I den pågående kampanjen ”Ingen liker å bli lurt” fremhever Human-Etisk Forbund (HEF) at ordet "kritisk" (tenkning) er synonymt med "åpen og undersøkende". Men hva betyr det? Åpenhet i møte med ulike påstander om hvordan ting henger sammen krever for det første at vi er nysgjerrige. Det er jo forutsetningen for at vi i det hele tatt skal bry oss om noe. Men åpenhet innebærer også at vi er klar over at vi har en rekke fordommer, og at det er mye vi tar for gitt her i verden.

I møte med en påstand eller et fenomen er det derfor viktig at vi er oss bevisste vår egen forforståelse, og hvordan den preger vårt møte med påstander og fenomener. Derfor må vi tilstrebe å sette til siden våre fordommer og forutgående antakelser, og å sette oss inn i de tenkemåter en påstand eller et fenomen representerer. Det er ikke lett. Våre innvendinger mot noe har som regel en tendens til å trenge seg på ganske kjapt.

Når vi så fordomsfritt som mulig har satt oss inn i en sak begynner den selvstendige undersøkelsen. I den prosessen stiller vi ofte spørsmål av typen: forholder det seg virkelig slik vi tror det gjør, eller slik det påstås i denne konkrete saken? Eller må vi justere våre oppfatninger på dette punktet? Det er innledningen til at vi etterprøver eksisterende oppfatninger om verdens beskaffenhet på et systematisk, rasjonelt vis. Denne måten å jobbe med tenkning på er viktig innenfor både filosofi og vitenskap. Uten en slik etterprøving via tenkning og argumentasjon, eller via eksperimenter, kommer tenkningen og vitenskapen ikke videre, men stagnerer og henfaller til dogmatisme.

Med kampanjen ”Ingen liker å bli lurt” ønsker HEF å anspore til en kritisk holdning til alt vi møter av påstander og fenomener. Det kan være en krevende øvelse i den moderne informasjonsflommen, men kanskje viktigere enn noen gang. Vi ønsker selvsagt også at denne kritiske holdningen brukes på påstander vi kommer med. Evnen til selvkritikk, og ønske om å få kritiske blikk på seg selv utenfra, er kjennetegnet på en sunn organisasjonskultur og en demokratisk ideologi. Det er en forutsetning for utvikling av både tenkningen og det praktiske arbeidet.

Kritisk tenkning er et viktig anliggende i humanismen. Fordi mennesket ser verden fra ett perspektiv av gangen, og fordi våre sanser og følelser – og til og med vår fornuft – kan bedra oss, kan i teorien det vi holder for sant i dag vise seg å være feil i morgen. Både som enkeltindivider og som felleskap gjør vi oss stadig nye erfaringer, og noen av disse vil kunne motsi det vi i går holdt for sant. Verken våre egne eller andres overbevisninger kan derfor betraktes som eviggyldige sannheter.

Dette er ikke bare en mulighet, men også en etisk forpliktelse. Våre handlinger baserer seg på våre oppfatninger og tanker om verden, og tenker vi feil, risikerer vi å handle feil − noe som kan få katastrofale følger for oss selv, andre og verden omkring oss. Denne kjensgjerningen fører med seg et særskilt etisk ansvar i form av å undersøke våre overbevisninger og antakelser, slik at vi ikke blir sittende fast i overbevisninger og antakelser som kan være skadelige og uhensiktsmessige for oss selv og andre, og som det står i vår makt å korrigere gjennom kritisk tenkning .

Hvis våre ord og gjerninger skader andre, kan vi derfor ikke frita oss for ansvaret ved f.eks. å hevde at vi gjorde det i beste mening eller at vi trodde at den (eller de) andre likte eller godtok det vi gjorde. Veien til helvete er brolagt med gode forsetter, og derfor er vi etisk forpliktet til å stille spørsmål ved våre overbevisninger og antakelser, blant annet for å undersøke om de er så riktige og formålstjenlige som vi gjerne tror.

I jussen tar man høyde for dette poenget ved å holde folk strafferettslig ansvarlig hvis de «visste eller burde ha visst» at det de gjorde, var ulovlig og/eller skadelig. Man kan ikke kreve straffefrihet ved å skylde på egen dumhet eller på at man ikke visste bedre (hvis man er tilregnelig). Unnlater vi å skjønne det vi rimeligvis burde ha skjønt eller visst, har vi forsømt vår etiske plikt til å undersøke egne antakelser, og må ta følgene av det. Ikke bare i jussen, men også i livet ellers, har dette prinsippet gyldighet.

Noen filosofer kaller dette for en «epistemisk plikt», ut fra det greske ordet episteme, som bl.a. betyr viten (til forskjell fra en mer løst fundert tro og antakelser). Vi kan derfor si at vi har en plikt til å søke viten − og da ikke absolutt viten, siden noe slikt neppe finnes, men viten i form av best mulig begrunnede og etterprøvde antakelser. Dermed blir vi oss bevisst de overbevisninger og antakelser vi har om verden og andre mennesker, og om vårt ansvar for å korrigere disse når de viser seg å være uholdbare. I fravær av en fasit på hva som er rett å tenke og gjøre, må vi igjen og igjen teste de antakelser vi baserer våre ord og gjerninger på. Slik sett er humanismen et krevende livssyn.

En skråsikker humanist blir da en selvmotsigelse, ettersom skråsikkerhet enten impliserer absolutt viten eller uvilje mot å revurdere ens oppfatninger, det vil si å underkaste dem en kritisk undersøkelse. I begge tilfeller fornektes humanismens grunnantakelse om at vårt perspektiv på verden nødvendigvis er begrenset, og at vi som mennesker kan ta feil.

Å unngå skråsikkerhet og dogmatisme betyr imidlertid ikke at vi ikke kan ha meninger om hvordan verden henger sammen og om hva som er rett og galt, ei heller at vi skal avstå fra å gi uttrykk for disse meningene. Plikten til å undersøke egne oppfatninger innebærer at vi blir oss dem bevisst ved å sette ord på dem. Først når vi klarer det, får vi opprettet det minimum av distanse som må til for å se våre oppfatninger tilstrekkelig klart. Det er en betingelse for å kunne undersøke dem kritisk.

Å være på vakt mot skråsikkerhet og dogmatisme innebærer ikke at alt er like riktig eller like galt. Det er en misforståelse å tro at ingenting er mer sant eller usant enn noe annet siden det ikke finnes noen absolutt sannhet. Like misforstått blir det å hevde at vi ikke kan bedømme ord og gjerninger etisk siden ingen etikk er absolutt. En slik holdning blir gjerne fremholdt som tolerant og respektfull overfor annerledes tenkende, mens den snarere preges av likegyldighet og ansvarsfraskrivelse − for ikke å si intellektuell feighet. Den relativisme man da havner i, er like anti-humanistisk som det en skråsikker dogmatisme er.

Hadde relativismen vært riktig, ville man i meningsutveksling og debatter knapt kunne bli enige om noe mer enn å være uenige. Da ville utsiktene til å få våre oppfatninger justert gjennom en kritisk undersøkelse vært langt mer begrensede enn det de faktisk er. For som en kritisk undersøkelse ofte viser, så er noen oppfatninger bedre og riktigere enn andre, selv om de ikke er de eneste oppfatningene man kan ha. Det er ikke slik at alle oppfatninger er like gode eller dårlige, hvor mye vi enn snur og vender på dem.

Det er en feilslutning − for ikke å si en kortslutning − å hevde at alle slags oppfatninger er like sanne eller usanne, eller riktige eller gale. Da hopper vi av i første sving og unnlater å føre undersøkelsen videre. Og da forsømmer vi vår etiske og intellektuelle plikt, som er å bruke både vår fornuft og vår erfaring til å finne fram til de oppfatninger som til enhver tid lar seg best begrunne. Bare slik opprettholdes troen på at vi mennesker kan tenke bedre og leve bedre.

Les også:

Human-Etisk Forbund med ny kampanje: – Stå opp mot lurendreieriet / «Ingen liker å bli lurt» lansert i dag

Troende støtter kampanje for kritisk tenkning