Regjeringen har sendt ut et forslag til ny lov om alle tros- og livssynssamfunn i Norge, inkludert Den norske kirke. Human-Etisk Forbund er sterkt kritisk til forslaget, og mener det er et klart tilbakeskritt fra utredningsarbeidet som ligger til grunn for lovforslaget, nemlig Stålsett-utvalget som ble lagt fram i januar 2013.

Utvalgets leder, Sturla Stålsett, er ikke enig med Human-Etisk Forbund i at regjeringens lovforslag er et tilbakeskritt.

– Lovforslaget følger opp hovedintensjonen fra vårt utvalg. Det er noen ulikheter, men generelt sett mener jeg vår hovedanbefaling er ivaretatt. Vi ga råd om å legge til rette for et livssynsåpent samfunn med en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk, og der likebehandling og ikke-diskriminering ligger i bunnen. Dette mener jeg regjeringen har fulgt opp, sier han.

– Human-Etisk Forbund mener særbehandlingen av Den norske kirke utvides i lovforslaget, sammenlignet med rådene som ditt utvalg ga, og at dette svekker likebehandlingen. Hva tenker du om det?

– Dette er vanskelige avveininger. Utgangspunktet er ulikt, historisk og juridisk. Det gjenspeiles i Grunnlovens paragraf 16 som ikke er endret, eller vil bli det med det første. Der gis Den norske kirke en egen status og ansvar som Norges folkekirke. Hva det betyr, må nødvendigvis følges opp politisk. Gitt dette utgangspunktet, gjelder det å finne det rette balansepunktet, der man sikrer at likebehandlingen blir reell selv om utgangspunktet og rollene er forskjellige. Jeg kan se at noen av regjeringens forslag kan leses som at likebehandlingen svekkes, men jeg synes likevel at regjeringen holder seg godt innenfor.

Skeptisk til stor grad av skjønn i lovtolkningen

En av hovedinnvendingene til Human-Etisk Forbund er at departementet først stiller en del særkrav til Den norske kirke i lovs form som ingen andre utsettes for, for deretter bruker de samme kravene til å legitimere særbehandling av kirken.

Stålsett er ikke enig i at dette er et sirkelargument.

– Lovformuleringene utdyper hva som menes med at Den norske kirke er Norges folkekirke. Det tar utgangspunkt i det lovgiver oppfatter som å ivareta noen faktiske behov i befolkningen, gitt kirkens historiske og samtidige rolle. At man så legger til rette for at Den norske kirke reelt kan ivareta det ansvaret den får, er da rimelig. Når det ansvaret er annerledes enn det som gis andre trossamfunn, skaper det forskjeller. Men disse forskjellene er ikke uforenlige med rimelig likebehandling. Vårt utvalgsarbeid anbefalte tiltak for å gjøre likebehandlingen bedre, gitt det ulike utgangspunktet. Det står ved lag.

– Hva tenker du om at regjeringen foreslår en lovformulering om at alle penger som bevilges til Den norske kirke som en følge av «dens særlige stilling» skal unntas fra beregningsgrunnlaget? Ser du en fare i at dette kan åpne for en bred tolkning som igjen kan svekke likebehandlingen?

– Jeg er enig i at denne formuleringen i stor grad åpner for av skjønn. Det kan være grunn til å følge med på hvordan bestemmelsen blir brukt, hvis den skulle bli vedtatt. Likebehandlingen skal være reell. Det bør være klare regler for hva som skal være med i beregningsgrunnlaget, og hva som bør holdes utenfor. I rådene vårt utvalg ga til regjeringen om dette, prøvde vi i så stor grad som mulig å unngå skjønn.

Mener fortsatt gravplassene bør bli kommunale

Stålsett mener det er praktisk og fornuftig at all pengestøtte til tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke foreslås lagt til staten, og at kommunene ikke lenger skal ha noe med dette å gjøre. Når det gjelder Den norske kirke selv, er han mer i tvil.

– Kirkens lokale forankring har en lang og viktig tradisjon i Norge. Det handler om deltakelse og medbestemmelse, også for dem som ikke er de mest kirkelig aktive. Samtidig ser jeg at det kan være fordeler med statliggjøring også her. Jeg heller mot at det fortsatt bør være et todelt ansvar mellom stat og kommune å utbetale tilskudd til Den norske kirke, men dette gjenstår det i tilfelle å få en mer presis utredning av. Flere modeller er tenkelige, sier han.

Regjeringen går inn for at gravplassforvaltningen fortsatt bør være et kirkelig ansvar, mens Stålsett-utvalget gikk inn for at den bør gjøres kommunal. Sturla Stålsett er fortsatt enig med sitt eget utvalg.

– Jeg mener det prinsipielt riktige er at gravforvaltning er en offentlig tjeneste som det offentlige bør ta seg av, som vi gikk inn for i utredningen.

Regjeringen foreslår en slags mellomløsning der kirken ikke lenger skal ha en lovpålagt rett til å forvalte gravplassene på vegne av alle, men der kommunen kan overta det hvis de ønsker, i samråd med fylkesmannen.

– Vi får si det er et skritt i riktig retning, kommenterer Stålsett.

– Forslaget underkjenner barns trostilhørighet

Stålsett er ellers skeptisk til regjeringens forslaget om at det skal være en aldersgrense på 15 år når det gjelder tilskudd.

– Jeg ser at departementet understreker at det bare handler om hva som utløser tilskudd, og at det ikke er ment som en underkjennelse av barns trostilhørighet. Men likevel, poenget er hva som signaliseres. Her sier regjeringen at de ikke anerkjenner barns selvstendige tilhørighet til tros- og livssynssamfunn. Det er i strid med utgangspunktet for den aktivt støttende tros- og livssynspolitikken, nemlig å gi materielt grunnlag for tros- og livssynsfriheten. Den gjelder som kjent også barn og unge.

Regjeringen foreslår også at det skal være en nedre grense på 500 medlemmer for hvem som skal få støtte. Dette er ikke Stålsett like kritisk til.

– Jeg mener det bør være en nedre grense, men 500 er kanskje litt høyt. Flertallet i utvalget foreslo en grense på 100 medlemmer. Så er det viktig å få med at trossamfunn som kommer under denne grensen kan slå seg sammen og søke støtte sammen. Jeg mener dette sikrer ordningen, slik at den ikke blir diskriminerende. Det skulle ikke være nødvendig å være enig teologisk for å gå sammen i et slikt samarbeid, sier han.

Sandvig: – Jeg hadde ventet en mer prinsipiell støtte fra Stålsett

Fagsjef i Human-Etisk Forbund, Bente Sandvig, som også satt i Stålsett-utvalget, er skuffet over holdningene til sin utvalgsleder.

– Jeg må innrømme at jeg hadde ventet en klarere, mer prinsipiell støtte fra Sturla Stålsett i denne saken, sier Sandvig etter å ha lest hans kommentarer.

Sandvig er overrasket over Stålsetts holdning siden et enstemmig utvalg, særlig i kapittelet der de så ut over kirkeforliket, ifølge henne vektla likebehandling sterkere enn hensyn til tradisjon og majoritet.

– Vi skrev at det «ved en aktivt støttende stat stilles større krav til gjennomføringen av likebehandlingsprinsippet enn ved en mer passiv tilnærming». I tillegg vektla vi at ved konflikt mellom likebehandlingsprinsippet og argumenter basert på historiske forhold bør likebehandlingsprinsippet være overordnet, sier Sandvig.

Hun mener dette mildt sagt ikke er tilfelle i det foreliggende lovforslaget.

– I stedet for å likebehandle, legges det opp til forskjellsbehandling på langt flere områder enn rimelig er, selv om man tar hensyn til mantraet «Den norske kirkes særlige stilling som folkekirke».

Sandvig legger til at utvalget var enig i at den dagen Den norske kirke ble et selvstendig rettssubjekt, ville behovet for en særlig lovregulering av kirken forsvinne, og at også Den norske kirke burde få støtte fra staten etter medlemstall.

– Men nå foreslås at altså ny lovregulering av det særegne ved Den norske kirke, framfor å utvikle like ordninger for finansiering og felles formål, sier hun.

Hun mener regjeringens lovforslag i beste fall er en totalt unødvendig omvei til utvalgets ambisjon om likebehandling, mens det i verste fall er kroken på døra for ambisjonen om reell likebehandling.