Stridbare og sårbare Sara Azmeh Rasmussen har slått opp med Norge og den norske offentligheten. I hjemmet sitt i Sverige har aktivisten, skribenten og forfatteren klippet opp sitt norske pass og levert tilbake utmerkelsen fra Fritt Ord.

Situasjonen er kompleks og trist, men ikke bare for Azmeh Rasmussen og hennes nærmeste. Vi mener i likhet med Journalisten-redaktør Helge Øgrim og Minerva-redaktør Nils August Andresen at Azmeh Rasmussen er en viktig stemme som fortsatt bør høres i den norske offentligheten.

Azmeh Rasmussen er en kompromissløs stemme. Hun undersøker, hun har sterke meninger, men hun endrer også meninger. Hun har transformert seg selv og stilt seg sårbar i offentligheten. Med sitt utenforskap – enten det har vært som kvinne i forhold til patriarkalsk religion, religionskritiker overfor minoritetsreligion, transseksuell, bipolar, eller i følelsen av å være uønsket utlending i Norge.

Noen mener at Azmeh Rasmussen først og fremst har skrevet intimt, nært og selvsentrert, og at dette ikke er verdt et statsstipend, men vi mener at hun nettopp viser hvordan det gamle feministiske slagordet «det personlige er politisk» fortsatt gjelder. I sine tekster er hun både utforskende og utleverende på samme tid, enten det gjelder undertrykking, seksualitet eller psykiatri.

Til tross for sin komplekse kjønnsidentitet, identifiserer Azmeh Rasmussen seg med innvandrerkvinner i Norge. Hun har brent sin hijab til raseri fra unge, muslimske og hijabkledde kvinner i Norge, og hun har demonstrert for erkjennelse av homofiles rettigheter hos muslimer. Hun har gang på gang oppsøkt smerte og nedverdigelse fordi hun har ment at det har vært viktige kamper.

Ved lanseringen av den selvbiografiske romanen Skyggeferden i 2012, ga hun uttrykk for at det å kjempe for innvandrerkvinner og -jenter var noe hun virkelig ønsket å gjøre i fortsettelsen, men sykdom og fattigdom har gjort det vanskelig for henne å gjennomføre sine høye ambisjoner. Samtidig kan man bare tenke seg hvor smertefullt det er å være hjelpeløst vitne til at ditt opprinnelige hjemland går i oppløsning i en grusom borgerkrig.

Den norske offentligheten er etter hvert godt skodd med unge kvinner med innvandrerbakgrunn som gjør det bra, enten det er som journalister, forfattere eller politikere. Men vi trenger den komplekse stemmen til Azmeh Rasmussen i samfunnsdebatten – en uredd stemme som ikke frykter konfrontasjon, enten det er med motstandere eller meningsfeller. Det er ikke kostnadsfritt. Et statsstipend til Azmeh Rasmussen vil sikre henne den økonomiske og intellektuelle frihet til igjen å ytre seg i norsk offentlighet, og det vil være berikende for den samme offentligheten.

Vi slutter oss til Helge Øgrims ord:

«Det er et nederlag for norsk mediebransje og kulturliv om vi mister henne. Men vi må antakelig vende blikket i annen retning enn redaksjonene etter løsninger som kan hindre at Azmeh Rasmussen forsvinner for godt.

Kulturdepartementet kan hvert år foreslå tildeling av statsstipend gjennom statsbudsjettet. Det gir Stortinget en anledning til å støtte uavhengig og fri skapende virksomhet og forskning. Lista over tidligere statsstipendiater viser mange verdige mottakere, men få som trenger denne støtten sterkere enn henne.

Fristen for å nominere kandidater til neste statsbudsjett går ut 1. mars. Journalisten forslår at den modige skribenten, forfatteren og aktivisten blir valgt.»

Som redaktør for Human-Etisk Forbunds medlemsmagasin Fri tanke/Fritanke.no og redaktør for Humanist forlag støtter vi dette forslaget og håper som Øgrim at flere enkeltpersoner og organisasjoner slutter seg til forslaget og gir det tyngden som kan gjøre at en viktig stemme ikke forstummer.

Les også:

Azmeh Rasmussen starter sultestreik

Azmeh Rasmussen starter sitteaksjon mot muslimsk homohets

Fritt Ords pris 2012 til Sara Mats Azmeh Rasmussen: – Kampen vil være den samme

Azmeh Rasmussen tapetserte moske med skrik