Lars Gule forsvarer her begrepet islamofobi og måten han definerer det på. Han sammenligner det med begrepet antisemittisme som også trenger et presist innhold.

Publisert: 9.12.2008

Kort til Walid al-Kubaisis innlegg: Han skriver at jeg forsøker å stemple ham med sykdommen islamofobi. Det betyr nok at han skrev sitt innlegg før han hadde lest mitt svar til Ronnie Johanson. Jeg mener altså ikke at Kubaisi er islamofob, men at han har uttrykt seg islamofobt i et foredrag i følge referatet.

Referatet lå ute noen dager før Thorbjørnsrud og jeg ble bedt om å kommentere dette. Kubaisi rettet ikke påfallende feil, hvis han mente det var grunnlag for det. Heller ikke Johanson - som var tilstede under foredraget - påstår at det inneholder alvorlige feil.

Jeg er ellers enig i at det er muslimer og/eller personer med muslimsk bakgrunn som må ha hovedansvaret for å utvikle (eller avvikle) islam. Men jeg har selvsagt ytringsfrihet til å kritisere både islam og urimelig islamkritikk.

Johanson og Azmeh Rasmussen har rett i at islamofobi er et unyansert brukt skjellsord - i stor grad og av mange. Og de har rett i at man kan forholde seg til dette på en annen måte enn jeg gjør. Det er legitimt å «boikotte» ordet, unnlate å bruke det på grunn av lavt presisjonsnivå og hovedsakelig negativt innhold.

Men det er også mulig å gjøre det jeg gjør: ta for gitt at ordet har kommet for å bli, for så å forsøke å klargjøre det begrepet ordet viser til. Altså gi det et faglig forsvarlig innhold.

Derfor forsøker jeg å etablere kriterier som må være oppfylt for at man rimelig presist skal kunne snakke om islamofobi. Ut fra min etablering av tre sammenhengende kriterier er det da også mulig å se at mye islamkritikk slett ikke er islamofobi. Mye islamkritikk er berettiget, men mye er også dumt og fordomsfullt (men altså ikke islamofobi).

På samme måte må vel både Johanson og Azmeh Rasmussen innrømme at antisemittisme er et mye misbrukt ord. Det har blitt et skjellsord som brukes om mye kritikk av Israel og israelsk politikk. Som Azmeh Rasmussen sikkert vet er det «verdt å merke seg at dette er et begrep [israelvenner] i dag bruker bevisst for å fremme sine interesser og kneble sine ideologiske motstandere, særlig [de som forsvarer palestinernes rettigheter]. Det er det samme begrepet som brukes av [Israel] for å svekke ytringsfriheten internasjonalt og kriminalisere [kritikk av Israel]. [Antisemittisme] er blitt det fremste redskapet i en skitten politisk kamp og er ladet med alt humanister og demokrater bør ta sterk avstand fra. Innbakt i [måten begrepet brukes på] er et kollektivistisk syn på mennesket og et statisk syn på religion og kultur.»

Det bør selvsagt ikke overraske at både ordet og begrepet antisemittisme kan misbrukes. Det kan alle ord. Men at ordet misbrukes av Israels forsvarere i et forsøk på å immunisere Israel mot kritikk, forhindrer ikke at 1) antisemittismen er et reelt fenomen og at 2) det er mulig å gi ordet en presis referanse til et meningsfullt og avklart begrep.

Antisemittisme er ikke bare purt og simpelt jødehat, en form for antijødisk rasisme. Også antisemittismen har tre kriterier som henger sammen - akkurat som islamofobien (som kjennetegnes av en klar strukturlikhet med antisemittismen):

a) Overdreven og skjev kritikk av det jødiske og jøder
b) En demografisk argumentasjon - jøder er fremmede, de er et fremmedlegeme, hører hjemme et annet sted osv. - altså er de farlige for oss
c) Jødene er farlige fordi de undergraver våre verdier, konspirerer om å overta verden, kontrollerer makten - kapitalister så vel som kommunister

Kort sagt: Man må ha med alle tre kriteriene for at man skal kunne snakke om antisemittisme. Det er også nettopp frykten for den jødiske konspirasjonen som gjør antisemittismen til en irrasjonell frykt, altså noe mer enn simpel rasisme.

De tre kriteriene henger sammen og forsterker hverandre gjensidig. Det er selvsagt mulig å mene at jødedommen er en like dårlig religion som alle andre religioner, med en brutal terrorist av en gud som styrer verden, med et makthungrig presteskap, religiøse fanatikere som vil sørge for at alle (jøder i alle fall) lever sine liv i overensstemmelse med gudens vilje. Noen ganger kan en slik kritikk bli for sterk eller den kan være basert på gale oppfatninger. Den kan også være fordomsfull. Men det blir ikke antisemittisme av den grunn. Men om man kobler en slik kritikk med frykt for jøder som (etnoreligiøs) gruppe og føyer til troen på en konspirasjon, da vil religionskritikken i sin tur nettopp bli overdrevet og få et antisemittisk preg. Derfor henger kriteriene uløselig sammen.

På samme måte må man altså ha på plass alle tre kriteriene i islamofobi-analysen for at man meningsfullt og presist skal kunne snakke om islamofobi.

Så får Johanson og Azmeh Rasmussen eventuelt være uenig i at dette er oppklarende. Men etter min mening underslår de i så fall - eller de er ikke kjent med - omfanget av den overdrevent kritiske, fordomsfulle, demografiske og konspirative «kritikken» (dvs. hetsen) mot islam som florerer på Internett. Med andre ord ser de ikke fenomenet islamofobi. Det kan de heller ikke uten et fornuftig avklart begrep for å gripe fenomenet. Det kan i neste omgang fort bli deres problem. For man må også ha et sakssvarende begrep om antisemittisme for å identifisere dette fenomenet og problemet. På samme måte som vi trenger sakssvarende begreper for å kunne gripe en rekke andre fenomener og problemer, som for eksempel rasisme.

Lars Gule