KOMMENTAR: Den 10. august ble Norge igjen rammet av terror. Gjerningsmannen lyktes ikke i sitt forsett om å drepe noen i Al-Noor moskeen i Bærum, men drepte sin adopterte stesøster. Det er vanskelig å se noe annet enn at høyreradikale krefter er på fremmarsj. Vi ser det i Europa, vi ser det her.

22. august besøkte Kronprins Haakon den rammede Al-Noor moskeen, for å vise kongehusets støtte: Kronprinsen var opptatt av å skape et samfunn «hvor alle kan føle seg trygge».

Saken ble plukket opp av andre medier med en litt annen vinkling: En av kvinnene satte, tilsynelatende, kongehusets arvtager i forlegenhet. «Kronprinsen ble ikke vist respekt, har muslimer da respekt for Norge?» ble den tabloide slutningen. En uke senere fyrte Siv Jensen igjen opp begrepet «snikislamisering».

Kvinnen, en av tre kvinner som frasto fra å håndhilse denne dagen, er ansatt i Islamsk Råd Norge. IRN har så langt ikke uttalt seg angående hendelsen. Al-Noor moskeen var imidlertid kjapt ute og beklaget misforståelsen.

Kilder til religiøs praksis

Muslimer er, som folk flest, forskjellige, men har felles en tro på Muhammed som profet og Koranen som Guds ord. Grunnlaget for islamske regler og retningslinjer er Koranen og hadithene , fortellinger om profetens liv og levnet – hva han sa, gjorde eller stilltiende samtykket til. Oftest i form av korte utsagn med litt kontekst.

Sammenlignet med andre religiøse tekster er Koranen relativt kort. Man har derfor vært avhengig av andre kilder for å komme frem til gjeldende religiøse praksis. Hadith-materialet på sin side er enormt. En av de mest kjente hadith-samlingene, Muhammed al-Bukharis Sahih al-Bukhari , innbefatter 7275 hadither i titalls bind, avhengig av utgivelsen.

Allikevel skal man skal lete lenge etter en hadith som forteller i klartekst hvordan man skal hilse på en kronprins.

Den ultimate selvhjelpsbok

Jeg har tenkt på dette en stund. Som attenåring ble jeg overbevist, etter å ha lånt Koranen på biblioteket og lest den fra ende til annen i løpet av en sommer: Finnes det en Gud, har han en finger med i tilblivelsen av denne teksten. Det fremsto for meg som den ultimate selvhjelpsbok, med anmodninger og pek til hvordan man skal være et godt menneske, for seg selv og samfunnet.

Nå, snaut tjue år senere, kan jeg fortsatt stå inne for noe av dette. Jeg er bare nokså usikker på om det finnes en gud.

Da Facebook-feeden min ble fylt opp av støtteerklæringer og angrep på denne kvinnen, som enten var modig nok, eller uforskammet nok, til å unnlate å hilse på Kronprinsen, dukket spørsmålet opp på ny: Hvor går grensen mellom greie religiøse skikker og det vi kan/bør sanksjonere sosialt?

Guffen følelse

Som tidligere praktiserende muslim har jeg vært i begge ender av denne sosiale utvekslingen, og kjent på ubehaget i begge (h)ender når utvekslingen feiler:

Hånden som henger i luften og trekkes tilbake uten fullendt interaksjon, som kan skape usikkerhet, irritasjon eller sinne over å bli satt i en slik situasjon.

Hånden som ble trykket mot eget bryst fremfor å strekkes ut til den andre, styrt av en tanke om riktig religiøs praksis. Begge parter blir ofte stående igjen med en guffen følelse.

For en god del år siden gikk jeg en kort periode, etter påtrykk fra noen av mine medmuslimer, inn for å håndheve hilseforbudet. Det var anstrengende og angstfremkallende. Jeg ville jo ikke gjøre andre beklemt, samtidig ville jeg gjøre det som ble sagt å være rett.

Men hva gjør noe til rett eller galt? Hvordan kom man frem til hva som var det riktige i en islamsk kontekst? Og hvordan skal vi anse det i norsk kontekst?

WWMD?

Muslimsk teologi og anbefalt praksis blir altså utredet ut fra Koranen og hadithene. Man spør seg, slik som de kristne, WWJD? Eller i dette tilfellet «WWMD?» – «What would Muhammed do?»

Mange av detaljene i det som i dag er kjent som islamsk praksis, er utredet av det som er fortalt av Muhammeds liv og utsagn. Disse er enten observasjoner av hva han gjorde i handling, men ofte er de formet som et svar på et spørsmål stilt av en medborger.

Så langt vi vet ble spørsmålet om hvorvidt det er greit å ta en person av det motsatte kjønn i hånden, som ledd i kulturelt betinget hilsemåte, aldri stilt. Rett og slett fordi dette ikke var en sosial praksis man ble stilt ovenfor i Mekka og Medina på 600-tallet.

Hvorfor mener da mange av dagens muslimer i dag at det å hilse med hånden på en person av motsatt kjønn ikke er tillatt for dem av religiøse årsaker?

Spør din lærde!

En god del av muslimsk praksis blir til ved at troende stiller spørsmål til lærde de har særlig tillit til. Litt på samme måte som Muhammed ble spurt om alt fra det dagligdagse til det dypt alvorlige. Man er i en situasjon man er usikker på, og vil gjerne gjøre det rette.

Hvis problemstillingen er kjent og behandler før, vil den lærde vil svare ut fra allerede etablert praksis. Dersom problemstillingen, eller konteksten, er ny, vil han utstede en ny fatwa : en religiøs veiledning, eller lov.

Det europeiske fatwarådet(ECFR) uttalte i en fatwa i 2014 at «muslimer i vesten ikke skal la deres hjemlands tradisjoner og kultur komme i veien for en positiv integrering i deres europeiske samfunn», og fortsetter med at håndhilsing i en europeisk kontekst er en «indikasjon på respekt, hvis ikke utøves fører til ubehag og blir ansett som et tegn på arroganse», og konkluderer med at det skal være tillatt.

Bazim Ghozlan, forstanderen for Rabita-moskeen i Oslo, fastslo dette på nettsiden islam.no allerede i 2009. Allikevel fortsetter mange å fremholde skikken som haram. Igjen, hvorfor?

Utenforskap

Vi har mange ulike muslimske trossamfunn her i Norge. De fleste er sentrert rundt ulike nasjonale diasporasamfunn og styres av og tiltrekker seg i all hovedsak de som deler denne kulturelle bakgrunnen.

Siden de fleste aktivitetene i disse menighetene foregår på initiativtakernes morsmål, vil mange andre- og tredjegenerasjonsinnvandrere, og konvertitter som ikke behersker språket, trekkes mot andre kilder til religiøs kunnskap.

Dette kan forklare noe av veksten til Islam Net. Organisasjonen som kun hadde ti medlemmer i 2013, er nå en av de største muslimske organisasjonene som driver aktiv forkynning i Norge. Det er en organisasjon av ungdom og for ungdom, som retter seg spesielt mot de som ikke finner seg til rette i de mer etablerte moskésamfunnene.

Konservativ tolkning

Islam Nets årlige Peace Conference, som strekker seg over en langhelg, fremstår som kroneksempelet på karismatisk herlighetsteologi. Paradis ligger en hårsbredd unna, om vi bare er villige til å godta den sannheten vi får servert.

Kjernen i Islam Net hviler imidlertid på en konservativ og bokstavtro tolkning av de religiøse tekstene. De er sterkt imot å godta fatwaen fra Det europeiske fatwa-rådet om håndhilsing, og mener at «det er urimelig å forvente at muslimer skal gjøre kompromiss med sin religion for å bli akseptert i samfunnet».

Ved nærlesning av Islam Nets argumentasjon, finner vi at de ikke bygger den direkte på hadithene eller koranen, kun på vurderinger fra anerkjente lærde, gjort for omlag 1000 år siden.

Svar på nett

Unge muslimer, særlig de som ikke finner sin plass i moskeene, forsøker ofte å finne tilhørighet og svar på nettet. En lang rekke nettsider har til formål er å svare på spørsmål om islam, men den mest brukte nettsiden er Islam Question and Answer. Siden er sterkt konservativt, opprettet og drevet av den kontroversielle saudi-arabiske lærde Muhammed al-Munajjid.

Det er denne siden, og den norske avleggeren i regi av Islam Net, islamqa.no, det oftest henvises til på Islam Nets Facebook- og nettsider. Her konstateres det at håndhilsing på det motsatte kjønn ikke er tillatt – under noen omstendigheter. Al-Munajjid trekker særlig frem en hadith som sier følgende (i min oversettelse):

Allahs budbringer (fred og velsignelser være med ham) sa: «Om en av dere skulle bli deljet i hodet med en jernnål, ville det vært bedre for dere enn å røre på en kvinne som ikke var tillatt for dere.»

Al-Munajjid, og flere med ham, mener svaret er klart: Ikke ta på kvinner du ikke har en seksuell eller familiær relasjon til.

Men hva om vi byttet ut noen av ordene? Hva om jeg sa at jeg like gjerne kunne brukt andre ord enn «røre»?

Et tolkningsspørsmål

Oversettelsen over er altså min oversettelse av den engelske oversettelsen sitert i fatwaen.

Dette kalles i fagterminologien en sekundæroversettelse og kan i seg selv være et problem, for mye faller av og endres i hvert ledd med oversettelse. Så la oss heller gå tilbake til kilden. Ordet jeg har oversatt til «røre» er på arabisk verbet «massa».

Arabisk er et språk med svært høy grad av polysemi. Polysemi innebærer at et ord har mange betydninger, noen ganger i motsetning til hverandre. «Massa» har en rekke betydninger, og kan oversettes som å ta på, føle, fingre, krenke eller ha samleie med.

I dårlig lys

Skal vi da lese profetens anmodning som at det er bedre å få en jernnål trykket inn i skallen enn å ta på en kvinne, ha samleie med henne, eller krenke henne? Å tolke det dit hen at den riktige tolkningen her er «berøring» synes uproporsjonalt, selv for det 6. århundre.

Andre profetfortellinger viser oss at dageligdags håndkontakt ikke var uvanlig: Kvinnelige slaver tok jevnlig profeten i hånden, og han holdt hånden inntil hennes ærend var fullført.

Så om man så skulle følge Al-Munajjids og Islam Nets fortolkning over, som sier at håndkontakt er en slik synd at det gjør en fortjent til fysisk avstraffelse, settes Profeten i særs dårlig lys.

Tre fjær til fem høns?

Mye mer kan sies om oversettelse og fortolkning av religiøse tekster. Dette er kun et lite pirk i overflaten, for å vise hvordan språk, spesielt polysemiske språk, kan være utfordrende i en fortolkningskontekst.

For kontekst er viktig, også i islamsk rettspraksis. Dette har heldigvis det Europeiske fatwarådet vist i dette spørsmålet, i motsetning til Islam Net.

Så om man holder sin rett til å ikke håndhilse høyt opp på religionsfrihetens banner skyter man seg selv, og sine medmuslimer, i foten. En muslim som velger å unnlate å håndhilse står fritt til å gjøre det, men vil da, som alle andre som stiller seg utenfor samfunnets etablerte normer, måtte tåle støyten for det.

Så kan vi gjerne diskutere hvordan normene fungerer og hva vi synes er greit, men dette handler ikke om religionsfrihet. Det handler om helt vanlige, personlige valg.