Kontakt
Dvergsjimpansene – bonoboene – har temmet seg selv, gjennom seksuell seleksjon, mener biologer i dag. Det har også gitt bonobo-hunner bedre kår enn vanlig sjimpanse-hunner. Foto: NTB-Scanpix
Hunnene tok affære, og temmet arten. Det ga fred, fordragelighet – og fri sex for alle. For den nest fredeligste apen, dvergsjimpansen.
Erik Tunstad
Publisert: 07.03.2020 kl 06:00
Hvordan mennesket, Den fredeligste apen, temmet seg selv, vet vi ikke sikkert.
Men tenk over følgende: Sett to gorillaer eller sjimpanser i samme bur, og det blir slåsskamp. Så ikke med mennesker, som friksjonsfritt kan gli gjennom byens trengsel – inn på bussen, frem til jobben og tilbake, for deretter å tilbringe kvelden på en overfylt bar – uten å komme hjem med for mange bitemerker.
Mennesket har altså oppfunnet et sosialt smøringsmiddel – vi er rett og slett blitt vennligere enn våre slektninger. Forskernes hypotese er at dette er noe vi har gjort med oss selv, de kaller det selvdomestisering.
Få andre gikk denne veien, men Den nest fredeligste apen, dvergsjimpansen – altså bonoboen – gjorde det samme.
For bonoboene, altså dvergsjimpansene, startet det med kvinnefrigjøring – og endte med fri sex.
For sju millioner år siden var sjimpansenes, bonoboenes og menneskenes forfar ett og samme dyr. Menneskets slektsgren stakk ut på egen hånd for mellom seks og sju millioner år siden, sjimpansene og dvergsjimpansene vinket farvel til hverandre noen millioner år senere.
I dag ser de to nokså like ut, men kunne knapt oppført seg mer ulikt.
Selvsagt er ikke bonoboene hippier og pasifister, de er ville dyr i jungelen. Men det er en forskjell. En sjimpanseflokk reguleres av hannenes aggresjon – bonoboer løser sine konfliktene gjennom sex. Og de synes å elske det: De parer seg ikke bare for å formere seg, men også som underholdning, som handelsvare, for å oppnå vennskap – eller slutte fred.
De er i tillegg flinkere til å samarbeide, og de har større tillit til hverandre.
Faktisk så til de grader at ungene stoler på fremmede voksne. De lar dem kaste seg rundt i lufta, gjerne mens de befinner seg i et tre, tretti meter over bakken. Omtrent slik vi mennesker gjør: Opp i lufta – Ooooi! – og ungene hyler av glede. Bonoboungene gjør det samme, selv om de ville være dødsdømt om taket glapp.
Slik er det ikke blant vanlige sjimpanser, hvor både hanner og hunner – svært sjeldent riktignok – angriper, dreper og spiser andres unger.
Hvordan skjedde dette?
Clouet ligger nettopp i den undertrykkende volden, og Wranghams forklaring er at hunnene har slått seg sammen for å dempe den.
Vi husker at vanlige hannsjimpanser utviser en oppførsel som får den misogyne konebanker til å fremstå som en samfunnets støtte. Denne volden og undertrykkelsen har hannene kunnet drive med, fordi de er større og sterkere – og fordi sjimpansehunnene trenger hannene, mer enn bonobohunnene trenger sine.
Det er her forskjellen ligger, mener Wrangham: Bonobohunnene har vært uavhengige, og har utnyttet dette.
Så hvorfor er ikke bonobohunnene like avhengige av sine hanner? Svaret er gorillaer, mener Wrangham. Det finnes ikke gorillaer der bonoboene lever. Gorillaene finnes bare på den andre siden av Kongo-elven, sammen med de vanlige sjimpansene.
Så bonoboene har levd alene, uten konkurranse, i minst 870 000 år – lenge nok til å utvikle en annen og fredeligere adferd.
Gorillaer er svære, sterke og kloke dyr som trenger masse mat. Og de er vanskelig å konkurrere med. Dermed har kampen om føden vært hardere for vanlige sjimpanser enn for dvergsjimpanser, bonoboer.
Dette er selvsagt hypoteser og spekulasjoner fra biologenes side, men la oss si at når bonobohunnene ikke lenger var like avhengig av hjelp, kan det ha fått dem til å ta seg friheter. Hvem orker egentlig å bli slått og bitt hele tiden?
Det vi ser blant bonoboene, er at hunnene holder sammen – forbindelser de sementerer med sex og kjærtegn seg imellom – og blir en av dem angrepet, får hun hjelp av sine venninner. Én hann kan undertrykke en hunn, men ikke fire.
Men hvorfor slår ikke også hannene seg sammen, mot hunnene?
Vel, det vi i tillegg ser, er at hannene er blitt mindre aggressive – antagelig fordi hunnene har gjort dem slik. Og dermed lever de to kjønnene i større harmoni. Mekanismen kan for eksempel ha vært at hunnene brukte sin nyvunne frihet til selv å velge hvilken hann de ville pare seg med. Hvis de foretrakk de fredeligste, som tross alt er enklere å ha med å gjøre, ville dette med årtusenene resultere i fredeligere avkom. Gradvis og langsomt ville de mest voldelige genene forsvinne fra populasjonen. Bonoboene har altså temmet seg selv, gjennom seksuell seleksjon.
Den andre apen som har gjort dette, er oss – og vi har drevet det mye lenger. Vi er usedvanlig tolerante og avslappede overfor hverandre.
Hvilket virker absurd, når vi samtidig vet at vi har vi en kapasitet for ondskap og overgrep som det knapt finnes spor av andre steder i naturen.
Vi trenger nå noen ord om hva biologene mener med «selvdomestisering».
Mange dyr, som sebraer og antiloper, lever i store flokker, og tolererer vilt fremmede individer tett på seg. Det er ikke det vi er ute etter, vi er ute etter dyr som tidligere har vært ville, men som har endret adferd.
Det er i tillegg forskjell på å være domestisert og tam. Mange har hatt tamme dyr, rever, rådyr, måker og kråker som de har funnet skadet i skogen, har tatt inn i uthuset og gitt mat og stell. Disse dyrene venner seg til mennesker, og blir mindre redde. De er tamme, men ikke domestiserte – for får de avkom, vil dette være like vilt som før.
Domestiserte dyr får domestiserte unger. Dette begynner å skje først etter mange generasjoner i fangenskap.
Det er imidlertid mer enn adferden som endres. Husdyr både oppfører seg annerledes og ser annerledes ut. Darwin skrev om dette allerede i 1868, i boka The Variation of Animals and Plants Under Domestication, og det ble elegant demonstrert av den russiske biologen Dmitry Belyaev, som i 1958 startet et domestiseringsprosjekt som pågår fremdeles: Han plukket ut de fredeligste revungene i kull etter kull etter kull, i år etter år. Allerede for mange år siden hadde han forvandlet en vanlig rev til noe som likner en hund.
Disse små «revehundene» utviser flere «tamme» trekk: Ørene henger ned, pelsen er blitt mangefarget og hjernen er blitt mindre, dog uten at de er blitt dummere.
I tillegg utviser de voksne revene flere adferdstrekk som er typiske for unger. De er mer nysgjerrige og utforskende, de er vennlige og tillitsfulle, de logrer og bjeffer.
Hvorfor skjer dette?
Det finnes to modeller:
Noe liknende må ha skjedd med oss mennesker, har mange biologer tenkt. Vi utviser mange barnlige bygningstrekk – stor fremstående panne, mindre tenner og kjever, spinklere lemmer – og vi er lekne, åpne, utforskende og kreative. Til og med når vi er voksne.
Vi kan nok en gang hevde at alt dette er til vår fordel, men kan også mene at alt dette er et tilfeldig vedhengende resultat av at vi har blitt fredeligere og mindre aggressive.
Dette får bli en diskusjon for fagfolk, men kan selvdomestiseringen av mennesket, ha vært forårsaket av noe liknende som det som skjedde med dvergsjimpansene?
Kan selvdomestiseringen, og deretter vår arts opprinnelse, ha vært knyttet til sosiale endringer? At kvinner endret sin status, og selv om de nok kunne være undertrykket i mange deler av tilværelsen, samtidig styrket sin posisjon på andre områder – som for eksempel innad i familien? Kan vår selvdomestisering kobles til at kvinner i større grad fikk mulighet til selv å velge sine partnere?
Det er klart en mulighet, men jeg er ikke overbevist om at dette er hendelser vi kan begrense til oss mennesker. Vi finner spor av monogami og pardannelse lenge før Homo sapiens oppsto for 300 000 år siden, og vi finner det hos neanderthalerne, som skilte seg fra oss lenge før dette, og som overlevde helt frem til for 30 000 år siden.
Men om det bare er Homo sapiens, og ikke alle andre menneskearter som ble «temmet», og om det skjedde som et syndrom i stedet for i mange små tilpasninger, hver for sin egenskap, så står vi i dag uansett med et selvtemmet menneske. Med langt høyere toleranse for sine artsfrender.
Samtidig er vi naturens største massemordere.
Det er dette paradokset, kombinasjonen av disse ytterpunktene som har gjort det mulig for oss å utrette alt det vi har. Det er vår toleranse overfor hverandre, vår enestående evne til å samarbeide og hjelpe hverandre, som i kombinasjon med vår kreativitet, intelligens og lekenhet har gitt oss alt vi er stolte av; kunst, kultur og kulturer.
Samtidig har ikke hjernen glemt at den er alene. Vi er egoister, samtidig som vi er altruister. Vi er alltid, og mer eller mindre kaldt og kynisk, på utkikk etter mer. Mer å eie, mer å pare seg med, mer å spise, mer makt, mer ære.
Så vi er ikke bare fredelige, vi er fredelige med stor hjerne, en hjerne som kan planlegge. Samtidig som vi hjelper vår neste, passer småbarn og dyrker vennskap og godhet, kan vi lure, utnytte, undertrykke og drepe – alt for egen vinnings skyld.
Noe de færreste sjimpanser ville finne på. Ikke fordi det ikke ligger i deres natur å drepe rivaler – sjimpansekriger foregår stadig – men fordi de ikke er gløgge nok. De kan ikke planlegge godt nok, ei heller organisere seg godt nok, så en sjimpansekrig ender med ett dødsfall, maksimalt.
Mennesket har overkommet denne hindringen.
Klikk på et nøkkelord for å vise andre relevante artikler.
