Gudløst hat

Hvis noen vil angripe religionsfriheten for å forsvare religionsfriheten, eller snakker om å forby Koranen samtidig som de hever ytringsfrihetens fane høyt bør du bli bekymret, skriver Øyvind Strømmen.

Gudløst hat

Religionskritikk kan være viktig eller vittig, vakker eller brutal. Den kan også være en maske, og bak masken lurer Djevelen. Om man tror på ham eller ikke, skriver Øyvind Strømmen, forfatter av "Det mørke nettet". (30.8.2012)

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
31.08.2012 kl 09:54

I 1923 gikk en injurierettssak av stabelen i Oslo. Journalist Paul Gjesdahl hadde i en artikkel i Dagbladet omtalt boken Jøder og Gojim som antisemittisk smusslitteratur, en ikke akkurat upresis omtale. Forfatteren bak boken, Eivind Saxlund, krevde at omtalen skulle erklæres død og maktesløs. Han anklaget dessuten – det kan være verdt å legge merke til – Dagbladet for å «forfølge de nationalsindede» og for å systematisk forberede «jordbunden for de mest yderliggaaende doktriner».

Rettssaken som ble religionsdebatt

Striden var ifølge Saxlund egentlig en strid mellom nasjonalisme og bolsjevisme, der sistnevnte selvsagt ble satt i tett sammenheng med jødedommen. Saxlund tapte, Gjesdahl vant, og du lurer sikkert på hva i alle dager vi har å lære fra en rettssak i 1923? Litt av svaret finner vi en omtale av rettssaken i Aftenposten 25. juni det året: «Kryseksaminationen tar lang tid, men følges med stor interesse av tilhørerene, hvorav en mængde øiensynlig har førstehaandskjendskap til meget av, hvad der siges om jødenes liv og lære. Meddomsmænderne derimot ser nærmest fortvilet ut, naar vanskelige detaljspørsmaal kommer på tale». Rettssaken ble faktisk til en slags debatt om sitater fra jødenes hellige skrifter, og dessuten om omskjæring og om hvorvidt jødene hevet seg over norsk lov.

Det er liten tvil om at en del av de mest glødende antisemittene på denne tiden hadde god kjennskap til jødiske skrifter. Ivrige som – vel – fariseere, selvlærte og ikke sjelden med jakten på en jødisk verdenskonspirasjon som motivasjon kunne de utøve en religionskritikk som bare manglet en ting, kjennskap til jødisk religion. Slik var det de som forberedet «jordbunden for de mest yderliggaaende doktriner». Bak den «religionskritikken» de utøvde gjemte selveste Djevelen seg. Ikke Bibelens djevel, selvsagt, men en metaforisk djevel satt sammen av bunnløs menneskelig ondskap.

De færreste tror kristne jakter amalekitter

Jeg ble minnet på Jøder og gojim-saken nylig da jeg besøkte Vårt Lands nettsider. I forbindelse med en sak om Barack Obamas favorittvers i Bibelen åpnet avisen opp for at leserne kunne dele sine egne. Ryktet spredte seg raskt via sosiale medier, og en rekke nettaktivister dukket opp. Deres favorittvers var ikke akkurat Johannes 3,16. Her dukket en rekke av de versene fra det Gamle Testamentet som kan karaktiseres som – vel – mindre hyggelige, opp. Vi fikk høre om døtre solgt som slavekvinner, om incest, om dokjepper og ikke minst om hvordan amalekitter skal behandles: «Dra nå ut og slå amalekittene. Slå alt som tilhører dem, med bann. Spar ingen. Drep menn og kvinner, småbarn og spedbarn, okser og sauer, kameler og esler!».

Man kan gjerne anklage Vårt Lands nyvunne lesere for både en smule respektløshet og for å komme med en litt dum kristendomskritikk. Man kan neppe anklage dem for å ikke ha studert Bibelen ordentlig, også her var ivrigheten i bibelstudiene av fariseisk kaliber (selv om et slikt ordvalg kanskje er en smule urettferdig mot de historiske fariseerne). I hovedsak må «aksjonen» mot Vårt Land omtales likevel som det den var: relativt uskyldig moro. Grunnen er også åpenbar. De færreste vil tro at kristne flest faktisk selger døtrene sin til slaveri eller går på jakt på amalekitter.

Minoritet og fokuspunkt i politisk retorikk

Men la oss snu på saken: La oss tenke oss at kristne var en liten minoritet uten historiske røtter i Norge, at de gjennomgående var innvandrere fra fjerntliggende land, at de var et fokuspunkt i politisk retorikk – gjerne fra organisasjoner som fortalte om hvordan kristne laget haugevis av problemer – og ikke minst: at det verserte spinnville konspirasjonsteorier om hvordan de kristne arbeidet for å overta landet og innføre sin egen onde agenda, inkludert drap på småbarn og spedbarn, okser og sauer, kameler og esler. Da ville kanskje latteren satt seg litt fast i halsen?

Som journalist har jeg arbeidet med europeisk høyreradikalisme og høyreekstremisme i en årrekke. Det har – av åpenbare årsaker – gjort meg lite populær blant en del politiske miljøer som befinner seg forholdsvis langt fra det politiske sentrum. Noen av dem har beskyldt meg for å «forfølge de nationalsindede», for å låne Saxlunds ord. Et gjennomgående mantra er at jeg ønsker å «sverte islamkritikere».

Jeg føler meg rimelig islamkritisk

Sant og si føles det litt fremmed for meg, all den tid islams synspunkter på både øl og bacon er nok til at jeg selv føler meg rimelig islamkritisk, for ikke å snakke om at jeg for Fri tanke har skrevet om det jeg betrakter som en av de mest destruktive religiøse bevegelsene i den moderne verden: den saudi-arabiske wahhabismen. Det er en bevegelse man også ser konturene av i ytterliggående islamske miljøer i Norge, og det er det all grunn til å ta på alvor. I likhet med Politiets Sikkerhetstjeneste anser jeg også at radikal islamisme (eller – mer presist: salafijihadisme) utgjør den største terrortrusselen i Norge, også i 2012. Men det blir en lek med ord: den trusselen som faktisk er verst kommer fra den eller de som gjennomfører et terrorangrep. Selv om terrortrusselen fra ytterste venstrekant i dag fremstår som marginal, nærmest ikke-eksisterende, vil den ikke lenger gjøre det dagen etter et venstreekstremt terrorangrep. Skal man snakke om farlige politiske strømninger, må man altså se til mer enn én kant.

Problemet er at den slett ikke er «bare» islamkritikk, og at den ofte ikke er islamkritikk i det hele tatt.

Men jeg innrømmer det: Jeg har et problem med mengder av den såkalte «islamkritikken» som er å finne i nettdebatter, fra en del politiske grupperinger, og hos en del skribenter og forfattere – til dels også inn i det mer etablerte landskapet av politikere, akademikere og opinionsdannere. Problemet er at den slett ikke er «bare» islamkritikk, og at den ofte ikke er islamkritikk i det hele tatt. Verst blir det selvsagt når skribenter som Fjordman formidler ideer om etnisk rensning og rasehat, og – når de møter motbør – prøver å dekke seg bak et skalkeskjul og markedsføre seg selv som islamkritikere. Da er det rett og slett kvalmende.

Islamkritikk eller fordekt fremmedfrykt og rasisme?

Det er det to årsaker til. For det første utgjør skalkeskjulet deres en grov fornærmelse mot mennesker jeg kjenner som er kritisk innstilt til islam, men som leverer sin kritikk uten verken rasisme eller muslimhat, uten voldsfantasier, uten voldsromantikk, uten å redusere hele verdenshistorien til en evigvarende krig mellom «islam» og «Vesten», uten å abonnere på konspirasjonsteorier, uten å forfekte demografisk panikk og uten å kalle politiske motstandere quislinger og forrædere.

Er det noen som sverter islamkritikken, så er det folk som bruker den som et skjold for sin egen fremmedfrykt, sin egen rasisme eller sine egne autoritære eller totalitære politiske fantasier og renhetsjag. For det andre er hatet som fremmes et hat mot mennesker jeg kjenner og setter pris på, selv om de verken drikker øl eller spiser bacon, ja, hatet rammer til og med dem som bare har slektninger som ikke drikker øl eller spiser bacon.

Som regel er det lett å skille mellom islamkritikere og muslimhatere. Førstnevnte grupper finner gjerne muslimske allierte når de kritiserer for eksempel et reaksjonært kvinnesyn, kjønnslemlestelse eller homofobi. De respekterer og liker sine allierte. Sistnevnte anser tanken på muslimske allierte som en umulighet, da muslimer er Ondskapen selv, og hvis det ikke er åpenbart, så må de enten være løgnere eller slett ikke muslimer.

Sam Harris' forvirrete analyse

Men det er ikke alltid like enkelt å skille. Amerikanske Sam Harris, som er ingen hvem som helst innen den såkalte nyateismen, skrev for noen år siden dette: «De som snakker mest fornuftig om faren islam utgjør for Europa er faktisk fascister». Han skrev ikke dette fordi han er fascist. Han skrev det heller ikke fordi han – som endel andre – har vært blind for den moderne fascismen eller for hvordan den benytter islam i sin propaganda.

Han betrakter det snarere som dårlig nytt. Grunnen til at han likevel skriver det er at han, til liks med en del europeiske nyfascister, velger å anse islam som «all fringe and no center», som en «sivilisasjon der historien har stanset, [som] om en tidsportal har åpnet seg, og det fjortende århundrets kristne strømmer inn i vår verden». Det er en forvirret analyse som verken forteller oss noe om de i blant dypt reaksjonære sidene ved konservativ islam eller om den radikale islamismen, en ideologi som er farlig moderne. Det er til å riste på hodet av. Hardt.

Samtidig setter imidlertid Harris i blant søkelys på genuine og viktige problemstillinger som må sies å høre hjemme i fornuftig islamkritikk. Og hvor går grensen da? Hvor går grensen mellom solid ateistisk religionskritikk, gjerne skarp i kantene, slik den så absolutt har vært ovenfor kristendommen, og den kritikken som leder mot gudløst hat? La meg peke på fire elementer – som alle er verdt å mislike i seg selv – og som nesten alltid er å finne i muslimhatet, men som islamkritikken lett kan holde seg unna.

Hvor går grensen mellom solid ateistisk religionskritikk, gjerne skarp i kantene, slik den så absolutt har vært ovenfor kristendommen, og den kritikken som leder mot gudløst hat?

«Islamistene har den rette tolkning av islam»

Det første er ideen om at man egentlig kjenner den religionen man kritiserer bedre enn de som selv praktiserer den. Det kan, som Bjørn Stærk påpeker i et essay i Samtiden i blant gi virkelig absurde resultater: «Jeg har sett nettdebatter hvor kontrajihadister forsøker å overbevise selverklært moderate muslimer om at det er islamistene som har den eneste rette tolkningen av islam» (Stærks kursivering).

En slik idé opptrer selvsagt ikke kun som hat, men den representerer uunngåelig en idiotisk form for religionskritikk: du kan gjerne mene at en religion fordrer en undertrykkende praksis, men hvis du kritiserer en religiøs for å støtte en undertrykkende praksis han eller hun overhodet ikke støtter, fortjener du slett ikke å vinne debatten. Dessverre er dette en tilnærming som ikke er helt uvanlig i ateistisk litteratur, verken om islam eller om andre religioner. Den er for den del ikke uvanlig i ulike religioners angrep på hverandre.

Det andre elementet er forestillingen om at Undergangen er nær, og at det for å forsvare liberale idealer trengs en renessanse for anti-liberale ideer. Det henger ikke på greip, men opptrer forbløffende ofte i ytterliggående nettmiljøer, og i blant i mer etablerte politiske bevegelser. Hvis noen vil angripe religionsfriheten for å forsvare religionsfriheten, eller snakker om å forby Koranen samtidig som de hever ytringsfrihetens fane høyt bør du bli bekymret. Det de forfekter er i beste fall noe mer enn religionskritikk. Svært ofte har det lite med religionskritikk å gjøre.

«Religion er roten til alt ondt»

Det tredje elementet er å forklare svært forskjellige ting på akkurat samme måte. Det er til stede i tåpelige ordtak som «religion er roten til alt ondt», men også i tenkning som for eksempel forklarer kriminalitet i en dansk ghetto på akkurat samme måte som blodig geriljakrig i Indonesia. Da Oriana Fallaci i sin bok Fornuftens styrke brukte George Habash – en palestinsk terrorist som ledet en ytterliggående marxistisk gruppe og hadde kristen-ortodoks bakgrunn – som eksempel i en beretning om islam burde det være tydelig at hun ikke drev med religionskritikk.

Det fjerde elementet er konspirasjonsteorien. Om noen vil selge deg et verdensbilde basert på eksistensen av en skjult eller hemmelig elite som har altomfattende og ondskapsfulle planer, da er det ikke religionskritikk de vil selge deg. Da er det noe annet.

Religionskritikk kan være viktig. Den er for viktig til at ytterliggående grupper bør få lov til å kapre den eller gjemme seg bak den.

Religionskritikk kan være viktig. Den er for viktig til at ytterliggående grupper bør få lov til å kapre den eller gjemme seg bak den. Den kan være vittig, som tegneserien Jesus & Mo, og man må derfor kjempe mot blasfemiparagrafer og reagere mot religiøst motivert hat mot dem som bruker ytringsfriheten, selv om man ikke liker vitsen selv. Den kan være vakker, som i poetiske oppgjør mot tvangsmessige religiøse dogmer, eller i musikk om frigjøring eller som når kvinner tar opp kampen mot undertrykkelse eller tabuisering av sin seksualitet. Den kan være brutalt ærlig, som da egyptiske Aliaa el-Mahdy kastet klærne på bloggen sin, i protest mot det egyptiske samfunnets «vold, rasisme, sexisme, seksuelle overgrep og dobbeltmoral».

Men den kan også være en maske. La ikke Djevelen gjemme seg bak den. Driv ham ut!

Se bildet større

Øyvind Strømmen er frilansjournalist og forfatter av boka Det mørke nettet.

Se bildet større

Edvard Saxlund fant seg ikke i at boka hans skulle kalles "antisemittisk smusslitteratur". Faksimile fra Aftenposten 25. juni 1923.

Siste nytt i Kommentar

– Tønsberg var et godt utgangspunkt for etablering av et lite brohode

Tønsbergs samfunnstopper var om bord da Human-Etisk Forbunds første fylkeslag utenfor Oslo startet opp for 50 år siden, forteller grunnlegger Lasse Jahnsen.

Frankrikes tvilsomme forhold til religionsfrihet

KOMMENTAR: – Burkini-forbudet viser den stygge siden ved landets forhold til alt annet enn flertallets katolisisme eller ateisme, skriver Audhild Skoglund.

Det er ikke «raushet». Staten er forpliktet til å gi penger til tro og livssyn

KOMMENTAR: Har du meninger om pengestøtte til tros- og livssynssamfunn? Les denne artikkelen.

– Vi burde ha svart at vi ikke er den typen livssynsorganisasjon
Humanistisk konfirmasjon møter mindre motstand
Donald Trump - de konspiranoides presidentkandidat
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!