- Jeg er i prinsippet enig med Gule, men jeg er kritisk til hans bruk av et begrep som stigmatiserer, sykeliggjør og knebler kritiske stemmer, skriver Sara Azmeh Rasmussen.

Publisert: 8.12.2008

Når en debatt tar utgangspunkt i et uheldig og uvitenskapelig begrep som "islamfobi", kan man ikke forvente annet enn videre forvirring. Lars Gule har nylig blitt anklaget for islamfobi på grunn av en avbalansert artikkel om fatalismen i islamsk teologi og dens praktiske manifestasjon i dagens muslimske samfunn. Man skulle tro at denne erfaringen hadde gitt Gule grunn til å revidere sitt syn på begrepet "islamfobi og større innsikt i hvordan og hvorfor det brukes.

Men nei. Kort tid etter beskriver Gule innholdet i et foredrag av islamkritikeren Walid al-Kubaisi som islamofobt og tilføyer debatten til og med en manual eller en diagnosebeskrivelse. Jeg må si meg enig med Gule i at Kubaisis bidrag i dette enkelte tilfellet var forenklende og generaliserende. Jeg er spesielt kritisk til at Kubaisi i sitt foredrag ikke var tydelig nok når det gjelder å skille mellom religionen og menneskene som er født inn i denne religionen.

I et innlegg som VG trykte forrige uke skriver jeg bl.a.

"I vår tid hvor uhellige krigere sprer frykt, terror, lidelse og død, og hvor en reaksjonær forståelse av islam har kastet et mørkt slør over hele den muslimske verden, er islamkritikk den største dyd. Men kritikk av et tankesystem med dens sosiale og politiske manifestasjon er noe annet enn å redusere og fremmedgjøre enkeltmennesker. For hvordan skal man ellers tolke Kubaisis påstand om at muslimer foretrekker å leve i slaveri og despoti enn i friheten, siden de ikke har lært og heller ikke ønsker å foreta aktive valg? Er ikke dette en alvorlig underkjennelse av den mest sentrale ideen i all humanistisk tenking; en medfødt rasjonalitet og frihetslengsel hos alle mennesker uavhengig av fødested og religiøs tilhørighet?".

Dette skulle illustrere at jeg i prinsippet er enig med Gule, men jeg er kritisk til hans bruk av et begrep som stigmatiserer, sykeliggjør og knebler kritiske stemmer. Det er faktisk slik at islamismen er blitt en massebevegelse i de fleste muslimske land og den har i tillegg sterk appell hos en betydelig andel europeiske og vestlige muslimer. Dette er ikke en illusjon som har erobret noen syke hoder, men en dokumenterbar virkelighet. Kubaisi har spilt en svært viktig rolle i å belyse denne farlige utviklingen og advare mot den og det bør vi være takknemlige for.

Det er harde kår for islamkritikken i dag. I årevis er vi blitt ropt ørene fulle om islamfobi av "filantroper". Resultatet er at kritikk, rettet mot en religion og et verdisystem, som sikter mot opplysning og større frihet, og som er bunnet i respekt for menneskeverdet, nå sammenblandes med dens ideologiske og moralsk motsats, rasisme. Selv om Gule er klar over dette skillet, bidrar han utilsiktet, og sikkert ubevisst, til at flere mister det av synet, når han til stadighet anvender det uheldige begrepet islamfobi.

Det er verdt å merke seg at dette er et begrep islamister i dag bruker bevisst for å fremme sine interesser og kneble sine ideologiske motstandere, særlig sekulære muslimer. Det er det samme begrepet som brukes av organisasjonen for islamske stater (OIC) for å svekke ytringsfriheten internasjonalt og kriminalisere religionskritikk. Islamfobi er blitt det fremste redskapet i en skitten politisk kamp og er ladet med alt humanister og demokrater bør ta sterk avstand fra. Innbakt i selve begrepet er et kollektivistisk syn på mennesket og et statisk syn på religion og kultur. Skal vi forsvare muslimers rettigheter og fredelig sameksistens, finnes det mer konstruktive tilnærminger og begreper.

Kritikken mot Kubaisi unyanserte fremstilling var på sin plass, men despotenes og frihetshaternes sverd bør droppes fra humanisters vokabular!

Med fare for at innlegget blir for langt og ufokusert, må jeg likevel komme med en reaksjon på en uttalelse jeg finner svært alvorlig. Å mene at personer som har en muslimsk bakgrunn har hovedansvaret for å reformere islam, er ikke urimelig. Men å kalle bidragsytere som tilhører andre grupper for parasitter er mildt sagt grovt! Kubaisi gjør seg skyldig i bruk av den samme herskerteknikken som Berit Thorbjørnsrud når han diskvalifiserer, ekskluderer og slenger stygge stempler mot meningsmotstandere. Det bør han heve seg over.

Det demokratiske samfunnet er ikke en samling av lukkede grupper med sære interesser, men en dynamisk helhet basert på individenes rett og plikt til å delta i debatter og prosesser som er relatert til viktige samfunnsspørsmål. Homofilisaken innenfor kirken, som Kubaisi bruker som et eksempel, er ikke bare en intern strid i et trossamfunn, men et tema som handler om verdispørsmål som bør interessere alle borgere. I bunn handler både dette og islamdebatten generelt om hva slags samfunn vi (alle norske borgere) ønsker å leve i og overlate til våre barn (alles barn).

Sara Azmeh Rasmussen