Fylkesmannen i Oslo og Akershus har ingen forståelse for argumentasjonen til Oslo katolske bispedømme i klageskrivet vi omtalte i august. Sist fredag sendte de katolikkenes klage over til Kulturdepartementet for avgjørelse. Katolikkene klager på at Fylkesmannen har pålagt dem å betale tilbake over 40 millioner av den offentlige støtten de har fått.

Fylkesmannen står på sitt i oversendelsesbrevet.

– Fylkesmannen har gjennomgått saken på nytt, men kan ikke se at det er tilført opplysninger som kan føre til en omgjøring av vårt tidligere vedtak. (…) Vi mener vår lovforståelse er korrekt og overlater til departementet å foreta den endelige vurderingen, heter det i brevet.

Hovedpoenget til Oslo katolske bispedømme er at Fylkesmannen misforstår hvordan katolikker fører medlemsregister. De legger til grunn at det er såkalt «kanonisk rett» som skal gjelde. Dette avviser Fylkesmannen. De mener at «kanonisk rett» og norsk lovverk må sees på som to ulike ting. Og når det gjelder offentlig støtte i Norge, må det være norsk lov som gjelder.

– Fylkesmannen i Oslo og Akershus har, som presisert gjentatte ganger, myndighet etter lov om trudomssamfunn og ymist anna (trossamfunnsloven), og mener at det må skilles mellom kanonisk rett og norsk lov, skriver Fylkesmannen.

Oslo katolske bispedømme på sin side mener Trossamfunnslovens §9 gir dem rett til å la «kanonisk rett» gjelde. Paragrafen sier at det er trossamfunnet selv som «fastset kva måte innmelding i samfunnet skal gjerast på».

Ikke lov til å «flytte medlemmer»

I klageskrivet mener Oslo katolske bispedømme at de blir forskjellsbehandlet i forhold til Den norske kirke. Medlemmer i statskirken som flytter blir bare blir flyttet fra en landsdel til en annen, mens katolikkene blir pålagt et krav om at medlemmer som flytter fra en landsdel til en annen, må melde seg ut av det katolske trossamfunnet for eksempel i Oslo, og deretter inn i Tromsø, hvis det er dit de flytter.

Den katolske kirke i Norge er delt i tre bispedømmer som er registrert som tre separate trossamfunn, ett i Oslo, ett i Trondheim og ett i Tromsø.

Det er bakgrunnen for Fylkesmannens svar.

– I henhold til trossamfunnsloven §8 kan ingen «samstundes høyra til registerført trudomssamfunn og Den norske kyrkja, eller meir enn eitt registerført trudomssamfunn». Det betyr at et medlem av Oslo katolske bispedømme som flytter til Tromsø, må melde seg ut i Oslo og deretter inn i Tromsø, dersom man ønsker å være medlem i Tromsø, heter det i svaret.

Fylkesmannen peker på at det er katolikkene selv som har valgt å organisere seg i tre separate trossamfunn, men understreker at det hele vil løse seg hvis de heller etablerer ett riksdekkende katolsk trossamfunn.

Fylkesmannen antyder videre at Oslo katolske bispedømme ikke har vært redelige i måten de har rapportert på. I alle år har nemlig katolikkene rapportert om sine rutiner for inn- og utmelding. Fylkesmannen har godkjent rapportene i god tro.

– Men dette fraviker fra hvordan dette faktisk har skjedd, skriver Fylkesmannen nå.

Oslo katolske bispedømme har med andre ord ikke vært åpne om sine reelle innmeldingsrutiner overfor det offentlige, ifølge Fylkesmannen.

Klagesak og straffesak er to prosesser

Juridisk direktør Merethe Helstad forklarer til Fritanke.no at saken nå sendes til Kulturdepartementet for endelig vedtak. Hvis departementet støtter Fylkesmannen og ber katolikkene betale tilbake over 40 millioner kroner, kan katolikkene eventuelt saksøke staten for å få vedtaket omgjort.

Parallelt med dette er Oslo katolske bispedømme under etterforskning for medlemsjuks. Det er en straffesak styrt av politiet og påtalemakten som i utgangspunktet ikke har noe med Fylkesmannens saksbehandling å gjøre.

Urettferdig når de nordiske får lov

Oslo katolske bispedømme viser i sitt klageskriv til en påstått forskjellsbehandling mellom dem og de norske avleggerne av de nasjonale kirkene i Finland, Sverige og på Island. De islandske, svenske og finske menighetene i Norge får nemlig overført sine medlemmer direkte fra det sentrale medlemsregisteret i hjemlandet, uten at personen som flytter nødvendigvis får beskjed. Altså et system som ligner på praksisen til katolikkene, selv om de nordiske kirkene ikke har funnet medlemmene sine i telefonkatalogen, men fått melding med navn fra moderkirken.

Det skal eksistere en avtale mellom staten og de nordiske kirkesamfunnene som tillater dette. Vårt Land hadde i går en sak der advokaten til det islandske trossamfunnet i Norge, Knut Rognlien, mente Fylkesmannens krav om aktiv innmelding er i strid med likebehandlingsprinsippet.

– Siden det aksepteres at barnedøpte i Den norske kirke ikke aktivt må bekrefte sitt medlemskap, er det en forskjellsbehandling om andre trossamfunn må gjøre det, sier han.

Rognlien bruker den samme paragrafen som katolikkene – Trossamfunnslovens bestemmelse i §9 om at trossamfunnet «fastset sjølv kva måte innmelding i samfunnet skal gjerast på».

At paragraf ti i samme lov legger begrensninger på hvordan innmeldingen kan skje – at det ikke må brukes «usømelege overtydingsgrunnar» eller at man ikke kan, på «onnur misleg vis», få noen til å gå inn eller ut av et trossamfunn, blir ikke nevnt.

Avtale i tråd med loven?

Merethe Helstad forteller at Fylkesmannen har satt i gang en prosess overfor de nordiske trossamfunnene for å undersøke om de opererer innenfor loven. Møtene blir holdt nå i oktober.

Fylkesmannen har tidligere uttalt at reglene for aktiv innmelding gjelder også for de nordiske kirkesamfunnenes søstersamfunn i Norge. Hvis det er sant, kan de ikke melde inn folk som flytter til landet uten å informere dem først, slik for eksempel Margaretakyrkan, Svenska kyrkans avlegger i Oslo, eller den islandske kirken i Norge, gjør.

Det skal imidlertid finnes en avtale mellom departementet og de nordiske trossamfunnene som åpner for en slik praksis. Merethe Helstad forteller at de nå jobber med å klarlegge forholdet mellom denne avtalen, og lovverket.

– Det må klarlegges hvilken status denne avtalen har, og hvordan alt dette forholder seg til loven. Hvis departementet har akseptert en slik ordning, må de ta stilling til hvilken status avtalen skal ha i forhold til lovverket ellers. Det er ikke vår sak. Departementet står over oss, sier hun.

– Rent generelt står vel loven over en slik avtale hvis det blir motstrid?

– Ja, det er riktig. Men vi har ikke vurdert ennå om det er noen motstrid, eller om det er mulig å fravike lovens krav på noen måte. Hvis departementet har akseptert en slik ordning med de nordiske trossamfunnene, regner jeg med de vet hvilket grunnlag de har gjort det på, sier Helstad.