I dette innlegget kommer Jon Kvalbein med en sluttreplikk til Robin Tande og Kaja Melsom.

Publisert: 15.2.2010

Fri Tanke har vist raushet ved å la meg slippe til med fire artikler der jeg på ulike måter har satt et kritisk søkelys på humanetikeres etikk og tro. Det takker jeg for. Etter min siste artikkel er det kommet fire reaksjoner, som tar opp en lang rekke omfattende problemstillinger som det blir umulig å følge opp på en tilfredsstillende måte. Men noen avsluttende kommentarer følger:

Robin Tande skriver personlig og åpent om sin vei bort fra et meget aktivt bedehusmiljø. Da jeg selv kommer fra lavkirkelig bedehusbakgrunn, kjenner jeg igjen i hans betraktninger. Men min utdanning som realist med fysikk hovedfag har ikke fjernet meg fra min bakgrunn, men utdypet og styrket min tro på Jesus Kristus slik han fremstår i Bibelen.

Robin Tande mener at humanistene har et forklaringsproblem, nemlig "hvor vår motivasjon til å vedta et likeverdsprinsipp kommer fra". Ja, det er riktig. Jeg har også merket meg at humanetikken ikke kan gi noen rasjonell begrunnelse for menneskeverdet. Og når man ikke vil verne det ufødte barnet i mors liv - fordi man ikke kan tillegge det menneskeverd, står humanetikken hjelpeløs når det gjelder å sette grenser for eksperimenter og genmanipulering av tidligfostre og befruktede menneskeegg. Det er ille. Her har humanetikken en stor utfordring dersom den vil bygge opp en etikk som verner det sårbare mennesket samtidig som den er løsrevet fra all religion.

Robin Tande skriver: "Den allmektige og grenseløst kjærlige Gud skapte menneskene - med vilje til å velge. Men de fleste er ikke blant de utvalgte, og dermed determinert til å velge feil. Som straff for denne arvesynden skal de brennes og pines evig."

Jeg vil ikke fornekte fortapelsens mulighet, selv om vi har begrensede forestillinger om hva det dreier seg om. Ingen har beskrevet livets to utganger skarpere enn Jesus selv. Men nettopp på denne bakgrunn er frelsen desto større: Kristus har tatt straffen for dine synder, og du kan få del i hans frelse som gave. Dette er dette tilgivelsens evangelium som skiller kristen tro fra alle religioner.

Men Tande tar feil på et viktig punkt når han skriver at de fleste ikke er blant de utvalgte, og dermed determinert til å velge feil. Om Gud står det i 2 Tim 2:4: "Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse." Når det fortelles om hyrden som forlater de 99 for å lete etter den ene fortapte, viser det Guds oppsøkende kjærlighet. Om Jesus heter det: "Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn." (Joh 1:12).

Det er riktig at disse av Paulus omtales som "utvalgte i Kristus" (eks Ef 1:4), fordi frelsen er en Guds gave. Det må forstås slik at den som har tatt imot Kristus, er utvalgt. Men intet menneske skal kunne si om seg selv at det er utvalgt til å gå fortapt. Det er riktig at en kristen også kan falle fra. Men Gud fortsetter å kalle til omvendelse.

Så til noe helt annet. Jeg tror vi hadde kommet et langt stykke videre om kristne og ateister kunne anerkjenne at vi står for hver vår tro. Her er altså ikke tale om tro kontra viten, eller følelser kontra fornuft. Jeg synes Baard Thalbergs bekjennelse er real: "Kort fortalt så tror jeg ikke på Gud fordi jeg ikke tror at noe slikt finnes." Han begrunner altså sin tro med sin ikke-tro, som naturligvis er en tro, det også. Jeg synes at min tro har et sterkere og mer overbevisende feste: Gud har skapt alt og alle, oppholder mitt liv, har gitt meg frelse og mening og håp. Den troen bytter jeg ikke i ateisme. Hva skulle jeg oppnå med det?

Noen tror at vitenskap leder til ateismen. For etter alt man har forsket i naturen, har man jo ikke oppdaget noen Gud? La meg reflektere litt omkring dette og bruke et eksempel fra Oxford-professor John Lennox.

Tenk deg at en gruppe dyktige fysikere, kjemikere og andre naturforskere ble samlet på et laboratorium med alle hjelpemidler tilgjengelig. Der fikk de lagt frem en kake, og oppgaven var å finne ut mest mulig om kaka. Jo, de kartla kaloriinnhold, ingredienser, kjemiske komponenter, vekt og form - alt ble nøyaktig målt og notert. Som kom spørsmålet: Hvem bakte kaka og hvorfor? Det kunne ingen svare på. De så at deres forskningsmetoder hadde en begrensning. Skulle de da si: Fordi vi ikke finner ut hvem bakeren er, så finnes det ingen baker? Eller: Fordi vi ikke finner formålet, finns det intet formål? Nei. Etter en tid kommer Mathilde inn og sier at det er hun som har bakt kaka som gave til sin sønns 10-årsdag. Denne sannheten måtte hun åpenbare utenfra. Ingen forsker kunne finne det ut.

Naturen kan undersøkes ved mange ulike vitenskapelige metoder. Men det faktum at våre undersøkelser ikke finner en Skaper eller hva som er formålet med universet, betyr jo ikke at de ikke finns. Jeg tror at naturen peker mot Gud, og har tidligere begrunnet hvorfor. Men ateister vil ikke se det slik. Rent historisk kan den moderne ateismen betraktes som en frukt av ønsket om å frigjøre seg fra Gud for selv å være autonom. Om resultatet ble godt, kan vi jo reflektere over.

Noen sier at siden vi nå har kartlagt alle slags naturlover og fått omfattende innsikt i vår virkelighet, er det ingen plass til Gud lenger. La meg illustrere hvor misforstått dette er.

Anta at det finnes mennesker som lever langt fra all sivilisasjon og aldri har sett moderne teknikk. Plutselig en dag oppdager de en bil som står plassert på deres område, en Ford. Disse menneskene er meget intelligente. De undersøker bilen nøye. Etter en tid har de funnet ut hvordan forbrenningsmotoren virker, hvordan batterier fordeler strøm - ja, de har kartlagt i detalj hvordan bilen fungerer. Ville de da trekke konklusjonen: Siden vi nå vet alt om hvordan bilen fungerer, er det ingen som har kontruert eller laget bilen? Det ville i tilfelle være en gigantisk kortslutning.

Samme type kortslutning gjør de som tror at innsikt i naturens lover og detaljert kartlegging av biologisk mangfold kan tjene som bevis på at det ikke finnes noen Gud som har stått bak alt dette.

Med disse refleksjoner sier jeg takk for samtalen. For alle som er opptatt av grensespørsmål mellom religion og naturvitenskap, anbefaler jeg John Lennox: Gods Undertanker. Has Science Buried God?" (2009). Skulle noen ønske å fortsette dialogen, har jeg både telefon ogmailadresse.

ETTERORD OM ETIKK

Etter at jeg sendte inn innlegget ovenfor, har Fritanke.nos redaktør gjort meg oppmerksom på Kaja Melsoms innlegg 9. februar. Artikkelen er godt skrevet og hadde fortjent en fyldig kommentar. Men jeg får avgrense meg til følgende:

Melsom skriver at jeg hevder at "fri abort og eutanasi følger logisk av humanismen". Det jeg har hevdet er at aktiv dødshjelp følger logisk av humanetikken - idet jeg har vist til Kari Vigelands argumentasjon i boka "Lykkelig - om lykke og menneskets behov" (Humanist forlag 2006). Der begrunner hun livets verdi med menneskets evne til å oppleve lykke, og lykken ligger i muligheten til å få tilfredsstilt åtte fellesmenneskelige behov. Når Kaja Melsom nå tar avstand fra en slik tenkning, er jeg selvsagt takknemlig for det. Og jeg ønsker henne lykke til i kampen mot aktiv dødshjelp innenfor HEF. Kan hende skyldes spenningene innen HEF ulike vektlegginger i menneskesynet - idet et darwinistisk/biologisk syn og et humanistisk syn med vekt på menneskets unike karakter utgjør motpolene.

Når det gjelder fri abort har jeg påstått at HEF på flere måter er kommet i strid med sitt eget verdigrunnlag. Både vitenskapelige fakta (at fosteret er et selvstendig menneskeliv, ingen del av morens kropp) og gjensidighetsprinsippet (ville du ha ønsket at din mor hadde avlivet deg som foster) og prinsippet om vern av den svake part (det ufødte barnet) skulle ha ført til at HEF sa nei til fri abort! Men HEF lar den voksnes trang til selvrealisering overstyre barnets livsrett, slik at det ufødte barnet kan avlives fordi det er "uønsket". Jeg har påstått at ved å si ja til fri abort, har HEF samtidig fratatt seg enhver mulighet til å utforme en restriktiv etikk når det gjelder bioteknologiske eksperimenter på befruktede egg og tidligfostre! Jeg har merket meg at ingen i debatten har kommentert denne påstanden.

Melsom slutter seg til konsekvensetikkens prinsipp at "en handling er god dersom den fremmer allmenn lykke". Dette er et farlig prinsipp dersom ikke livsretten er overordnet. Det er lett å argumentere at den allmenne lykken i et folk ville øke dersom alle samfunnsbelastende mennesker kunne avlives. Melsom er klar over dette, og ønsker derfor at menneskerettene må være et nødvendig supplement. Men er dette godt nok? Menneskerettene har ikke fungert som et bolverk mot fri abort. Og nå ser vi hvordan kulturliberalister forener seg i kampen for å gjøre fri abort til en av "kvinnens reproduktive rettigheter"! Man vil altså at det skal bli en menneskerett å kunne avlive sitt ufødte barn når det er "uønsket".

Det er flott at vi har en sekulær organisasjon som vil ta etiske utfordringer på alvor. Problemer på grensefeltet liv/død og manipulasjon av menneskeliv før fødselen kommer til å stå i fokus i årene som kommer. Da burde HEF markere seg tydelig i kampen for menneskeverdet og menneskelivet. Ellers kan HEF neppe med rette kalle seg en humanistisk organisasjon.

Jon Kvalbein