Noen setninger for ettertiden: «Med dette erklærer vi samfunnspakten for å være brutt, ugyldiggjort av myndighetenes vedvarende mangel på nødvendig handling. Vi krever å bli hørt.»

«Og vi krever at det dannes et råd som skal føre tilsyn med at tiltakene som er nødvendige, blir gjennomført.»

Det er fristende å se disse tjuefem «kulturpersonligheter og akademikeres» utspill i Aftenposten den 14. mars som en glipp i kampens hete – i iveren etter å støtte skoleelever i klimastreik. Det kan det nok ha vært – for noen av dem.

Men utspillet fremstår også som enda et eksempel på et tankesett som har eksistert i deler av miljøbevegelsen i lange tider – og som har gitt adskillig mer deprimerende utslag enn flørt med antidemokratiske tanker.

Menneskeviruset

La oss begynne med Paul Watson, han med hvalbåtene, grunnleggeren av miljøorganisasjonen Sea Sheperd. I kommentaren «The Beginning of the End for Life as We Know it on Planet Earth? There is a Biocentric Solution» gjentar han utsagn han har blitt kritisert sterkt for tidligere:

«Curing a body of cancer requires radical and invasive therapy, and therefore, curing the biosphere of the human virus will also require a radical and invasive approach.»

«A radical and invasive approach»? Mot «the human virus»? Du trodde kanskje det var en stund siden man slapp unna med slike sammenlikninger. Men vi befinner oss nå i de harde miljøene. Blant ekstremistene. Eller?

Noen og enhver kan komme på liknende tanker. Så godt som alle miljøproblemer er på et eller annet vis et resultat av at vi er fryktelig mange – som forurenser, forbruker og trenger plass.

Søppelmennesker

I 2015 serverte biologen og miljøforkjemperen Paul Ehrlich følgende, litt uheldige, formulering i et intervju med The New York Times:

«Ideen om at kvinner skal få ha så mange barn som de ønsker, er for meg det samme som å si at alle skal få lov til å hive så mye søppel i naboens bakgård som de har lyst til.»

Vi kunne godt latt den passere i stillhet, det var kanskje ikke meningen å sammenlikne småbarn med bananskall og sigarettsneiper?

Vel, Ehrlich er ikke noen Hvermannsen. Han er en av de mest dekorerte og respekterte miljøvernere, noensinne: medlem av AAAS (The American Association for the Advancement of Science), NAS (National Academy of Sciences), American Academy of Arts and Sciences og American Philosophical Society, samt vinner blant annet MacArthur «genius award» og den prestisjetunge Crafoord-prisen.

Menneskekreften

Og som han selv sier: «As I’ve said many times, ’perpetual growth is the creed of the cancer cell’».

Kreft, nok en gang. Ehrlich mener for øvrig at vi ikke bør være flere enn to milliarder mennesker på jorda. Det virker til og med som om han har en tanke om hvordan vi kan komme dit:

I 1968, før han ble miljøguru, var den amerikanske sommerfugløkologen i India. En biltur gjennom Delhis gater ga ham kultursjokk: Det var mennesker overalt! Det var ikke mulig å komme unna:

«Gatene var fylt med folk, folk spiste, folk vasket seg, sov, besøkte hverandre, kranglet og skrek, de tagg, og stakk armene inn gjennom taxivinduene, de tisset og bæsjet, klynget seg til bussene, drev kyr gjennom gatene. Mennesker, mennesker, mennesker.»

Menneskebomben

Det er rett og slett «Too many people», som er tittelen på et av de første kapitlene i boka han skrev da han kom hjem: The Population Bomb.

Vi var nær, eller allerede forbi, et vippepunkt, hevdet han. Etter det fantes ingen redning – milliarder av mennesker ville sulte i hjel i løpet av de neste årene, uansett hva vi gjorde.

Han foreslo en serie drakoniske tiltak – som på slagmarken under en krig: Redd de som kan reddes, la de andre dø.

Noen land er fortapt – la dem være. Andre fortjener ikke vår hjelp – de er i stand til å klare seg selv, bare de igangsetter de rette tiltak. I de land som er igjen: Hell kjemikalier i drikkevannet for å sterilisere, igangsett tvangssterilisering av massene.

Og for oss i den rike verden: barneskatt, luksusskatt på bleier, svartelisting og hva enn Ehrlich mente med å «go to work on» folk, organisasjoner og bedrifter som ikke følger opp den gode sak. Boka kan leses her. (Du finner skatteforslagene på side 137, de mer juicy drøftingene rundt hvem vi skal fø og hvem vi skal la dø, finner du fra side 158 og utover.)

Pressen var rask til å plukke opp tråden, The Population Bomb fikk massiv påvirkningskraft, og deler av offentligheten fikk noe som liknet dagens klimapanikk. Både India og Kina tvang sterilisering og abort på millioner av fattige kvinner.

Menneskeoffer

Vi går tilbake til «ekstremisten» Paul Watson:

«Who should have children? Those who are responsible and completely dedicated to the responsibility which is actually a very small percentage of humans. Being a parent should be a career.»

Watson ser for seg et samfunn mange kanskje ville betakke seg for. Hans utsagn er likevel ikke veldig mye drøyere enn ting jeg har hørt over et glass rødvin adskillige ganger opp gjennom livet. Kanskje ting jeg selv har funnet på å si? Forskjellen er vel at Ehrlich og Watson tenkte grundig, før de satte det på trykk.

Bedriver jeg cherry picking? Paul Ehrlich var verken den første eller eneste. I 1967, året før The Population Bomb, kom William og Paul Paddocks Famine, 1975! . Kloden er truet av befolkningseksplosjon. Haiti, Egypt og India er fortapt, og bør overlates til seg selv.

Menneskeliv må av og til ofres.

Menneskeforflytning

Grunnen til at jeg skriver de neste linjene, er kanskje at jeg akkurat nå sitter på et hotellrom i Gdansk. Det ville ikke vært vanskelig å finne andre eksempler:

Noen timers biltur mot sørøst ligger den berømte Białowieżaskogen – den største gjenlevende rest av edelløvskogen som for tusener av år siden strakte seg over Europa. Nasjonalparkens opprinnelse er imidlertid trøblete. Hermann Göring erklærte skogen som sin private eiendom i 1941, og befolkningen ble ryddet vekk, med sedvanlig nazistisk brutalitet.

Flere store parker i Afrika, blant annet i Kenya og Tanzania har en liknende forhistorie. For å skape jaktterreng fjernet den britiske kolonimakten både folk og fe. Vi kan i dag være glade for at de etter hvert ble omgjort til nasjonalparker – men hvilken pris betalte de opprinnelige beboerne?

Og, selvfølgelig, verdens første nasjonalpark, Yellowstone, ble ryddet for sin opprinnelige befolkning før opprettelsen i 1872.

DDT

Og, nok en gang selvfølgelig: Vi har miljøvernernes store seier – utfasingen av DDT. Eller som man også kan formulere det: Hvor mange barn synes du det er passende å la dø, for å redde en havørn?

Malaria dreper millioner hvert år. For eksempel hadde Sri Lanka cirka én million malariatilfeller årlig, frem til DDT kom i handelen. Deretter stupte det. I 1963 hadde de 18, i 1964, 29.

I 1962 publiserte den amerikanske forfatteren Rachel Carson boka The Silent Spring. Den ble en vekker for Vestens miljøvernere. Fuglene dør, skrev Carson – og DDT har skylden.

DDT ble forbudt i land etter land, og i 1968 var Sri Lanka oppe i 600 000 nye tilfeller av malaria.

Sånt har en tendens til å gå ut over de svakeste.

Vitamin A

Over en million barn dør årlig av mangel på vitamin A. Disse barna er fattige, og får ikke de vitaminene som kunne hindret dem i å bli blinde og få ødelagt immunforsvaret. Dette gjør dem sårbare overfor sykdommer – meslinger, luftveisinfeksjoner og diaré. Tilstanden rammer syv millioner gravide kvinner og 140 millioner barn under skolealder, i 118 land.

Ifølge UNICEF ligger dødstallet på 1,15 millioner årlig. Det er et konservativt anslag. Ulike kilder oppgir ulike tall, hvilket er grunnen til at jeg, sist jeg skrev om Golden Rice her i Fri tanke, opererte med et høyere tall enn det UNICEF gir.

Det finnes flere veier ut av denne forferdelige situasjonen. Det beste ville være å skape en bedre og mer rettferdig verden – en verden der ingen trenger å sulte.

Men verden er dessverre verken bedre eller mer rettferdig i øyeblikket – og selv om den går fremover, og fattigdom og sult gradvis forsvinner – så dør fremdeles disse 1,15 millioner småbarna.

Gyllen ris

Det moralske dilemmaet – for noen miljøvernere – er om vi skal la dem fortsette å dø, helt til verden er blitt et bedre og mer rettferdig sted, eller om vi skal redde dem nå. For det kan vi, hvis vi vil. Miljøvernernes moralske dilemma er at denne redningen fordrer dyrking av genetisk modifisert mat.

Vi kan redde barna ved å gi dem tilgang til Golden Rice – ris som er genetisk modifisert til å gi de som spiser den nok A-vitaminer til å unngå sykdom.

Golden Rice ble vitenskapelig beskrevet i 2000 og de første frilandsforsøk ble foretatt i 2004. Miljøorganisasjonen Greenpeace har effektivt boikottet den like lenge. Deres hovedinnvending er nettopp at Golden Rice er genetisk modifisert, og de sier på sine nettsider at pengene som er blitt brukt på å utvikle den, heller burde vært brukt på å gjøre verden bedre.

Så da vet vi hvorfor verden ikke er perfekt.

Nå kan det innvendes at barn dør av så mangt som kunne vært forhindret – dersom vi hadde villet forhindre det. Det du leser nå, er imidlertid en artikkel om menneskesynet bak deler av miljøbevegelsen.

Bikkja eller naboen?

Psychology Today publiserte for noen år siden en artikkel med tittelen «Is a Dog's Life Worth More Than a Person's?».

Det litt ekle svaret, er at det er det stadig vekk. Forskere satte opp et tankeeksperiment: Det kommer en buss i full fart, i veien for bussen står bikkja di, og en ukjent utenlandsk turist. Du forstår at du kan redde en av de to, men ikke begge. Hvem redder du? 40 % svarte bikkja.

Byttet forskerne ut den utenlandske turisten med en sambygding som du ikke kjenner personlig, ville fremdeles 37 % foretrekke bikkja.

Harambe

Noen husker kanskje treåringen som falt ned til gorillaen Harambe i Cincinnati Zoo i 2016? Gorillaen ble skutt, og barnet reddet. Bare få dager senere hadde mer enn 138 000 mennesker underskrevet en protest. De protesterte riktignok ikke mot at barnet ble reddet, men mot at dyret ble skutt. Harambe skulle aldri vært i en zoo, ble det sagt.

Men det var han altså.

En primatolog argumenterte til og med for at den 17 år gamle hanngorillaen kanskje ville ha beskyttet barnet – og viste til hunngorillaen Binti, som gjorde nettopp det i en liknende ulykke i 1996: beskyttet barnet mot andre gorillaer. Det var nok en grunn til at hun ville beskytte.

Med det vi vet om adferdsforskjellene mellom gorillahanner og -hunner, er jeg glad for at vaktene ikke tok noen sjanser i 2016. Jeg er ikke like fornøyd med at jeg her er på kollisjonskurs med minst 138 000 mennesker. Hvorfor har ikke alle en ryggradsrefleks som sier at menneskeliv teller mest?

Gode mennesker

Jeg ser at det jeg har skrevet så langt ikke er veldig rettferdig overfor den jevne miljøverner. Den jevne miljøverner elsker natur – og lar det bli med det. Det er blant annet takket være disse naturelskerne at verden har blitt et bedre sted de siste tiårene.

Tanken om at naturen er verdt å ta vare på – til og med for sin egen skyld, ikke bare fordi den kan være til nytte for oss – har gjennomsyret samfunnet i en så stor grad at undertegnede ser med godt håp på fremtiden. Aldri tidligere har miljøvernet stått så høyt på agendaen. Selv om bekymrede professorer, forfattere, journalister, politikere og klimastreikende skoleunger ikke ser det: Vi blir rikere og sunnere, mens verden blir grønnere.

Rett og slett fordi mennesker ikke er insekter. De sommerfuglene Paul Ehrlich studerte i India kunne ikke gjøre stort annet enn å følge naturen. Mennesker, på sin side, har evnen til å tenke og handle – de kan gjøre verden bedre.

Anstendighet

Men så gjelder det altså å forstå at det at naturen har en verdi i seg selv, ikke betyr at den er verdt mer enn menneskene.

Jeg kan forstå at noen lengter etter en verden urørt av menneskehender. Det kan bli litt tett i gatene av og til – jeg vet at veldig mange mennesker forurenser mer enn litt færre mennesker, og at menneskehetens videre eksistens avhenger av et godt fungerende økosystem.

Men så har det seg slik, som jeg har påpekt et par ganger, at vi er der vi er. Vi er syv milliarder mennesker. Og med mindre Paul Watson og hans meningsfeller får gjennomslag for sin «radical and invasive approach», er det dette vi må forholde oss til. På anstendig vis.