– Jeg ble født inn i Jehovas Vitner. Jeg er tredjegenerasjon. Begge foreldrene mine var født inn i det. Det var bestefar som dro den formen for kristendom inn i vår familie. Når man vokser opp på et sånn sted tror man på det inntil man blir bevisst på hva som foregår, sier Bo Juel.

Hans oppvåkning kom da han var 15. Da fikk han den første bevisste tanken om at han ikke var et Jehovas Vitne. Det skulle likevel ta mange år før han klarte gå ut. Som 18-åring giftet han seg. Konen, som da var 17, tilhørte også menigheten. Paret fikk en datter, som Bo ikke har sett siden hun var 9 år. I dag er hun 24.

– Da jeg gikk ut som 23-åring mistet jeg etter hvert kontakten med datteren min. Det er en av kostnadene med å gå ut av vitnene som jeg ikke var forberedt på. Jeg regnet med at jeg kom til å bli skilt, og jeg visste jeg ville miste kontakt med familie og venner og hele det sosiale nettverket. Men det å miste kontakt med datteren min, var en ekstra strek i regningen.

Ingen unik sekt-fortelling

Dette er ifølge Bo ingen unik fortelling. Det som er unikt med hans historie er at han har møtte så mange av det lukkede trossamfunnets negative sider. Da han var barn ble han misbrukt av en forstander i menigheten. Misbruket ble anmeldt av hans foreldre, men anmeldelsen ble trukket etter press fra det såkalte eldsterådet. Overgriperen fikk et års utestengelse før han ble tatt opp i en tilstøtende menighet.

Mannen som var hans far frem til han var 18, viste seg å være stefar. Det forklarte ham graden av vold i hjemmet. Hans mor giftet seg med stefaren etter press fra bestefaren og menigheten. Hans far var ikke medlem, og han ble kjøpt ut stefaren. Først i 2011 fant han sine tre halvsøsken i Danmark. Blant dem en søster som han i dag kan takke for livet. Hun reddet ham fra et selvmordsforsøk da hun var på besøk hos ham julen 2012, og tok ham med hjem til seg de neste drøye fire månedene. Der startet kampen for å stå opp om morgenen og faktisk ha lyst til å være her.

Han fikk ingen utdanning utover ungdomsskolen. Vitnene mener at kunnskap forderver. Han jobbet seg imidlertid opp fra renhold til bank og forsikring, og senere inn i finansbransjen. Han overlevde økonomisk finanskrisen i 2008, men møtte altså den berømmelige veggen, eller rettere, sin fortid, tre år senere.

– En dag våknet jeg og tenkte; hva skal stå på gravsteinen min? «Han tjente mye penger.» Det synes jeg ikke var noe særlig, og en vakker dag i april sa jeg opp jobben. Jeg hadde en helt grei økonomi og hadde tenkt å ta noen år hvor jeg roet ned. Men så går det som det ofte går, jeg ble skilt, igjen.

– Jeg ble ganske dårlig og gikk inn i en dyp depresjon. Jeg hadde faktisk satt en dag for når jeg skulle dø, og hadde lagt en ganske god plan, syntes jeg selv. 29.12.2012 skulle jeg ha min siste dag. Jeg vet nå hvorfor det gikk sånn.

Det samme som mobbing

Årsakene er å finne så langt tilbake som i 1994; året Bo Juel forlot Jehovas Vitner. Han valgte å gå ut. Han brøt ingen av vitnenes regler, så han ble ikke utstøtt. I praksis ingen stor forskjell, utover hvordan en takler bruddet i etterkant. Den utstøtte er oftere troende, enn en som velger å forlate sekten. Statistikken viser at mange går tilbake i løpet av ett år.

– Det er ikke sånn at en bestemmer seg på torsdag for å gå ut på lørdag. Det skjer over lang tid. Bare det å våkne opp og vurdere om du skal være der, er utrolig slitsomt. Det er forskjell på å bli født inn i det og det å velge det i voksen alder. Når du er født inn i det har du ingen før-sekt-personlighet. I en sekt vil de fleste komme til å likne hverandre. Det er et enormt gruppepress. Konsekvensen av å gå ut er å miste hele sitt sosiale nettverk.

Han sammenlikner det med mobbing. Det verste er som regel ikke å bli slått, men å bli utestengt, og dermed ikke bli sett. Det er teknikken Jehovas Vitner bruker. Den dagen han gikk, kjente Bo seks mennesker i hele verden. Dette var hans kollegaer på jobben. Han hadde hatt hele livet innenfor sektmurene.

– Jeg vet hva det vil si å være fanget. Eller verre. Hvordan det er å være våken, mens alle du kjenner; moren din, faren din, de er i sektsøvnen du vet bare er tull. Troen er bare tøv.

– Hvordan kjennes det?

– Du kan tenkte deg at alle rundt deg sover en tornerosesøvn, og du er våken. Og de forsøkene du gjør på å vekke noen, da må du være så jævla forsiktig. Jeg tenker at det må være som det var i Sovjetunionen eller Nord-Korea. Du kan ikke fortelle hvem du er. Du kan ikke fortelle hva du egentlig mener. Det var det som gjorde at jeg kom dit at jeg ønsket å dø. Jeg har aldri kunnet vise folk hvem jeg er.

– Men det er et stykke fra å vite at dette her, det er ikke noe for meg, til å vite hvorfor det er sånn. Du spør hvorfor passer det for moren min, men ikke for meg? Hvorfor passer det for broren min? Hva er det han har skjønt? Du setter spørsmålstegn ved din egen trygghet først. Er det du som tar feil? Og hvis du tar feil er konsekvensen død og fortapelse. Sånn er det i alle sektene, og i alle religioner. De selger et produkt som ikke finnes, som du aldri kan reklamere på og som du aldri får bruk for før du dør.

Verdens største svindel

Han kaller det verdens største svindel. Han er ganske forbanna. Både på innholdet, utøvelsen og at religiøse bevegelser får statsstøtte.

– Det å forlate en lukket religiøs sekt, og det å slutte å gå i kirken, er to vidt forskjellige ting. De må ikke forveksles, men det skjer til stadighet. Folk som lager lover og regler tror at religion er noe koselig, som å sitte sammen å synge salmer. Men det er ikke sånn. For de som er i en lukket sekt er det mye mer altinngripende i livet.

– Alt du kjenner er borte. Alle som vet hva du heter til fornavn er borte. Og så skal du starte dagen din alene dagen etter. Det er en sinnssyk sorgprosess. Men hvordan sørger du over de som fortsatt lever? Vi vet hvordan vi sørger over noen som er døde. Det har vi lært. Men hvordan skal jeg sørge over datteren min som fortsatt lever? Hvordan skal jeg sørge når noen sender meg bilde av henne med sønnen på armen. Hun har to barn jeg aldri har sett.

Lavere enn hvalbæsj

Denne sorgen er kanskje det vanskeligste for ham fortsatt. Han sier lakonisk at noen kanskje kan mene at nå er det på tide å legge fortiden bak seg og komme videre. Svaret hans er å be dem ta en tur i hans joggesko, og så komme tilbake og fortelle hvor lett det er. Men han føler han har begynt. Og begynnelsen har blant annet form av selvbiografien som utgis nå i høst med tittelen «The least of God's priorities».

– Jeg fortalte det til sønnen min på åtte: Nå forestiller vi oss at gud har en liste. Øverst på den listen står det penger. Det er alltid viktig for gud. Så har du det med at noen synger og tilber ham, og så går du nedover og nedover, så finner du hvalbæsj. Og under der finner du pappaen din: «The least of God's priorities». Han svarte: Dette er bare tull, pappa. Hvorfor har du kalt boken det? Jo, fordi det er så mange som tror på det tullet.

– Du har, om jeg har forstått deg rett, hatt en gudstro, hvordan endret denne seg?

– Gud er gud er gud osv. For meg handlet det om at bestefaren min trodde, moren og faren min trodde. Alle rundt oss var Jehovas Vitner, så det var selvsagt jeg også. Det var på en måte ikke noe valg. Jeg var seks, syv år før jeg oppdaget at det fantes mennesker som ikke var Jehovas Vitner. Jeg kom på skolen i første klasse og der var det 27 andre som ikke var det. Men jeg trodde jo helt frem til jeg var 15. Og som 8-åring ba jeg til gud om at han måtte gjør hun jeg var forelsket i til Jehovas Vitne, sånn at han ikke skulle drepe henne når han kom for å drepe alle andre mennesker på Jorden.

– Det er ganske jævlig å ligge som 8-åring og være redd gud. Men i nesten alle religioner kan en bli dømt for tankekriminalitet, sånn er det. Jeg lærte at gud så alle mine tanker. Tenk deg at du som tenåring får vite at masturbasjon er synd, og noe du må bekjenne ... Hvor ute er ikke det ...

Oppvåkningen

15 år gammel snek så Bo seg sammen med tre kamerater inn på Ullevål Stadion, noe som var strengt forbudt. Der spilte man nasjonalsangen, og det var i tillegg idrett, og idrettslag var heller ikke lov. Mens han var der, så han på en far og sønn noen rader nedenfor som satt der og koste seg.

– Så hørte jeg den stemmen inni hodet mitt. Den interndialogen vi alle har. Den stemmen spurte: Du Bo, hva er forskjellen på deg og de som sitter der nede? Det er ikke noen forskjell, tenkte jeg. Nei, det tror jeg ikke heller, svarte stemmen. Jeg så meg rundt, og så 25 000 mennesker på stadion. Da spurte stemmen igjen; Bo, hva er forskjellen på deg og alle disse menneskene som sitter her? Jeg tror ikke det er noen forskjell, egentlig. Nei, det tror ikke jeg heller, sa stemmen. Det ble stille noen minutter, og så spurte den: Hvorfor vil gud drepe alle de som sitter her, og la dere tre idiotene leve?

Han måtte innrømme at det trodde han ikke. Det gjorde selvsagt heller ikke den interne stemmen. Og slik var hans interne oppvåkning. Etter det kom det en tid med spørsmål, veldig mange spørsmål. Han spurte om forskjellen på nyretransplantasjon og blodoverføring. Hvorfor de ikke feirer bursdag. Hvorfor de ikke feirer jul.

– Jeg ble stykkevis og delt mer og mer kritisk til at det vi lærte var ubetingede sannheter fra gud. Jeg begynte å lese i gammel litteratur. Bestefar hadde et bibliotek stappfullt av litteratur Jehovas Vitner har gitt ut. Der fant jeg ut at det var en periode der folk ikke skulle bli utstøtt. Da hadde de ikke bibelsk grunnlag for det. Det kom på 1960-70-tallet og på 80-tallet skrudde de det skikkelig igjen.

– Jeg merket at det var veldig mange ting som jeg stusset på, som alle andre aksepterte. Jeg sa at det å sammenlikne blodoverføring med å ete sammen tingen, det går ikke. Da kom svaret om at du skjønner en lege har sagt det, og en fransk lege ble oppgitt som kilde. Men jeg er ikke dum, jeg gikk på biblioteket og søkte opp denne legen. Det viste seg at fyren levde på 1650-tallet. Han brukte de som vitenskapelig kilde på 1980- og 90-tallet. Da begynte jeg å skjønne at kildehenvisningene deres var totalt galimatias.

Innholdet er uinteressant

De andre svarene han fant samsvarte heller ikke med det han hadde lært. Årstall og fremtidsvisjoner fremsto etter hvert som tøv. Verre ble det av den elendigheten han både hadde opplevd på kroppen selv, og det han så skje rundt seg, blant annet i form av en utstøtt tante. Årsaken var et forhold til en mann.

– Jeg vet ikke om jeg er en sjel som ikke aksepterer alt. Jeg vil gjerne vite hvorfor jeg gjør ting. Jeg fortalte ingen at jeg hadde tvil, annet enn at jeg hadde disse spørsmålene. Jeg fikk til svar å slå opp i den eller den artikkelen i Vakttårnet. Da skjønte jeg at dette var noe jeg ikke kunne spørre om. Jeg har tilbragt flere timer på biblioteket enn jeg tør fortelle deg.

– Jeg stolte ikke på noen. Jeg stolte ikke på meg selv en gang. Jeg måtte hele tiden vurdere hvem jeg hadde rundt meg. Det var ekstremt slitsomt, og også en av årsakene til at jeg slutt ble så syk som jeg ble. Uansett hvem du snakket med, måtte du tilpasse deg. Det ble et personlighetstrekk innkodet av sekten, som det har tatt meg 20 år å bli kvitt.

– Innholdet i Jehovas Vitners teologi er totalt uinteressant. Det kan du slå opp i enhver bibel. Det er teknikkene rundt som er viktig. I boken min finner du ikke et eneste skriftsted.

– Men hvordan opplevde du innholdet. Var deres gud konsekvent ond?

– Nei. Gud er ikke-eksistens. I utgangspunktet var gud bra, det hadde jeg lært. Gud var gud. For meg var det bare en oppvåkning. Jeg gikk ikke til at gud var ond. Det var veldig greit. Jehovas Vitner er så totalitære at enten så tror du, eller så tror du ikke. Når du da ikke tror, så faller hele trusselbildet bort også. Gud kommer ikke til å drepe 99,9 prosent av verdens befolkning, fordi gud ikke finnes.

I dette forsvant også problemet med satan, og påstandene om at dem som ikke er med vitnene er med satan. For, som Bo sier, uten gud heller ingen satan. For ham ble det dermed som et totalt puslespill der del etter del falt i søppelbøtta.

– Jeg har ikke vært redd for gud etterpå. Du kan ikke være redd for noe som ikke finnes.

Fortsatt ettervirkninger

Hverdagene til Bo er fortsatt preget av tiden i Jehovas Vitner. Han blir ikke kroppslig kvitt senvirkningene. Han har fått diagnosen post-traumatisk stress-syndrom.

– Folk som har vært ute i FN-oppdrag kommer hjem etter 6 måneder og får diagnosen. Hvordan tror du det er ha levd 23 år i frykt for å gjøre feil overfor en person som ser deg 24 timer i døgnet, som er inne i hodet ditt og leser tankene dine? Det er ikke normalt i det hele tatt.

Dette er en ettervirkning av troen, i tillegg kommer ekko av sektens mange øvrige misgjerninger. Han forsøker imidlertid å vende det hele til noe godt. I 2012 var han en av to initiativtakere til organisasjonen Hjelpekilden, som er en støttegruppe for religiøse avhoppere.

Hjelpekilden har han nå trukket seg ut av, men han sitter fortsatt i styret til den internasjonale organisasjonen for Jehovas Vitner-avhoppere: AWAA. I tillegg er han involvert i et amerikansk selskap som skal drive veiledning, forlag og hjelpearbeid for sektutsatte.

– Hvis jeg med denne historien kan hjelpe noen andre, da har ikke dette vært bortkastet. Da har de negative tingene den gang ført til noe positivt. Jeg kan aldri gjøre noe med at jeg vokste opp i en sekt. Det er noe som heter at det er aldri for sent å få en god barndom. Det er bull-shit. Det som ikke er for sent, er å slutte å klage over den barndommen du hadde.

Ingen negativ ballast

I tillegg til datteren som ble tatt fra ham, har Bo i dag to barn. De bor hos ham annen hver uke. Han vil gjøre det han kan for at de får en helt annen og bedre oppvekst enn den som ble han selv til del.

– Mine barn får ikke noen negativ ballast om at det finnes en djevel, om at det finnes demoner som er ute etter å lure dem, at det finnes en ond kraft. De får heller ingen unnskyldning for ikke å gjøre det de bør. De blir ikke injisert med en eller annen sektgift. De skal ikke ligge om natta og be til gud om at han ikke skal slå ihjel menneskene de bryr seg om.

– De skal samtidig vite at vi ikke er evigvarende. Det gjelder faktisk alle. Om du tror eller ei. Vi er født. Det vet vi fordi vi opplever en slags virkelighet hver dag, Og vi skal dø. Dette vet barna mine, og vi snakker om det som en helt naturlig ting. Vi trenger ikke fortelle at pusen som strøk med forrige uke er et bedre sted. Den er død. Jeg tror vi er en sjel som har en kropp, hva som skjer etterpå, det vet jeg ikke. Det viktigste er å tro på et liv før døden, og ikke etter.

Dette intervjuet er langversjonen av et intervju som stod i siste nummer av papirutgaven av Fri tanke.