– Forbud mot omskjæring blir feil

DEBATT: – Jeg tror ikke mannlig omskjæring har framtiden for seg i et mangfoldig, og stadig mer sekulært samfunn. Men kan løsningen være å forby det? spør Morten Horn.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
28.10.2011 kl 10:34

Det føles fryktelig vanskelig å argumentere til forsvar for noe så sprøtt som mannlig omskjæring. Selv ser jeg på religionene som kulturelle overbygg over felles menneskelige erfaringer og leveregler, og synes det er interessant å fundere over hvordan de har utviklet sine særtrekk. Men hva skal være poenget med å skjære av forhuden på guttebarn? Hvordan fikk de i det hele tatt idéen, i tidenes morgen?

Jeg har store vansker med å forstå hvorfor nettopp dette er så viktig for jøder og muslimer at de nærmest vil stille kabinettspørsmål på saken. For meg som ikke tror på noen Skaper er det også forunderlig at det første man skal gjøre med et nyskapt menneske er å begynne å skjære biter av det – det virker nesten som en mistillit til guddommen.

Det er naturligvis interessant dersom det kan påvises helsemessige eller seksuelle positive effekter av omskjæring. Men disse faglige argumentene (som jeg ikke har satt meg grundig inn i) virker nokså skjøre og imøtegås av andre fagfolk. Jeg synes uansett det bør være ganske robust forskning til fordel for omskjæring for å rettferdiggjøre en slik systematisk, invasiv intervensjon overfor nyfødte gutter. En parallell er diskusjonen omkring HPV-vaksinering av jenter for å forebygge livmorhalskreft – det er fortsatt uenighet om dette er et fornuftig og kostnadseffektivt tiltak som kan rettferdiggjøres overfor pikebarn som ikke selv er samtykke-kompetente.

Men det som er enda vanskeligere for meg å forstå, er dette sterke engasjementet bl.a. hos tillitsvalgte i HEF for å forby mannlig omskjæring. Er dette virkelig et så stort samfunnsproblem at vi skal ta i bruk et så sterkt virkemiddel som forbud – særlig når vi vet hvor krenkende dette oppleves for muslimer og jøder?

Omskjæring, slik det praktiseres i dag, kan medføre komplikasjoner bl.a. i form av infeksjoner og i noen tilfeller varige skader. Dette er naturligvis uheldig, men jeg undres hvor hyppig det er? Intuitivt tenker jeg at ettersom omskjæring har vært praktisert gjennom generasjoner, ofte under dårlige hygieniske forhold og med dårlig utstår, så kan det vel ikke noe som regelmessig går i vasken. Det dreier seg tross alt om ett av slektens stolteste klenodier – det mannlige lem – som skal sikre slektens storhet og utbredelse.

For meg som mann virker det som et grusomt overgrep å skulle skjære bort forhuden, jeg tipper mange med meg kan kjenne hvordan det knyter seg bare ved tanken. Men jeg synes likevel man skal nøle med å bruke ord som ”mishandling”. Jeg, som tilhører et segment av befolkningen med nesten religiøs tiltro til vaksinenes velsigner, vet i hvert fall at volumet på ungenes skriking ikke uten videre kan oversettes som ”mishandling”. Finnes det dokumentasjon på at omskjæring av guttebarn etterlater seg varige psykiske mèn, at guttene vokser opp som ”traumatiserte”? Bevares – om slik forskning finnes ville det være interessant, men utgangspunktet vårt må vel være at dette er noe som gjør vondt der og da, og så går det over.

Jeg rygger også ved bruk av ord som ”lemlestelse” (selv om det uten tvil er et lem som lestes her). Det ville være interessant å høre Per Egil Hegge her, men i ”lemlestelse” ligger det som regel noe grotesk, misformet, funksjonsødeleggende. Jeg har altså ingen personlig erfaring med omskjæring, men synes det er rart å tenke på at millioner av jøder og muslimer går rundt med lemlestede kjønnsorganer i underbuksene. Dette er ord som har en sterkt negativ klang, og som jeg tror brukes for å ”stemple”. Det minner om da man begynte å gå over fra å bruke ordet ”omskjæring” til å snakke om ”kjønnslemlestelse” for kvinner – parallelt med en stadig hardere agitasjon mot muslimer i norsk offentlighet.

Vi skal kanskje være varsomme med ordbruken – om jøder, men i økende grad også om muslimer. I vår mørke fortid verserte myter om at jøder mishandlet, ofret og spiste spedbarn. Slike myter bidro til å rettferdiggjøre forfølgelsen av dem, og min egen opplevelse er at mange på lignende vis stigmatiserer muslimer i dag. F.eks. henvises det ofte til det tallmessig minimale problemet med burka og niqab, for å rettferdiggjøre ikke bare forbud også mot uskyldig hijab, men også som en stempling av muslimer som kvinnemishandlere og moralsk mindreverdige. Det er ikke ufarlig, om vi ønsker et tolerant og vennlig samfunn, å beskylde minoriteter for å mishandle eller lemleste sine barn.

Felles for mange forsøk på å regulere ”helseatferd” hos innvandrergrupper er at de kan være velmente, men invaderende og respektløse, og at de dermed kan stimulere til motsatt effekt av det man ønsker. F.eks. er problemet med arvelige sykdommer hos innvandrere ikke først og fremst at de gifter seg med søskenbarna sine, men det er heller det at de mangler innsikt om arvelige sykdommer og tillit til at helsevesenet kan hjelpe dem. Forbud mot søskenbarnekteskap kan svekke tilliten, og gjøre det vanskeligere å nå fram med informasjon og veiledning. Når muslimer og jøder har en slik uforståelig men intens binding til dette med omskjæring er det lite trolig at de vil slutte med det, bare fordi HEF eller norske lovgivere ber dem om det. I verste fall vil disse gruppene føle seg ytterligere stigmatisert og avskåret fra resten av samfunnet – ikke uten grunn.

Hvordan skulle man egentlig følge opp et forbud mot omskjæring? Hva skal være strafferammene? Fengsel, bøter? Hvordan skulle det etterforskes av politiet, og hvor høyt skulle dette prioriteres? Hva ville være konsekvensen av å kriminalisere store grupper foreldre av minoritetsbakgrunn, for noe de er totalt uenig i at er en kriminell handling? Hva er mest nyttig for gutten selv – i en verden der de som har født ham mener det gjør det beste for ham? Parallellen er klar til kriminaliseringen av omskjæring av pikebarn – og det er nettopp derfor noen/mange mener at det er feil å håndtere kvinnelig omskjæring med kriminalisering. Jeg har for øvrig en følelse av at problematiseringen av mannlig omskjæring først skjøt fart nærmest som en konsekvens av innsatsen mot kvinnelig omskjæring: Det ble viktig å få en ”felles linje” – for å kunne holde fanen høyt mot kjønnslemlestelse. Men skal man tro omskårne menns egne beretninger (det kan selvfølgelig være skryt…) kan ikke livet som omskåret mann sammenlignes med plagene forbundet med kvinnelig omskjæring.

Tom Hedalen har vært opptatt av individets rett til å velge livssynsmessig tilhørighet. Dette er vi humanetikere alle enige om. Men altså, har vi en slik religiøs tro på effekten av å bli omskåret, at er du først omskåret er du også avskåret – fra retten til å tenke selv og skifte religiøst ståsted? De er på ett vis brennmerket – men på et veldig lite synlig sted. Da er det vel verre med de som får religiøse tatoveringer i panna. Uansett – vi har et mangfoldig samfunn der mange mennesker går rundt med merker etter et levd liv, vi må møte dem der de står i dag. Det er mulig dette ses annerledes for de som har blitt humanetikere etter at de først har hatt en identitet, eller en oppdragelse, som religiøse? Jeg er selv tredjegenerasjons humanetiker, så jeg vet ingenting om det å gjøre et selvstendig valg av livssyn. Derimot synes jeg at man går for langt dersom man nærmest gjør det til noe snuskete at foreldrene gjerne ser at barna bringer videre deres verdier og livssyn. Men jeg vil nok ikke gå så langt som å tatovere ”Happy Man” på jentene mine…

Det er mye vi humanetikere kan krangle med jøder og muslimer om. Men jeg har vansker for å skjønne hvorfor vi på død og liv skal legge oss opp i dette med omskjæring av gutter. For all del – vi kan gjerne si det rett ut til dem: Dette er en absurd, anakronistisk praksis, det er dårlig gjort mot vergeløse guttebarn, velkommen til det 21. århundre, kan dere ikke bare legge vekk dette tøyset? Det er ingen grunn til å respektere folk for det at de kapper forhuden på guttebarna sine. Men skal vi virkelig forby det? Hvor i humanetikken står dette skrevet? Er dette en viktig sak for humanetikere flest? Jeg føler i hvert fall ingen jubel over at 2011 skal bli året der HEF endelig ”satte foten ned” for circumcisio.

Medisinsk og samfunnsøkonomisk, derimot, bør svaret til jøder og muslimer være klart. Dette framstår som et helt unødvendig og dertil samtykke-etisk problematisk helsetilbud, som jeg ikke synes samfunnet bør føle seg forpliktet til å stille opp med. Samtidig må det være et krav om at inngrep på små guttebarn skjer på en hygienisk og forsvarlig måte. Det er så mange flinke leger blant jøder og muslimer i Norge, det må være en smal sak for disse religiøse gruppene å lage interne systemer slik at fagfolk fra deres egne rekker kan ta seg av dette. I forbrødringens navn kan de kanskje til og med bistå hverandre, på tvers av religionene (à la Jul i Tøyengata…). Dersom komplikasjoner oppstår har det offentlige ikke annet valg enn å bistå, akkurat slik vi også må hjelpe folk som skader seg i basehopp, eller folk som driver selvskading, eller folk som på annet vis får helseproblemer etter å ha oppført seg annerledes enn det ”vi” synes er rett og fornuftig.

Jeg tror ikke mannlig omskjæring har framtiden for seg i et mangfoldig, og stadig mer sekulært samfunn. Jeg tror heller ikke forbud mot mannlig omskjæring er veien å gå, dersom målet er et mangfoldig og tolerant samfunn. Og jeg tror i hvert fall ikke at moralisering fra oss humanetikere er et nyttig bidrag, dersom målet er at mannlig omskjæring gradvis skal havne på religionshistoriens skraphaug.

Nøkkelord

Se bildet større

Morten Horn er overlege ved Ullevål universitetssykehus og medlem i Human-Etisk Forbund.

Siste nytt i Debatt

Biskop svarer Sandvig: Kirken og skolegudstjenestene

Biskop Halvor Nordhaug i Bjørgvin mener seg misforstått i Vårt Land-artikkelen Bente Sandvig, fagsjef i Human-Etisk Forbund, siterer.

Skolegudstjeneste = gudstjeneste minus kristendom?

– Skolegudstjenester kan uansett tilpassing aldri bli inkluderende, skriver nestleder i Humanistisk Ungdom, Øistein Sommerfeldt Lysne.

Grue har misforstått kampen for aktiv dødshjelp

– Vi kjemper ikke for et samfunn der staten skal hjelpe alle til å dø hvis lykkeindeksen ikke holder mål, skriver Ole Peder Kjeldstadli, styreleder i Foreningen Retten til en verdig død.

HEF-medlem Åsne Tveito er kritisk til at Human-Etisk Forbund ga seminarplass til filosof Ole Martin Moens tankegods om forbedring av menneskerasen.

Morten Horn framstår selv som en humanistisk «yppersteprest»

Anniken Fleisje mener Morten Horn selv postulerer ett syn på krig og livssynsbetjening som den rette humanisme. OPPDATERT: Les Morten Horns svar.

DEBATT: Morten Horn svarer på Anniken Fleisjes utspill om at Horn selv «forteller oss andre hva livssynet vårt går ut på og hva vi bør tenke».

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!