Barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad og Arbeiderpartiets Anette Trettebergstuen har begge nylig argumentert for at Jehovas vitner bør miste statsstøtten. Ropstads hovedargument er at Jehovas vitner har en aktiv politikk for sosial utestengelse av medlemmer som stemmer i valg, mens Trettebergstuen er opptatt av Jehovas vitners problematiske holdninger til blant annet homofili og kvinners rolle.

Redaktør i den kristen avisa Dagen, Vebjørn Selbekk, misliker også Jehovas vitner, men advarer mot å frata dem statsstøtten. Han slår et slag for religionsfriheten, og frykter for å legitimere en praksis der skiftende statsråder kan ta bort statsstøtten til de trossamfunnene de til enhver tid ikke liker.

Selbekk minner også om en annen detalj ved den norske støtteordningen for tros- og livssynsamfunn – den er en kompensasjonsordning for skattepengene vi alle må betale til Den norske kirke. Det er ikke milde gaver fra staten.

Hvorfor er det verre ikke å stemme i valg?

Jurist og menneskerettighetsekspert Njål Høstmælingen mener man godt kan kutte statsstøtten til Jehovas vitner, men tror ikke Ropstad, Trettebergsstuen, og andre som foreslår dette, er rede til å ta konsekvensene av sine egne forslag.

– Hvis man stopper statsstøtten til Jehovas vitner ved for eksempel å lage en regel om at trossamfunn som vil ha statsstøtte er nødt til å støtte opp under demokratiet, så vil i neste omgang Jehovas vitner kunne peke på at mange trossamfunn får statsstøtte selv om de diskriminerer etter kjønn og seksuell legning. Og hvorfor er den ene menneskerettighetskrenkelsen noe verre enn den andre, spør han.

Da får Norge et menneskerettslig problem, fordi støtteordningen framstår som vilkårlig.

– Da straffer Norge i praksis det å oppfordre til ikke å stemme i valg, mens man aksepterer diskriminering etter kjønn, som jødiske, muslimske og katolske trossamfunn driver med. Det vil framstå som usaklig diskriminering, og staten har en dårlig sak for norske domstoler og i Strasbourg, sier Høstmælingen.

For å motvirke dette, kan man så bli tvunget til å bli konsekvent og nekte statsstøtte til alle som motarbeider demokratiet, diskriminerer eller gjør andre inngrep i menneskerettighetene. Da er det – for å sette det på spissen – til slutt bare Human-Etisk Forbund, Den norske kirke og et par stykker til som står igjen. Men det vil også være problematisk, mener Høstmælingen, fordi man da har laget alt for snevre rammer for hvem som er verdige til å motta kompensasjon for skatten vi alle må betale til Den norske kirke.

– Poenget er at nesten alle trossamfunn har problemer når det gjelder menneskerettighetene. Det gjelder kjønnsdiskriminering til lederstillinger, diskriminering av homofile eller at barn hindres en normal livsutfoldelse og oppvekst. Hvis man skal slå ned på noe, må man være tydelig på grensene og ha en forutsigbar og troverdig ordning for hva som faller innenfor og hva som faller utenfor. Hvis man ikke har det, og velger fritt fra den lange menneskerettighetslisten, blir det veldig fort diskriminerende, sier han.

Les mer om den norske støttemodellen for tros- og livssynssamfunn her

Tvinges til å støtte menneskerettighetsbrudd

Høstmælingen er enig i at tradisjon spiller en rolle. En nyoppfunnet skikk for eksempel med å klippe av øreflippen på nyfødte babyer vil stå juridisk sett svakere enn mannlig omskjæring slik det i dag praktiseres av jøder og muslimer, på grunn av de lange røttene. Samtidig mener Høstmælingen det er litt for lettvint å avfeie forskjellsbehandling med tradisjon.

– Det er ryddigere å tenke prinsipielt. Grunnen til at man ikke tør det, er fordi det blir så mye bråk. Men prisen man betaler for denne ettergivenheten er at man blir stående igjen med en inkonsekvent og problematisk praksis, sier han.

Høstmælingen mener det er rimelig å forskjellsbehandle gjennom å ha en definisjon på hva som er et tros- og livssynsamfunn, og hva som ikke er det.

– Alt kan ikke være et tros- og livssynsamfunn, så det er greit å ha en definisjon så lenge den ikke er for snever og utelukker reelle tros- og livssynsamfunn. Når det gjelder de som faller innenfor definisjonen har staten begrensede muligheter til å forskjellsbehandle. Hvis man prøver seg, blir det fort usaklig diskriminering, sier han.

Løsningen på det hele kan være å kutte statsstøtten til alle, noe Høstmælingen understreker er helt greit menneskerettslig sett.

– Det er likebehandling som er poenget, ikke at tros- og livssynsamfunn skal få penger. Når staten gir til noen, i vårt tilfelle Den norske kirke, tvinges man samtidig til å betale penger til trossamfunn som krenker menneskerettighetene. Det er kjernen i problemet, understreker han.

HEF skeptisk til å ta støtten fra Jehovas vitner

Generalsekretær i Human-Etisk Forbund, Trond Enger, skriver i et innlegg i Nettavisen at Human-Etisk Forbund er skeptisk til at politikere skal opptre som et «religionspoliti» og passe på at trossamfunns teologi er i samsvar med den allmenne oppfatningen i Norge.

– Religionsfrihet innebærer ofte standpunkter og praksis som støter mange av oss. Det er nok grunnen til at diskrimineringsloven gjør visse unntak for trossamfunn og teologiske grunner for diskriminering, skriver Enger.

Heller enn å kutte statsstøtte til trossamfunn man ikke liker, anbefaler heller Enger å gi statsstøtte til Hjelpekilden. Det er en organisasjon som hjelper avhoppere fra lukkede, religiøse miljøer. Human-Etisk Forbund ønsker å gjøre det så enkelt som mulig for folk å melde seg ut av trossamfunn, blant annet for å motarbeide Jehovas vitners praksis med å ekskludere folk og sosialt fryse ut folk som bryter interne regler.

Enger medgir at det er delte meninger om støtte til tros- og livssynsamfunn i Human-Etisk Forbund. Noen mener staten bør kutte all støtte til tros- og livssynsamfunn, mens andre mener staten har en forpliktelse til å sørge for at livssynsfriheten blir reell i det norske samfunnet.

– Denne uenigheten er helt naturlig i og med at våre medlemmer speiler et bredt spekter av partipolitisk tilhørighet, skriver Enger.

Det alle i Human-Etisk Forbund er enig om, er imidlertid alle tros- og livssynsamfunn må likebehandles uansett hvilken politikk man legger seg på.