KOMMENTAR: Omskjæring av guttebarn er noe styggedom. Et kirurgisk inngrep på ikke-samtykkekompetente barn uten noen klar medisinsk indikasjon strider mot helt grunnleggende prinsipper for norsk helsetjeneste. Argumentasjonen for at omskjæring gir helsegevinst er lite relevant for ungdom oppvokst i dagens Norge, hvor risikoen for HIV-smitte ved heterofil sex er lav, og det ligger godt til rette for god intimhygiene.

Urinveisinfeksjoner hos gutter er et minimalt problem. I et land hvor de fleste ikke er omskåret gir det ingen psykososial gevinst å være det, så sammenligningen med korreksjon av utstående ører halter.

Erwin Kohn har et godt, darwinistisk poeng når han påpeker det faktum at tradisjonen med omskjæring har overlevd i tusenvis av år, og at dette tyder på at omskjæring er ”bra”, ettersom skikken ville ha blitt selektert bort hvis den hadde vært «dårlig».

Men nettopp her ser vi jo noe av hovedproblemet med religiøsitet: Det er en mektig faktor som kan opprettholde uhensiktsmessige tradisjoner. En av de største fordelene vi areligiøse har, er at vi står friere til å skrote skikker og meninger som er utgått på dato.

Det er derfor naturlig at humanetikere unnlater å omskjære guttene sine – og forståelig at folk med sentrale tillitsverv i HEF er skikkelig negative til omskjæring. Det jeg derimot ikke forstår, er hvorfor akkurat HEF skal være en fanebærer i kampen mot omskjæring av gutter. Dels handler det om prioriteringen, dels om argumentasjonen.

Hvorfor hamre løs på minoritetene?

Human-Etisk Forbund må som alle andre slåss om oppmerksomheten i mediebildet. Den som slår hardest vinner ofte – og vi i HEF har nå vekket oppsikt med vår krasse kritikk av jøder og muslimers omskjæringspraksis. Jeg stusser over at HEFs styre, i en tid der det pågår en kamp for å sikre likebehandling av livssyn, og beskytte ungene våre mot kristelig påvirkning i KRLE-fag og skolegudstjenester, prioriterer å hamre løs på en religiøs minoritet som er enda mindre enn oss selv. Attpåtil en minoritet som historisk sett har fått mer enn sin del av forfølgelse fra majoriteten (uten at dét gir dem blankofullmakt til å gjøre hva de vil med guttebarna sine).

Trolig er sekulariseringen av Norge kommet så langt at vi uten personlig religiøs tro utgjør den nye majoriteten, om ikke i navnet så i gavnet. Samfunnet er preget av et rasjonalistisk og humanistisk verdensbilde som langt på vei sammenfaller med humanetikkens. Det er tankevekkende at det første vi humanetikere gjør, når vi erobrer majoritetsmakten, er å gyve løs på minoritetene. Lærte vi ingenting av årene i opposisjon?

Men det jeg reagerer mest på er deler av HEFs argumentasjon, særlig slik den framkom på HEFs landskonferanse: Dette at foreldrene ikke skal ha rett til å binde barnet sitt opp mot en spesifikk religion gjennom slik fysisk ”merking” (ordet ”brennmerking” ligger på tunga…).

Tror ikke omskjærte tenker så mye på det

Vi humanetikere tror ikke på magi. Vi sier at ”din tanke er fri” – og vi må tro at alle mennesker står fritt til å velge sitt livssyn, uavhengig av hvilke fysiske merker eller ytre påkledning kroppen bærer. Jeg klarer ikke se for meg en voksen jødemann som ønsker å bryte med sin religion, men som hver gang han går på do titter ned og skjønner at han er, og alltid vil være, bundet til jødedommen.

Tvert om, så tror jeg omskårne jøder og muslimer er som alle andre mennesker: Dersom de har vokst opp med at penis ser slik ut, så reflekterer de ikke så mye over det i det daglige. Kroppen vår er der, med alle sine særegenheter og merker. Det er besynderlig at vi skal fokusere så sterkt på dette fysiske merket, som attpåtil er skjult i underbuksas mørke. Og jeg, som jevnlig dusjer med muslimske menn i Bølerbadet, må innrømme at jeg aldri har lagt merke til om nabomannen er omskåret. Ikke at jeg pleier titte etter heller.

Derimot mener jeg vi undervurderer den enorme kraften i den mentale påvirkning, som følger med oppvekst i et gitt religiøst miljø. Er det noe som virkelig kan forme et menneske, ta fatt i det og holde det svinebundet gjennom et helt liv, så er det jo den livsanskuelse, de forestillinger, og den tenkemåte man pådyttes fra foreldrene og nærmiljøet. Denne ”hjernevaskingen” – som ikke synes utenpå oss – er jo det som virkelig hindrer oss i å gå våre egne veier. Ja, som til og med kan hindre oss i å tenke på at andre veier finnes. Dersom vi er opptatt av jødiske guttungers livssynsfrihet, da ville det være viktigere å forby foreldrenes mentale påvirkning av enn å be dem gjemme bort kniven.

Inhumant med frakoblet foreldrerolle

Men her kommer min hovedinnvending: Hvem har rett til å forme et barns livssyn? Gunn Hild Lem sa på landskonferansen at ”det er hvert enkelt menneskes privilegium å velge livssyn når man selv blir gammel nok til det.” Jeg er fundamentalt enig – og uenig.
Selvsagt kan alle mennesker, gamle som unge, velge sitt eget livssyn. Ikke bare det – vi er tvunget til å velge vårt livssyn, fordi vårt livssyn vil til enhver tid være vårt.

Men våre barn står ikke fritt til å velge sitt livssyn. De er prisgitt de voksne, som påvirker og former dem, og mest av alt foreldrene. Vi som lever sammen med barna 24/7 bidrar med en jevn strøm av impulser, våre ord, handlinger og preferanser bidrar til å gi barna et verdensbilde som skal bli deres eget.

Mine egne unger, f.eks., lever i et hjem der guder og religioner knapt nok nevnes (derimot snakker vi mye om troll, alver og magi, for pappa er hekta på fantasy…). De avskjæres – om det står i min makt! – fra muligheten til å få seg en ”barnetro”. Jeg håper også de vil vokse opp uten erfaring med, eller forståelse for, en verden styrt av store, overgripende prinsipper og tankesystemer, magiske forbindelser, gruppering av mennesker. Jeg ønsker at de, som jeg, skal slippe unna religionens forbannelse, at deres tanke skal være fri.

Slik vil jeg oppdra mine unger. Andre vil, naturlig nok, oppdra barna sine i en kristen, eller jødisk, eller muslimsk tradisjon. Ingen av oss kan påberope oss ”sannheten”, men fordi det er mine unger, mine gener, mitt ansikts sved, så påberoper jeg meg retten til å forme akkurat disse barna etter mitt eget hode. Ikke bare retten – men også plikten. For det ville være inhumant av meg om jeg skulle innta en frakoblet, distansert foreldrerolle, der jeg nektet ungene mine det alle barn trenger: Innspill og veiledning fra en erfaren voksenperson som elsker dem – en rollemodell. En modell som også oppfordrer til kritisk, selvstendig tenkning, men som likevel farges sterkt av mitt (og konas!) verdensbilde.

Ønskelig med forbud, men vanskelig å hånndheve

Dette med foreldrenes rett til å forme livssynet til de barn man selv har satt til verden, er helt grunnleggende. Det er basis for vårt krav om en livssynsnøytral skole, evt. fritaksordninger. Dersom vi, i kampen mot omskjæring, avfeier foreldreretten og hevder at samfunnets verdier må overstyre foreldrenes preferanser – da ligger veien åpen for at flertallet kan vedta at alle barn skal opplæres i den framherskende virkelighetsforståelse her i Norge, kristendommen.

Da bør vi heller spørre: Hvor langt strekker foreldreretten seg? Hvilke andre rettigheter og plikter har vi, som styrer barns levevilkår? Jeg mener praksisen med omskjæring av guttebarn utfordrer foreldrenes styringsrett; det blir å gå for langt. Den mentale påvirkning er uunngåelig, påkledningen får styres av vær og vind og ellers foreldrenes preferanser. Men kirurgiske inngrep uten indikasjon eller samtykke – det blir for drøyt.

Sluttspørsmålet blir da om omskjæring av gutter bør forbys, eller om vi bør innføre en aldersgrense som gjør inngrepet mer risikabelt, for alle praktiske formål et forbud? Jeg synes Legeforeningen har sagt det klokt: Det hadde vært ønskelig med et forbud, men det vil være vanskelig å håndheve, og kan i verste fall føre til at praksisen ”går under jorden”.

Dersom målet vårt er å bedre disse guttenes levekår (og ikke bare markere vår egen fantastiske moral, eller tråkke på minoriteters særegenheter) er det tvilsomt om et lovforbud mot omskjæring er veien å gå – foreløpig. Fordi vi er humanetikere, og skjønner hvor hensiktsløst omskjæring er, kan vi dessuten tenke oss at naturlig seleksjon vil føre til at denne praksisen bukker under for evolusjonen. Den har ikke framtiden foran seg.

Les også:

Het debatt om omskjæring