Dersom alle våre handlinger blir tilskrevet genene våre, kan vi ikke snakke om moral. Vi er da redusert til determinerte maskiner som er styrt av biokjemiske prosesser.

Publisert: 26.1.2010

Robin Tande tar 12. januar opp spørsmålet om hvor moralen kommer fra. Han hevder at moralen er et evolusjonsprodukt og noe vi har felles med andre høyerestående dyr. Spesielt viser han til rotter. Individer i samme flokk har et felles luktstoff som får dem til å samarbeide, samtidig som de er aggressive overfor fremmede rotteflokker, skriver han.

Mitt syn er at det er nødvendig å skille mellom instinktive reaksjoner og moralske handlinger. Både dyr og mennesker har instinktive reaksjoner. Vi søker mat og drikke. Vi skyr smerte og fare. Men mennesket adskiller seg fra dyrene ved at vi i vår bevissthet kan skille mellom hva vi gjør og hva vi burde gjøre. Vi kan på forhånd vurdere konsekvenser av våre handlinger og foreta et valg. Og dette valget kan vi stilles til ansvar for. Det er dette som gjør mennesket til et moralsk vesen.

I praksis behandler vi hverandre som moralske vesener. Dersom et menneske dreper et annet menneske, finner vi det rettferdig at morderen blir dømt. Han blir fengslet i håp om at straffen skal ha preventiv virkning. Dersom en tiger dreper et menneske, blir den ikke skutt fordi den har handlet umoralsk, men fordi tigerens instinktive drapslyst oppleves truende for andre mennesker. Dyr kan ikke anklages for sin moral.

Å gi genene all skyld for våre handlinger, er vitenskapelig galt. La meg sitere Dag O. Hessen: "Genene legger ingen planer og har ingen strategier i ordets daglige forstand. En egenskap mangler genene fullstendig, de kan ikke se fremover, de er slik sett blinde. Genenes "vilje" er bare ren biokjemi - husk det når vi snakker om de "egoistiske" genene. Gener kan ikke representere noen vilje." (Det tapte paradis s. 62).

Dersom alle våre handlinger blir tilskrevet genene våre, kan vi ikke snakke om moral. Vi er da redusert til determinerte maskiner som er styrt av biokjemiske prosesser. Charles Darwin var reduksjonist, idet han skrev i sin dagbok: "Selv tanker er knapt mer enn sekresjon fra hjernen, ikke mer fantastisk enn dødt materiale som påvirkes av tyngdekraften." Et slikt menneskesyn fratar mennesket både moral, ansvar og menneskeverd.

En av de store uløste gåter er hvordan vi skal forklare forholdet mellom vår hjerne og vår bevissthet. Vitenskapen har ikke kunnet gi noen løsning. Vi vet at en død hjerne ikke kan tenke. Våre tanker er altså avhengig av fysiske og kjemiske prosesser. Men de er ikke det samme som fysiske og kjemiske prosesser. For å anvende en sammenlikning: Skal jeg kommunisere mine tanker til andre, må jeg anvende symboler (eks språk, tall) og et fysisk medium (eks bok, lyd). Tankene er ikke disse mediene, men bruker dem som redskaper. Ånd, sjel og bevissthet er noe høyere enn materie, men anvender det materielle. De som reduserer alt som eksisterer til fysikk, har en egenkonstruert trang virkelighetsoppfatning.

Den store forskjellen mellom aper og mennesker kan ikke bare forklares ved menneskets store hjernevolum. Det biologiske spranget er lite i forhold til det åndelige. Dette åpner for at mennesket er skapt av Gud i hans bilde. Det innebærer at mennesket har evne til å kommunisere med hverandre og med Gud. Det er et selvbevisst og moralsk vesen. Det har fått en samvittighet og en naturlig innsikt i rett og galt. Alle skal en dag stå til ansvar for sitt forhold til Guds vilje og hans frelsestilbud ved Jesus Kristus. En slik tro er selvsagt intet vitenskapelig forskningsresultat. Men det er heller ikke ateismen. Kristen tro gir imidlertid livet mening og innhold. Det gjør ikke ateismen.

Jon Kvalbein