Jeg sto ved Paracelsus-monumentet i Salzburg da den første tekstmeldingen tikket inn. «Stor eksplosjon i regjeringskvartalet».

Som mange andre regnet jeg med at det var islamister som sto bak. Det er tross alt islamister som har stått for de verste terrorangrepene i Europa de siste årene, og det manglet ikke trusler fra det holdet mot Norge. Med hodet svømmende av tanker gikk jeg gjennom gatene i Salzburg. Da så jeg en gruppe mennesker der kvinnene hadde skaut på hodet. Muslimer.

Jeg tror det var da jeg bestemte meg: terrorhandlingene skulle ikke få påvirke hvordan jeg så på dem.

Poenget med terrorisme er ikke skadeverket eller drapene i seg selv. Poenget er å skape frykt, og at frykten skal forandre tankene våre. Men dersom terrorister får oss til å forandre tankene våre, har de vunnet. Og jeg nekter å la terrorister vinne.

«Gjerningsmannen er høy og blond», het det i en annen tekstmelding. Det tok meg, ærlig talt, litt på senga. Men jeg hadde bestemt meg for å ikke la meg påvirke av terrorisme. Det ville være hyklersk av meg å forandre mening fordi terroristen var islamhater, ikke muslim.

Jeg har tenkt å fortsette som før: Å kritisere muslimer når de sier eller gjør noe dårlig, og rose dem når de sier eller gjør noe bra. Jeg har tenkt å fortsette å forsvare deres rett til å tro, og jeg har tenkt å si fra når deres tro har uheldige utslag. Med andre ord: jeg har tenkt å prøve å behandle muslimer akkurat som jeg behandler alle andre. Det har jeg egentlig alltid prøvd på.

Dersom man bruker terroranslagene som en anledning til klappjakt på folk med islamkritiske eller konservative meninger, synes jeg det blir feil. Dersom gjerningsmannen i stedet hadde vært tilknyttet Al-Qaida, hadde det da vært legitimt å skjære alle muslimer over hans kam? Vi så tilløp til hva sånt kan føre til i timene etter eksplosjonen. Skampletter på Norge.

Nei, jeg skal ikke forandre tankene mine. En av grunnene er at jeg lenge har ment at den typen islamofobi Anders Behring Breivik (ABB) representerer er kunnskapsløs og kan være farlig. Nå vet vi at den kan være farlig.

Jeg husker godt første gang jeg diskuterte med virkelige islamofober. Jeg visste selvfølgelig at de fantes, men jeg var ikke klar over hvor ille denne tankeverdenen var. Visste du at muslimer i Europa er kommet hit for å få massevis av barn og gradvis ta over samfunnene og opprette Eurabia, der vi ikke-muslimer er annenklasses borgere – dhimmier? Og visste du at Abid Raja egentlig er islamist, men som har lov av sin religion til å lyve som han vil overfor alle ikke-muslimer – såkalt taqqiyah?

Det visste ikke jeg heller, men så ble jeg da også raskt avskrevet som en politisk korrekt sau som tror på det MSM – Main Stream Media – fôrer meg med. Som motgift ble jeg anbefalt Wikiislam. Nettleksikonet for deg som synes at vanlige oppslagsverk har alt for strenge krav til saklighet og faktahenvisninger.

Islamofobene har skapt en verden med egne oppslagsverk, egne nyhetsmedier og egne ideologer. Det ble en ideologisk osteklokke der motforestillinger ikke så lett trengte inn. ABB levde i denne osteklokken. Islamofobene bærer ikke ansvaret for hans handlinger, men de har et medansvar for å piske opp hatet hans, gi det en form og en retning.

Etter hvert ble jeg matt av islamofobene. Når du for ørtenhundreogfjørtiende gang hører regla om Eurabia og dhimmier og taqiyaah og MSM og resten av røverspråket, orker du ikke ta krangelen. Om det er noe jeg angrer på, er det dette. Jeg skulle ha orket å ta den ørtenhundreogfjørtiende krangelen.

Så selv om jeg ikke akter å forandre tankene mine. Men jeg skal forandre handlingene mine. Jeg lover å bli mer høylytt når islamofobien stikker trynet sitt frem. Det er det samme jeg ville lovet meg selv dersom det var en al-Qaida-agent som sto bak bomben og mordene. Jeg ville lovet meg selv enda sterkere å ta kampen med de som ønsker å bruke islam for å forandre samfunnet til en totalitær politisk utopi. Islamistene har langt på vei den samme ideologien som Breiviks, og den må bekjempes med samme midler og glød. Samtidig som jeg ville forsvart vanlige muslimer mot demonisering, stigmatisering og bli gjort medskyldige for en bombemann som slumpet til å ligne litt på dem.

Islamofobene snakker gjerne om at Europa er i en sivilisasjonskamp. Ja, vi er i en sivilisasjonskamp nå, men den er annerledes enn den islamofobene snakker om. For kampen står mellom de siviliserte og islamofobene. Vi som vil være blant de siviliserte har ikke bare et ansvar for å ordlegge oss riktig, men også for ordenes innhold. Den verste gift kan skjules i søte retter.

Det var mye som døde den 22.7. Det er på tide å la islamofobien få dø også.

Basert på et innlegg holdt på møte i Humanismens hus 3.august.