Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Caterina Cattaneo har aldri vært så lykkelig som da hun var med i engleskolen. Men til slutt maktet hun ikke mer.
 Foto: Aslaug Olette Klausen

Caterina Cattaneo har aldri vært så lykkelig som da hun var med i engleskolen. Men til slutt maktet hun ikke mer. Foto: Aslaug Olette Klausen

Trosoppgjør: Catarina Cattaneo

Brøt med Engleskolen

Hun har katolsk bakgrunn. To ulykker førte henne til Engleskolen. I dag er hun uttalt skeptiker og ateist.

Publisert:

Sist oppdatert: 11.12.2015 kl 14:17

Caterina Cattaneo har fått et sitat brukt i den første boken om Engleskolen. Hun har gått der selv. Hun sluttet. Mer eller mindre på dagen. Drøyt halvannet år etter at hun begynte.

Det vil ikke si det var en religiøs overbevisning hun forlot. Det var likevel et tydelig brudd med en overbevisning, og ikke minst halvannet år der hun hadde opplevd å være glad. For første gang i sitt liv hadde Caterina følt hun kunne hvile i noe som føltes trygt.

Hvordan kom den nå uttalte skeptikeren dit at hun søkte til Engleskolen?

– Dette handler om hvem man er i utgangspunktet. Jeg er oppvokst katolsk. Det betyr at jeg er oppvokst med mye skam. Jeg har også hatt mye uflaks i livet. En barndom med en far som drakk og ikke alltid var snill, og ikke minst to meget alvorlige ulykker som har merket meg for livet, både fysisk og psykisk, forteller Caterina Cattaneo.

Gjør korsets tegn

Hun regner seg ikke lenger som katolsk. Likevel klarer hun ikke å kvitte seg med rutinene. Det er fortsatt ikke mulig for henne å gå inn i en kirke uten å gjøre korsets tegn.

– Jeg har sluttet å knele for Jesus i midtgangen, men jeg må ned i den fontenen med hendene og deretter gjøre korsets tegn. Jeg har forsøkt å la være, uten å få det til. Det er ritualer som sitter i meg fra jeg var bitte liten, som jeg ikke klarer å kvitte meg med, selv om jeg vet at det er teit. Jeg tenner fortsatt lys for de som trenger det hver gang jeg er i en katolsk kirke.

– Har du noen gang hatt en tro?

– Det har jeg lurt litt på selv. Jeg ble nærmest tvunget inn i det, ikke av mine foreldre, men av min bestemor. Hun var strengt katolsk. Jeg måtte be aftenbønn, jeg måtte skrifte. Det var en slags tvangssituasjon, men da jeg var mindre stilte jeg ikke så mange spørsmål. Det var bare sånn.

– Jeg husker jeg ba hver eneste kveld frem til jeg var 21. Da tenkte jeg ofte gjennom: Hvorfor gjør jeg dette? Hva skjer hvis jeg lar være? Jeg ba jo ikke fordi jeg trodde, men fordi jeg var redd for å la være.

– Er det ikke også en form for tro i denne redselen?

– Det kan du godt si. Jeg tror en psykolog ville kalt det noe annet, borderline tvangshandling, litt som å vaske hendene ti ganger før du går ut døra. Samtidig vet jeg ikke. Kanskje var det også en form for tro i redselen.

Cattaneo har alltid trodd at det var noe der, helt frem til hun druknet.

– Jeg lå en halvtime under vann, og i koma noen uker etterpå. Da husker jeg at folk spurte om jeg hadde sett livet passere i revy, eller om jeg så tunnelen, lyset, det grønne gresset eller noe annet av det vi hører fra de som nesten har dødd. Svaret er nei. Det siste jeg tenkte før jeg slukna, var: «Hvorfor pulte jeg ikke han arkitekten jeg møtte på festen i går?» Hvis det er å dø, finnes det ingenting etterpå. Det skremte vettet av meg i veldig mange år.

– Det var ikke helt sånn at jeg hadde fått snudd verdensbildet på hodet. Det var ikke så ille. Men jeg hadde alltid tenkt at det måtte være noe etterpå, et eller annet, at livet ikke bare kunne slutte helt abrupt. Det å da få det slengt i trynet at sorry; det er ikke noe, det er helt tomt, som når du sover drømmeløst, borte vekk, ferdig med det. Det var vanskelig.

Totalhavari

I begynnelsen etter ulykken tenkte hun at hun skulle leve hver dag som om det var den siste. Det varte i noen uker, så gikk ting tilbake til normalen. Men langsomt skjedde det likevel en forandring: hun ble mer og mer kynisk. Årene gikk, hun fikk barn, ting forandret seg igjen. Det er umulig å være kyniker når man har babyer å passe på.

Så skjedde ulykke nummer to, en frontkollisjon på motorveien i 80 km/t. Det snudde igjen livet opp ned. Hun ble femti prosent invalid og brukte over ti år på å komme seg på beina igjen. Legene ga henne etter hvert opp, hun måtte lære seg å leve med store smerter, og å være delvis ufør. Det passet ikke helt inn i livet hennes, i tankemønsteret.

Det ble totalhavari: Hun ble deprimert. Sluttet å være sammen med folk, kuttet ut venner. Forsøkte å bygge seg opp, uten å vite hva som egentlig feilet henne. Rent medisinsk prøvde hun alt. Den eneste veien som syntes fornuftig, var den alternative, fordi den medisinske ikke hadde det ene svaret hun ønsket seg: «Du blir frisk og smertefri, bare du gjør sånn og sånn.» Det førte ved en tilfeldighet til at hun søkte seg inn på den såkalte «Engleskolen», tidligere Astarte, nå Soulspring.

– Det var så desperat jeg var. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre for å beholde livslysten, for den var jo ikke til stede. Jeg hadde en mann som elsket meg, jeg hadde to barn, to stebarn; alt lå til rette for at jeg skulle være lykkelig. Jeg innså ikke hvor altomfattende det er å ha en kropp som fungerer, som gjør at du kan opprettholde et normalt liv, med en jobb. Hvor essensielt det er å tjene penger selv, ikke å bli forsørget av mannen i store perioder. Jeg forstod ikke at jeg ikke kunne leve med tanken på ikke å være selvstendig, å ikke være den som forsørget mine barn.

– Det ble for mye for meg, men jeg skjønte det ikke. I stedet fant jeg svarene jeg ville høre og trøsten jeg trengte i det alternative miljøet, og etterhvert altså den såkalte Engleskolen. Jeg følte jeg hadde funnet et sted hvor jeg kunne gjøre noe med meg selv, gå videre, finne en vei. Sammen med likesinnede og mennesker som ville meg godt.

Engleskolelykke

Engleskolen åpnet samme år som Caterina begynte. Det var en helt egen stemning i dette første kullet engleskoleelever. De var pionerer, det var en ny begynnelse og en stemning av at alle trakk i samme retning for å lykkes. Det var samhold og fellesskap.

– Det første året der opplevdes som ett av de lykkeligste årene i mitt liv. Det kan jeg si med hånden på hjertet. Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne slå av skepsisknappen, eller det genet som gjør at jeg ikke klarer å akseptere noe uten å finne en forklaring først. For i ettertid ser jeg jo hvorfor jeg var så lykkelig: total ansvarsfraskrivelse. For å sette det på spissen: Jeg kunne lulle meg inn i en 'her er jeg-boble' og gjøre det som var best for meg. En slags her-og-nå-greie med fokus på å være «sentrert i seg selv, i takt med hjertet ditt».

– Selv språket er bygget opp på en måte som gjør at hvis man er inne i det, og gjerne vil, er det enkelt å tro og det føles konkret og riktig. Det er ikke rart man blir lykkelig om man ikke forholder seg til verden slik den er, men klarer å lage egne, små bobler der ingenting kan røre deg. Veldig effektivt, og av og til nødvendig. Bare stundene med meditasjon opplevdes som utrolig beroligende, nesten rensende. Alle burde forsøke å få tid til en halvtimes meditasjon hver dag. Bare stenge ute alle tanker og lyder; man får faktisk energi av det. Skjønt det er jo ikke akkurat banebrytende nyheter.

Men samtidig med all gleden og lykken, var det hele tiden en slags underliggende motstand som gjorde seg gjeldende støtt og stadig, selv om hun forsøkte å gjemme det vekk og skjule det.

– Det ble en spøk i gruppen: «Nå må Caterina legge igjen intellektet ute.» Jeg stilte for mange spørsmål. Men jeg gikk nå der og syntes jeg fikk noe ut av det. Jeg hadde det bra og fikk respons. Og kanskje var jeg heller ikke så skeptisk som jeg husker det. Jeg var glad og lykkelig, og følte at det var helt ekte. Og det beste av alt: Jeg sluttet å være redd for alt mulig. Jeg dro til Sør-Afrika helt alene for å jobbe med AIDS-syke barn, og jeg var aldri redd, uansett hvilken situasjon jeg havnet i. Det tror jeg ene og alene var den boblen av beskyttelse jeg trodde jeg hadde rundt meg, at jeg var uangripelig fordi jeg hadde noe ikke alle andre hadde.

En gryende skeptiker

Innså etterhvert hvor galt det hadde båret av sted.

– En dag gikk det ikke lenger. Omstendighetene var flere. Min voksende skepsis, uenighet og sakte oppvåkning skjedde over tid. Jeg brøt med miljøet, men kom tilbake. Da husker jeg at jeg snakket med andre som fortsatte å gå der, og jeg tenkte – som jeg hadde gjort før, med den katolske troen – hva skjer hvis jeg IKKE fortsetter? Hva om det kommer en innsikt som jeg nå går glipp av? Det var ikke enkelt å komme tilbake; miljøet er hardt når det gjelder utbrytere. Jeg måtte inn og samtale om det. Lenge og vel. Men jeg kom nå tilbake. Men skepsisen min var vekket, jeg klarte ikke å legge den helt bort igjen. Intellektet ble senere aldri lagt igjen ute på trappen.

Det handlet om både form og innhold på den læren hun som elev ble presentert. De første store kontroversene kom opp da det var samlinger om healing. At den som kom til dem som pasient/klient selv var ansvarlig for sin eventuelle tilfriskning. Om vedkommende ikke ble frisk eller fikk løst opp i problemet sitt, var det ikke terapeuten, men pasienten, som ikke hadde lykkes. Vedkommende klarte for eksempel ikke å fri seg fra gamle mønstre, gi slipp på det som var vanskelig, og så videre.

Det buttet helt for henne. Hun forsøkte å argumentere med at om de skulle ut og praktisere i verden, måtte de forholde seg til mennesker som ikke var som dem, som var der ute, under et felles sett med regler. Hun peker på at «om noen kommer til en terapeut med et problem, dannes det jo en kontrakt mellom terapeut og pasient/klient; jeg kommer til deg, du gjør meg frisk. Om noe ikke skjer, skal ikke skylden legges på pasient/klient, det er helt uhørt! Og dessverre tilbakevendende i det alternative miljøet, ikke bare på Engleskolen. Du må tro for at det skal virke, hvem har ikke hørt det?».

– Engleskolen har shoppet. Det forstår alle som kan bittelitt om religion, filosofihistorie, alternative teorier, psykologi, psykometri, astrologi, gudelære og gamle myter som Atlantis (Det ble faktisk jobbet med Atlantis-energi ...). Det første året visste de ikke opp og ned på sammensetningen, ting ble til mens vi gikk og det fantes ikke lærebøker, og vi fikk ikke lov til å notere underveis. Dermed ble det en utvikling man gjorde sammen. Det var fint, og sikkert medvirkende til at jeg var så glad. År to ble det mer en stemning der gruppen var pionerer i verden, at vi visste noe «verden så vidt hadde begynt å forstå». Det ble veldig plagsomt.

– Det at jeg overhodet ikke trodde på engler, så jeg ikke på som et problem; når de andre snakket om engler, tenkte jeg i mitt stille sinn at for meg var det energi. Alt under overskriften at «vi har alle vår egen virkelighet, min er like ekte og reell som din» – et mantra som da hørtes fornuftig ut, men som jo, når man våkner opp, er helt i utakt med alt. Du kan ikke ha en egen virkelighet der 1 pluss 1 er 3, fordi du har bestemt deg for det. Enkelte ting er det de er.

En bøtte isvann i hodet

Det var dermed ikke engletroen eller nedleggelsen av egoet eller synet på en subjektiv virkelighet som ga et endelig brudd med skolen og annet alternativt tankegods. Det var forestillingene om astral-legemer.

For dem som ikke kjenner begrepet astral-legeme, sier Caterina at skolen forklarte det slik:

Det er sjelen vår som er ute i universet. Vi er der etter vi er døde, vi er der før vi er født og faktisk er det sånn at vi velger selv utfra det livet vi lever selv og hva vi skal være. Når vi svever ute i universet jakter vi på sjeler som kan utvikle seg sammen med oss, og dermed velger vi hvilke typer personligheter vi trenger å være barnet til, hvem som skal bli foreldrene våre, og hva som skal skje i livet. Vi har alltid noe uoppgjort fra forrige liv, som vi må jobbe videre med i det neste.

Det var som å få en bøtte isvann i hodet. Caterinas intellekt var stadig med henne, og hun kunne ikke la være å spørre om dette betydde at alle har valgt sitt liv selv; det være seg en flyktning, et AIDS-sykt barn i Afrika eller en alenemor som dør av kreft. Svaret var ja. Og det svaret var årsaken til at hun takket for seg. For godt, denne gang.

– Oppvåkningen var et slag. Jeg brøt ut igjen – heller ikke denne gangen en enkel og liketil prosess. Jeg begynte å skamme meg. Hvordan kunne jeg, voksne, intelligente mennesket, ha vært så blind? Jeg skammet meg ordentlig det første halvannet året. Som om jeg hadde gjort noe skikkelig slemt og ulovlig. Jeg tror nok den dype følelsen av skam også er med meg generelt i livet, selv om jeg har forsøkt å kvitte meg med begrepet. Men det var ydmykende å tenke på hvor blindt jeg hadde fulgt den veien jeg trodde var riktig for meg. Jeg klarte etter hvert å tilgi meg selv, men det har tatt tid for meg, over seks år (!), å våge å snakke offentlig om det. Da forespørselen om dette intervjuet kom, var jeg ikke tvil om hva som var riktig. Likevel: Det er fortsatt god del skam igjen.

– Jeg kjenner jeg blir flau når jeg snakker med deg nå, for eksempel. Samtidig kan jeg også si til meg selv at denne skammen en idiotisk katolsk arv. Hvorfor skal jeg skamme meg over å ha forsøkte å finne ut av noe. Tross alt er jeg en av svært få som kritiserer Engleskolen, som vet hva de driver med. Diskrepansen mellom det som blir sagt offentlig og det som faktisk foregår bak de fire veggene, er til tider stor. En venninne av meg har sagt: «Å begynne med narkotika og slutte igjen er tegn på nysgjerrighet og intelligens. Å aldri ha prøvd er ikke tegn på noe som helst.» Det er noe i det også, og det er enklere å kvitte seg med skammen som oppstår når jeg snakker om disse tingene.

Respekt for søkende

Hun tenker at det er slik at vi alle går gjennom faser i livene våre hvor vi kan gjøre noe dumt, eller har faser av fortrengning. Engleskolen ble hennes måte å forholde seg til det hun ikke ville kjenne på. Det er imidlertid ikke slik at det bare er skam og anger som sitter igjen. Hun ser også verdien av å ha fått innsyn i et slikt alternativt miljø, baksidene til tross.

– Det ble som når du slutter å røyke. Du blir veldig ikke-røyker. Jeg ble skeptiker. Og jeg snakket masse om det, og hadde en blogg som ikke finnes lenger der jeg skrev om det. Jeg holdt det ikke skjult, men det å stå frem som en «raring» som hadde gått på Engleskolen, det var ikke noe kult, særlig ikke i mitt miljø. Men jeg kjenner at det er viktig for meg for å bli helt ferdig med det.

– Jeg respekterer at mennesker søker. Jeg respekterer at mennesker er i ulike faser, at de har annet verdensbilde enn meg. Det er det veldig viktig for meg å få frem. Jeg kritiserer ikke mennesker som forsøker å skape seg en bedre hverdag, uansett grunn. Men jeg kan ikke respektere at noen mennesker setter seg til doms over andre. Et menneske som er utsatt, skal ikke behandles av mennesker som ikke har utdannelse; det må være et minimum av kompetanse for en som skal behandle en annen. En terapeut fra en eller annen obskur alternativ retning har ingen mulighet til å avdekke om det mennesket som kommer til dem har store, psykiske problemer. Ei heller er det mulig å kurere kreft ved hjelp av tanker og steiner eller vann fra Himalaya. Et menneske i nød har ikke nødvendigvis klarsyn eller styrke til å avdekke dette.

Samtidig tenker hun at en del alternative terapeuter og behandlere dekker et skrikende behov der ute, nemlig behovet for å bli sett, tatt på, hørt. Dette gjør at hun mener det er noe riv ruskende galt med samfunnet.

– Lege Jørgen Skavlan sier at legene har gitt bort den sterkeste medisinen som finnes til alternative behandlere, nemlig placebo. Jeg tror han har litt rett. Om noen kommer til en terapeut med diffuse plager, er det utrolig hva som skjer idet han blir møtt av et interessert og omsorgsfullt blikk, og en hånd på en arm eller skulder.

Sinne mot indoktrinering

Hun er skeptiker, om enn ikke like høylytt lenger. Bloggen hun skrev i tiden etter at hun gikk ut av Engleskolen, er lagt ned og slettet fra nettet. Og hun er ateist. Sistnevnte ble virkelig klart for henne da hun i sommer deltok i en tantes begravelse. Begravelsen var i kirka.

– Det blir nødvendigvis snakk om gud og slikt i en kirkelig begravelse. Jeg kjente der jeg satt at jeg ble sint av alt pratet om tilgivelse og at den siste reisen er en begynnelse. En begynnelse på hva? Lunsj ved Jesu’ bord? Næh. Jeg er redd det ikke er så mange lunsjer etter at man har sjekket ut. Jeg kjente at jeg måtte få skrevet et testamente i tilfelle jeg plutselig dør. Jeg skal ha en humanistisk begravelse, jeg skal ikke begraves eller bisettes fra noen kirke. Da kommer jeg tilbake og spøker.

– Har du et sinne mot kristendommen?

– Nei, ikke mot kristendommen per se. Jeg synes all gudedyrkelse er ... Se på hva religion har gjort med verden; det er helt meningsløst. Mitt sinne handler om at jeg har måttet forholde meg til religion. Det at jeg har blitt indoktrinert med det, så dypt at jeg ikke kan gå inn i en katolsk kirke uten å utføre ritualer som egentlig er meningsløse, det synes jeg ikke er så kult. Og det forteller om den enorme styrken som ligger i tro og overbevisning. Ikke ulik den jeg selv opplevde innenfor det alternative miljøet.

– Jeg skjønner at folk tror. Noen ganger misunner jeg dem. Tenk å kunne legge alt i Guds hender.

– Savner du noen ganger det fellesskapet du møtte der?

– Nei. Jeg føler meg like dum hver gang jeg tenker på det. Det å snakke med deg nå er slikt jeg har øvd meg på. Men jeg er som sagt ikke komfortabel med det. Jeg kjenner deg ikke. Men jeg er ærlig. Jeg våknet opp og tok et oppgjør. Og det synes jeg at jeg gjør hele tiden. Jeg trives bedre i det intellektuelle, tenkende og utfordrende miljøet. Det er der jeg hører hjemme. Jeg er glad jeg fant tilbake til det.

– Mennesket har imidlertid søkt etter det som er større enn seg selv siden tidenes morgen, det er et slags menneskelig modus operandi. Jeg slutter jo ikke helt, innerst inne å håpe at det er noe der ute. Universet, gåtene der. Jeg skulle jo ønske at det ikke bare var matematikk alt sammen.

Dette intervjuet er langversjonen av et intervju som stod i siste nummer av papirutgaven av Fri tanke.

Vær velkommen til å delta i debatt på Fritanke.no. Vi ønsker en saklig og begrunnet debatt. Skarp kritikk må gjerne fremmes, men vi forventer at debattanter overholder alminnelig folkeskikk og norsk lov. Kommentarer som bryter med dette, kan bli slettet uten varsel eller begrunnelse. Fri tanke forbeholder seg retten til å svarteliste brukere ved spamming, personangrep, usaklige kommentarer og lignende.

Vi forbeholder oss retten til å sitere kommentarer fra Fritanke.no i Fri tankes papirutgave.

blog comments powered by Disqus