Hvem var Kristian Horn? Les vår store bakgrunnsartikkel fra 100-årsjubileet i 2003.

For ti år siden, ved hundreårsmarkeringen av Kristian Horns fødsel, arrangerte Human-Etisk Forbund en faglig dagskonferanse med utdypende og kritiske refleksjoner rundt livssyn og verdier i forhold til samtidens etiske og menneskerettslige utfordringer. Kunnskap og samfunnsforhold endrer seg, livssyn og virkelighetsoppfatninger må nytenkes og omformuleres, men de grunnleggende prinsipper i bunnen kan vise seg stabile og solide. Kristian Horns egne formuleringer av det han kalte «Det Human-Etiske Livssyn» er i mangt sterkt preget av hans samtid, men i sin minimalistiske og generelle form kan det vise seg som en god plattform langt utover en bestemt tid. Noen aspekter av dette ønsker jeg i det følgende å vise. Kristian Horn strevde gjennom mange år med å formulere i utkrystallisert form hovedtrekkene i en allment forståelig og praktisk anvendbar humanistisk livsoppfatning og etikk, som i sin varierte romslighet skulle kunne favne bredt. Mange upubliserte notater, men på slutten av sitt liv konsentrert utgitt i det lille heftet «Human-Etikk – definisjoner og utvalgte emner» fra 1979, (40 sider).

Kristian Horns egne formuleringer av det han kalte «Det Human-Etiske Livssyn» er i mangt sterkt preget av hans samtid, men i sin minimalistiske og generelle form kan det vise seg som en god plattform langt utover en bestemt tid.

Det human-etiske livssyn er et humanistisk livssyn i den forstand at det er menneske-sentrert (humanus = menneskelig) til forskjell fra et gudesentrert, teistisk livssyn (teos=gud). I filosofien er benevnelsene «antroposentriske» versus «teosentriske» virkelighetsoppfatninger de vanligst brukte om denne distinksjonen.

Et humanistisk livssyn er da i vanlig språkbruk et ikke-religiøst livssyn, et verdslig eller sekulært livssyn. Alt etter hvordan man definerer «religiøst» kan man i filosofisk mer nyansert tenkning si at et humanistisk livssyn er et hovedsakelig ikke-religiøst livssyn. Absolutte begrepsskiller er ikke det som alltid innfanger virkeligheten best.

Selve ordet og begrepet human-etikk ble utmyntet av den innflytelsesrike danske filosofen Harald Høffding (1843-1931). Det dreide seg da om en etikk som søkte å begrunne seg selv rent humant (menneskelig) , dvs. utelukkende ut fra menneskelig erfaring, fornuft og medfølelse i motsetning til at utgangspunktet for begrunnelsene var religiøs og metafysisk dogmatikk.

Ethvert livssyn kan skjematisk i det minste sies å inneholde tre hoved-elementer:

1. Det erkjennelsesmessige (hva vi holder for virkelig og sant),

2. Det etiske (hvordan vi bør handle), og

3. det emosjonelle (innholdet i livssynet engasjerer oss, det gir opplevd livsmening og retning for våre handlinger, vi opplever oss forpliktet av det, noe vi opplever at vi bør tenke og handle i samsvar med).

Kristian Horn legger sterk vekt på denne inndelingen, men har etikken (moralfølelsen) som det primære utgangspunktet i begrunnelsen av det Human-Etiske Livssynet, og herfra bygges broen over til de andre elementene: erkjennelsen og emosjonaliteten (følelsene allment). Det jeg sikter især til her er hans formuleringer flere steder - i flere varianter - om «ærlighetsopplevelsen/redelighetsopplevelsen ved erkjennelsens grense» .

Akkurat dette skal jeg gjøre litt vesen av i denne framstillingen, fordi enkelte filosofer har humret litt over selve uttrykket «erkjennelsens grenser», som om dette skulle være noe klart påvisbart som tilsier bestemte opplevelser. Mens religiøse trosforsvarere (apologeter) i moralsk indignasjon har hisset seg opp over å bli ansett som uærlige, å mangle «ærlighets/redelighets-opplevelser».

Kristian Horn var naturviter, han var biolog/botaniker og akademisk forsker. Han var meget opptatt av vitenskapsfilosofi, og han var i dette sterkt preget av sin samtids naturvitenskapelige funderte vitenskapsfilosofi, faglig kalt logisk empirisme/positivisme, naturalisme, ironisk: scientisme. Hans livssynsmessige og livssynsfilosofiske tenkning bærer sterkt preg av dette. Men så kommer det interessante: ved å ta utgangspunkt i opplevelser (ærlighetsopplevelser) så tar han samme utgangspunkt som naturalismens sterkeste kritikere og filosofiske motpol: fenomenologien, eksistensialismen, subjektivitetens og autensitetens tenkning (være og handle ekte og sannferdig, uten trøstende selvbedrag).

Kristian Horn var naturviter, han var biolog/botaniker og akademisk forsker. Han var meget opptatt av vitenskapsfilosofi

Noe mer trengs ikke sies om dette i denne sammenheng, det kan lett bli for spesielt. Men jeg vil her bare antyde at det å begynne sin livssynsmessige tenkning med utgangspunkt i den selverkjennende ærlighet mot seg selv og andre, er vel det psykologisk beste utgangspunkt for de fleste, koplet til innsikten i at dette ikke trenger å innbære akkurat det samme for alle. Ulike kunnskapsmessige og uttrykksmessige behov eksisterer under ulike livsbetingelser Ikke all kunnskap og innsikt lar seg uttrykke i vitenskapelige presise og logiske begreper, mye vesentlig innsikt er indirekte og metaforisk, mangetydig og utydelig.

Kristian Horn var i sine livssynsfilosofiske refleksjoner især samstemt med Gabriel Langfeldt, som var medstifter av Human-Etisk Forbund og en innflytelsesrik psykiatriprofessor. Han var blant annet opptatt av moralutvikling og karakterdannelse.

Jeg gjengir i det følgende noen sitater fra disse to, som er karakteristiske for hvordan de opplevde utfordringene for Human-etikken som virksomt livssyn og samfunnsutviklende kraft. Sitatene viser også den personlige opplevelsesbaserte motivasjon for deres store innsats, og kaster kanskje noe utdypende lys over hvordan dette er kommentert her ovenfor.

Kristian Horn:

«Det som måtte overvelde en i de årene jeg var en ungdom i utvikling var hvorledes Kirken og kristendommen så totalt monopoliserte alt som hadde med etikken å gjøre. Kirkens syn på moral og etikk var det eneste som kom til uttrykk i skrift eller tale. Hele området var så eksklusivt kristendommens område og eiendom at et menneske som åpent innrømmet at en ikke godtok kristendommens religiøse dogmer så å si automatisk ble sett på som umoralsk og utilforlatelig, ja gjerne et ondt menneske i den betydning som lå i ordet ugudelig.»

(Solveig Bonde Ormestad: Human-Etisk Forbund 1956-1881, Human-Etisk Forbund 1982 s.30).

«Det som måtte overvelde en i de årene jeg var en ungdom i utvikling var hvorledes Kirken og kristendommen så totalt monopoliserte alt som hadde med etikken å gjøre.»

Gabriel Langfeldt:

«Forholdet er at i alle religionsdannelser krever religionen å stå over etikken og å diktere moralen. Selv om det gang på gang, ikke minst i den kristne verden, har vist seg at den menneskelige moral seirer overalt hvor det kommer til alvorlig konflikt med religionen, så har denne religionens dominans over moralen etter min mening et hovedansvar for at den menneskelige moralutvikling er blitt hemmet og blant annet helt akterutseilt sammenliknet med den øvrige kulturelle utvikling. Der må jo være en årsak til at menneskene fritt har kunnet utfolde sine anlegg på det tekniske, det sosiale, det kunstneriske og andre kulturelle områder, mens stagnasjonen på det moralske område er nær ved å medføre undergang.»

(Gabriel Langfeldt: Den Gyldne Regel – og andre humanistiske moralnormer, Universitetsforlaget 1966, s. 62 -63, utgitt i anledning Human-Etisk Forbunds 10-årsjubileum).

At etikkens begrunnelse i allmennmenneskelig og vitenskapelig forankret tenkning var det altoverskyggende siktemålet for etableringen av Human Etisk Forbund kommer enda tydeligere fram hvis vi ser på taler og diskusjoner i tilknytning til forbundets stiftelse:

Kristian Horn selv ordlegger seg blant annet slik:

«Slik som formålsparagrafen er formulert, vil den, om den blir vedtatt, ikke stille noe krav til medlemmene om at de har å velge noe bestemt blant de filosofiske systemer som sitt livssyn. Er de enige i at etikken er en fundamental faktor som skal få virke uavhengig av religiøse systemer, så er de medlemsberettiget ... Om det som er skjult i det store mørke får enhver tenke hva han vil. Det som er grunnlaget for samlingen i arbeidet i dette forbund er anerkjennelsen av etikkens betydning og dens selvstendighet.»

(fra innledningsforedraget til stiftelsen av Human-Etisk Forbund, Solveig Bonde Ormestad: Human-Etisk Forbund 1956-1881, Human-Etisk Forbund 1982 s.65).

«Om det som er skjult i det store mørke får enhver tenke hva han vil.»

Gabriel Langfeldt framhever:

«En human-etiker behøver ikke nødvendigvis å være a-religiøs eller anti-religiøs, også blant human-etikere finner man forskjellig innstilling til det mystiske. Det eneste de har felles, er at de – i likhet med Albert Schweitzer og mange av de store tenkere – mener at etikken ikke må baseres i guddommelige bud eller i teologisk dogmatikk, men i den medfødte menneskelige medfølelse, rasjonal tenkning – og i slektenes erfaring.»

( ibid.Den gyldne Regel s.35).

Det Human-Etiske Livssyn, som et humanistisk livssyn, er da primært og hovedsakelig et ikke-religiøst livssyn, et verdslig/sekulært livssyn, men ut ifra hvordan man definerer «religiøsitet» utelukker det ikke individuelle komponenter som kan kalles «religiøse». Å bare henvise overforenklet til at skillet mellom verdslige og religiøse livssyn består i «å tro på noe overnaturlig» eller ikke, samsvarer lite med det levende varierte trosliv i denne kulturmangfoldets overveldende verden. På dette området – som på mange andre livsområder – er det bedre og mer sakssamsvarende å tenke i graderinger og flytende overganger enn i absolutte skiller.

Kristian Horn likte å skjematisere – det er jo en vesentlig del av botanikken som klassifiserende vitenskap – og i livssynstenkningen tyr han især til de didaktisk enkle tre-delingsskjemaer. Ett av dem har vi allerede nevnt, to andre er også viktige:

1. Den vanlige læreboksinndelingen i at et livssyn består av: et virkelighetssyn, et menneskesyn og et moralsyn.

2. Litt mer originalt er hans eget når han karakteriserer det Human-Etiske Livssyn som bestående av tre kritiske hovedholdninger:

a. Holdningen til vårt evneutstyr (det rasjonale).

b. Holdningen til vår forestillingsverden (det agnostiske).

c. Holdningen til etikken (det moralske)

Til a:

Dette første punktet går på at menneskets evne til å gjøre erfaringer og å tolke disse med sin kritiske fornuft – rasjonaliteten – er den grunnleggende evne for menneskets mestring av verden og for å kunne utøve god empatiske kommunikasjon med følende og lidende medskapninger. Dette bør forplikte oss. Vi må innse vår fornufts begrensninger og at det er store spørsmål vi ikke finner sikre svar på, men i stedet for å søke visshet ved rene trosforestillinger utenfor erfaringens og forstandens område, bør vi ydmykt søke å leve med tvilen uten å fortvile.

Til b:

Det andre punktet går på menneskets kreativitet og evne til å danne seg forestillinger om alt det ukjente i vår virkelighet. Om dette ordlegger Kristian Horn seg slik:

«Her er vi ved et moment som er det skarpest distingverende mellom et religiøst og ikke-religiøst livssyn. Det går an å si det slik: Som human-etiker har jeg både evne og adgang til å danne meg forsestillinger om noe ukjent i vår virkelighet. Men om jeg gjør det, er det én ting jeg ikke gjør: Jeg krever ikke gyldighet for det for andre. Ja, jeg krever ikke gyldighet for det for meg selv heller som noe mer enn hva det er: forestillinger og ikke viten. Jeg lar forestillinger være forestillinger og hever dem ikke opp til rang av viten... For humanetikeren blir løsningen at han velger å bevare sin ærlighetsopplevelse ubeskåret ved grensen til det ukjente. Derfor lager han seg ikke forestillinger som han gjør til dogmer og krever gyldighet for. »

Disse to punktene til sammen dreier seg da om forholdet mellom menneskets kreative og kritiske evner, fantasi og skeptisisme.

Til c:
Dette siste punktet – etikken – framhever den generelle empatiske evne, slik den i ulike kulturer er formulert som gjensidighetsprinsippet – den «gyldne regel» – som en universell og biologisk iboende evne og utviklingsmulighet hos alle mennesker, medinnlevende og medfølende medmennesker.

Dette noe personlig særpregede og originale i Kristian Horns livssynfilosofiske tenkning om ærlighetsopplevelsen er det all grunn til å trekke fram som mer vettugt og verdifullt enn hva vanligvis gjøres. Det er ikke gitt tilstrekkelig akt på av tenkende etterfølgere i våre kretser, bortsett som gjenstand for humoristiske kommentarer.

I artikkelsamlingen Mest om Human-Etikk: Festskrift til Kristian Horn på 75-årsdagen 12.mai 1978 (Tiden Norsk Forlag) finnes imidlertid en god artikkel av Erling Østerud som vektlegger dette:

«Han minner om den erkjennelsesteoretiske tese hos Kant at vi på alle områder av kunnskap når en grense, og at når sinn og tanke har nådd denne grense, setter emosjonene inn. Og de hører også virkeligheten til. Da ligger det nær i dette livssynet å nevne følelsen av ærlighet. – Ærlighetsopplevelsen er mettet av emosjoner, har Kristian Horn sagt. (s.23)

Erling Østerud trekker så fram følgende sitat fra Kristian Horn, (som overlapper noe med det jeg trekker fram; (men for nyanseringens og utdypningens skyld kan det gjerne gjentas litt annerledes kontekstualisert):

«Det som ble en ny fase i min utvikling i tenkningen over holdningen til forestillingsverdenen, var at jeg begynte å ane at det hele hadde noe med ærlighetsopplevelsen å gjøre. Det ble klart for meg at jeg ikke kunne føle meg som ærlig hvis jeg sa at jeg visste noe om for eksempel et liv etter døden. En tid sa jeg det slik: ‘Jeg synes ikke det er riktig at jeg sier noe bestemt (positivt) om det jeg ikke vet noe om. Jeg svikter etisk hvis jeg gjør noe slikt.’ Jeg føler meg ikke ærlig om jeg bruker språkets indikativ i en beskrivelse av noe jeg ikke vet.» ( s.21).

I heftet «Human-Etikk – definisjoner og utvalgte emner» (1979) knytter Kristian Horn disse ofte gjentatte formuleringene sammen på dette viset:

«For human-etikeren blir løsningen at han velger å bevare sin ærlighetsopplevelse ubeskåret ved grensen til det ukjente. Derfor lager han seg ikke forestillinger som han gjør til dogmer og krever gyldighet for … og minst av alt bruker han slike forestillinger som skremmebilder overfor annerledes tenkende … Derfor er human-etikerens etikk en treklang som består av individets forhold til seg selv, til medmenneskene og til den ytre verdens krav, muligheter og konsekvenser. »

Det kommer jo klart fram at dette med livssyn var en meget alvorlig greie for Kristian Horn, et rystende eksistensielt anliggende av «ultimate concern».

Dette år feires 300-årsjubileum for den franske opplysnings-filosofen Denis Diderots fødsel, 200-årsjubileum for Søren Kierkegaard og Ivar Asen, 100-årsjubileum for den eksistensialistiske forfatteren og filosofen Albert Camus. Vidt forskjellige skikkelser i mangt, men med det felles:

De var alle opptatt av Ærligheten, inderligheten, ektheten (autensiteten), selvransakelsen, eksistensdybden og friheten fra det fremmedgjorte.

Kristian Horn passer inn i denne rekken. Livssyn dreier seg ikke om lunkent badevann.