandale med en størrelse, slagkraft, kriminalitet og ren fordervelse som ville ryste faget i dets grunnvoller – det er et mareritt, en virkelighetens Heart of Darkness, langt utenfor noe Joseph Conrad kunne funnet på – men kanskje ikke en Joseph Mengele?

Den britiske avisen The Guardian slo til med overskriften «Scientists killed Amazon Indians to test race theory». Resten av verdens medier fulgte opp – også NRK P2, der undertegnede forsøkte å forstå hva som foregikk. Chagnon, på telefon fra USA, hevdet at dette var et angrep fra to kanter: Katolske misjonærer ville ha ham ut av jungelen, og «politisk korrekte» antropologer ville ha ham ut av faget. Han hadde provosert dem voldsomt med sin sosiobiologi.

Juks fra anklageren

Tierneys bok inneholder til sammen 106 ulike beskyldninger mot Chagnon og hans medarbeidere: Chagnon er uhøflig, brautende, skyter med pistoler for å skremme, bruker hunder for å skremme, er reaksjonær, og traumatiserte yanomamö-indianerne med å bruke undertittelen «The fierce people» på sin bok (hvilket er det navnet yanomamö bruker om seg selv). Den drøyest påstanden var imidlertid at han forsøkte å begå folkemord mot yanomamö under en meslingepidemi i 1968.

Intet mindre.

Det tok antropologenes organisasjon AAA mer enn fem år å slå fast at så godt som alle Tierneys anklager var uten hold. Anklagen om folkemord falt raskt på sin egen faglige urimelighet, samt på vitnesbyrd fra indianernes side – men hva hjelper det, når allverdens medier har bestemt seg for det motsatte?

Chagnon beskriver i sin selvbiografi årene etter 2000 som et stort sort hull.

Hele denne historien kan du høre utbrodert i to radioreportasjer på NRK P2.

Faglig krangel

Hva er det så med sosiobiologien? Wilsons bok Sociobiology: The New Synthesis fra 1975 handler stort sett om adferd hos dyr, men avsluttes med et kapittel der forfatteren hevder at enkelte menneskelige adferdstrekk, som altruisme, hykleri og skepsis overfor fremmede kan ha biologiske forklaringer.

Det hjalp antagelig heller ikke at Wilson mente sosiobiologien med tiden ville skyve andre, humanistiske vitenskaper ut i skyggene.

Omtrent samtidig utga briten Richard Dawkins The Selfish Gene, der han bygget på William Hamilton, og betraktet evolusjonen fra genenes ståsted. Evolusjon er egentlig bare en nødvendig konsekvens av at DNA-molekyler kopierer seg selv, og bygger organismer rundt seg.

Uttrykket «det egoistiske genet» var stilig, og satte seg. Men det var også forvirrende og provoserende.

Mot seg fikk Wilson og Dawkins Harvard-paleontologen Stephen Jay Gould. Han tilhørte den amerikanske venstresiden, sammen med våpendragere som Richard Levontine. De angrep en moderne evolusjonsbiologi som de beskyldte for å mene at alt i naturen er adaptivt – altså at alt i naturen tjener en funksjon.

Billige forklaringer

De kan ha hatt rett i mye – enkelte (sosio)biologer har hatt en irriterende tendens til å forklare alt som finnes i naturen med et selvsikkert «det er fordi …». Særlig irriterende kan det være når man snakker om menneskets evolusjon. Nevn et eller annet menneskelig adferdstrekk, og du får straks svaret at «det er fordi …» noe som skjedde på de afrikanske savanner for hundretusenvis av år siden.

Dette ble raskt til en oppfatning av at vårt nåtidige samfunn kunne forklares ved hjelp av lettvinte henvisninger til livet i steinalderen. Selvsagt kan vi si noe om oss selv, med forklaringer fra fortiden: Hvorfor er vi mørkredde? Hvorfor liker vi utsikt? Hvorfor er vi skeptiske mot fremmede? Hvorfor er blod tykkere enn vann?

Men er verden virkelig så enkel? spurte Gould og Levontine.

Det er den selvsagt ikke.

To verdener møtes

Gould og Levontine dannet The Sociobiology Study Group, og allerede i november 1975 fordømte de sosiobiologien i en artikkel i The New York Review of Books, ved å knytte den opp mot nettopp rasisme og nazistisk ideologi. Omtrent samtidig publiserte en av sosialantropologiens nestorer, Marshall Sahlins, sin The Use and Abuse of Biology: An Anthopological Critique of Sociobiology (1976), hvor han viste at han ikke riktig hadde forstått hva biologene drev med.

Og der er vi ved kjernen – sosiobiologien var tverrfaglig, og førte til et møte mellom to verdener, et møte mellom fag og folk som ikke enten kunne eller ville forstå hverandre. Motstanderne raste fordi sosiobiologene forsvarte «det bestående» - som var en klart definert entitet på 1970-tallet. Skyggene fra tidligere tiårs sosialdarwinisme lå tunge. Sosialdarwinismen var en perversjon av evolusjonsteorien. Den brukte evolusjonstenkning for å rettferdiggjøre sosial urettferdighet; menns sosiale dominans, kapitalisme fremmedfrykt, krig og undertrykking - og så videre - gjennom dårlig tenkt biologi.

Sosialdarwinismen var forlengst diskreditert – ikke minst av biologer – men på 1970-tallet hadde Gould, Levontine, Sahlins og andre likevel ingen problemer med å slå sosiobiologien i hardtkorn med sosialdarwinismen.

En kjent meningsutveksling gikk omtrent som følger: «Sosiobiologene sier at når noe er urettferdig i naturen, da er det fordi det bør være slik.»

Sosiobiologene svarte: «Vi er enige i at livet bør være rettferdig, men likevel; dette er virkeligheten. Å påstå at vi argumenterer for noe, bare fordi vi påpeker at det er slik det er i naturen, er som å si at onkologer forårsaker kreft.»

Et gen for ditt og datt?

Biologene mente de beskrev virkeligheten, deres motstandere mente de legaliserte forbudte meninger. Konflikten handlet således ikke om hvorvidt mennesker er dyr eller ikke, men snarere om hva biologisk innsikt egentlig betyr for oss – i hverdagen. Har vi ikke noe valg? Er vi slaver av biologi og gener?

Napoleon Chagnon ble beskyldt for å mene at yanomamö hadde «et gen for krigføring» og «et gen for barnedrap», som Marvin Harris – beviselig mot bedre vitende – hevdet fra talerstolen under AAAS-møtet i 1978.

Slik sett kan vi kanskje si at Dawkins var litt uheldig med munnhellet «det egoistiske genet». Uttrykket nærmest tryglet om å bli misforstått, og Dawkins ble tvunget til å bruke store deler av årene som fulgte på å forklare at selv om genene er egoister, så betyr ikke det at genenes bærere – oss, for eksempel – er egoister. Noen av oss er det, selvsagt, andre er det ikke – i hverdagen – men det er ikke fordi vi har mer eller mindre egoistiske gener: Din nabo kan være en sur, gjerrig og selvopptatt mann, ingen vil ha noe med ham å gjøre. Du, derimot, er snill og hjelpsom – loser gamle damer over gaten, gir penger til de fattige, spiller fotball med ungene, går løs på dugnaden med dødsforakt – og belønnes med beundring, kone og mange barn. Dine egoistiske gener har kommet seg videre, gjennom dine gode handlinger.

Jeg stilte Dawkins spørsmålet en gang på 1990-tallet – og ble imponert over hvilken tålmodighet han fremdeles la for dagen, da han brukte 40 minutter på sitt titusende forsøk på å få en journalist til å forstå hva han egentlig mente med «Det egoistiske genet».

I 1976 var det få utenfor biologenes rekker som forsto dette, eller var villige til å forstå. Samtidig forsto biologer antagelig for lite av det terrenget de beveget seg inn i. Sosiologi var ikke helt deres greie. Sammen med Wilsons Sociobiology, ble The Selfish Gene ansett som et angrep fra menneskets brune fortid – og krigen var som sagt i gang.

«Folkemorder» reddet hundrevis av liv

Selvfølgelig la konflikten seg med årene. Håret ble gråere, hormonene uttynnet og frontkjempere fra begge sider innså at vi har vel egentlig litt rett, alle sammen (Selv om Gould ikke fikk seg til å si noe i den retning, da jeg snakket med ham i 1991 …). Det ble til slutt så tilsynelatende fredelig at da Steven Pinker publiserte sin glimrende gjennomgang av sosiobiologien, The Blank Slate, i 2002, kommenterte New Scientists anmelder tørt at «er ikke disse dørene sparket inn for lengst?»

Anmelderen hadde formodentlig ikke fått med seg at sosiobiologen og antropologen Napoleon Chagnon på den tiden ble etterforsket av sine egne, for beskyldningen om å ha drept indianere ved å gi dem vaksine mot meslinger.

Dette skulle, ifølge forfatteren Patrick Tierney, hans medarbeidere blant katolske misjonærer og all verdens antropologer, være en djevelsk plan om at vaksinen ville spre sykdommen.

Nærmere undersøkelser beviste det Chagnon visste: At epidemien kom sørfra, over grensen fra Brasil, hvor den året før hadde tatt livet av urbefolkning der, som ikke hadde immunforsvar mot vestlige sykdommer. Chagnon og hans medarbeidere skaffet derfor vaksiner, som de spredte blant yanomamö da epidemien nådde dem. De reddet hundrevis av menneskeliv – og ble altså betalt med The Guardians overskrift: «Scientists killed Amazon Indians to test race theory».

Du skal være forsiktig med hva du mener.