I sommer var småbarnsmor Kjerstin Tobiassen (42) i Tyskland på ferie. Halvveis ut i ferien fikk hun så sterke smerter i ryggen at hun måtte oppsøke det lokale sykehuset.

Hun ble sendt rett hjem til Trondheim for videre undersøkelser på St. Olavs Hospital, der det ble konstatert at hun hadde blødninger og to svulster i ryggraden. Beskjeden hun fikk noen dager senere var ikke hyggelig. Legene trodde føflekkreften hun hadde hatt ti år tidligere hadde spredt seg.

– Jeg visste såpass mye at hvis dette stemte, så var det en dødsdom, forteller hun.

Etter å ha operert ryggen fikk hun heldigvis beskjed om at svulstene var godartet. Situasjonen hennes er likevel svært alvorlig. Det har også blitt funnet en svulst i bukspyttkjertelen hennes som skal opereres bort nå i november, samt en svulst i hjertet. Kjerstin vet ennå ikke om disse svulstene er ordartet eller godartet.

– Situasjonen min er fortsatt veldig alvorlig. Dette kan jeg dø av. Vi vet ikke hvorfor det dukker opp svulster rundt om i kroppen min, men det er ikke et godt tegn. Jeg har i løpet av kort tid gått fra et helt vanlig liv som yrkesaktiv småbarnsmor, til å ikke helt vite om jeg vil leve om et år eller kanskje bare om et par måneder, sier hun.

Fikk tilbud om prest

Etter den første sjokkbeskjeden om at ryggsmertene kunne være føflekkreft med spredning, fikk Kjerstin tilbud om å snakke med en prest. Det hadde hun ikke lyst til. Hun ville heller snakke med sykehushumanisten Cathrine Bang Hellum som hun hadde hørt om.

– Døden hadde plutselig kommet så veldig nær. Jeg hadde et stort behov for å snakke med en kompetent person om akkurat det. Jeg gråt og ville ikke ligge alene med tankene. Det var også viktig for meg å få råd om hvordan jeg burde snakke med sjuåringen min om at mamma var alvorlig syk og snart skulle dø, sier hun.

Men på St. Olav hadde de ingen sykehushumanist. Bare prester. Sykehushumanist Cathrine Bang Hellum, som Kjerstin hadde hørt om, sluttet i sommer fordi vikariatet hennes gikk ut.

Feil å snakke med prest om døden

Men Kjerstin hadde ikke lyst til å snakke med en prest, i hvert fall ikke om døden!

– Jeg er ateist og medlem i Human-Etisk Forbund. Jeg har vokst opp i en familie fri for religion med humanistiske seremonier ved alle livets korsveier. Prester kan sikkert være hyggelige folk, men når det gjelder døden er det for meg et fundamentalt skille mellom de som tror på et liv etter døden og oss som ikke tror det. Jeg kan ikke snakke om noe så alvorlig som døden med en person som tror på noe som for meg framstår som eventyr. Det gir meg ingen trøst eller hjelp. Det blir bare helt feil, sier hun.

Til tross for dette sa Kjerstin likevel ja til å snakke med en prest, siden det var det eneste sykehuset hadde å by på. Men det ble en utilfredsstillende opplevelse, forteller hun.

– Jeg tenkte kanskje presten kunne si noe om hvordan jeg kunne snakke med barnet mitt om dette, og det gikk jo fint. Presten var helt grei og kom ikke med Bibelen i hånda for å si det sånn. Vi hadde en fin samtale om dette og andre praktiske ting, men de store spørsmålene om liv og død ble det helt feil for meg å ta opp med ham, sier hun.

Kjerstin mener hun gikk på akkord med seg selv da hun sa ja til å snakke med en prest.

– Jeg må si jeg angrer på det. Nå går jo jeg inn i statistikken som en av de som «ville snakke med en prest». Det blir helt feil. Jeg ville jo egentlig ikke det. Jeg sa ja kun fordi jeg var i en sårbar situasjon og presten var det eneste tilbudet, sier hun.

Forskjellsbehandling

Kjerstin mener det er feil at sykehusene forskjellsbehandler folk etter livssyn når det er på denne måten.

– Slik det er nå får de kristne god hjelp, mens vi andre ikke får det. Det synes jeg ikke er riktig. Jeg reagerer også på at jeg bare ble spurt om «jeg ville snakke med en prest» som om det var standarden for alle. Slik kan vi jo ikke ha det lenger. Kristen tro kan ikke lenger defineres som «det normale». Jeg håper virkelig det blir ryddet opp i dette, sier hun.

Kjerstin fikk heller ikke tilbud om en humanistisk samtalepartner fra en tilkallingsliste, slik det for eksempel er ment å fungere ved Universitetssykehuset i Oslo.

– Hvis det finnes en slik liste ved St. Olav fikk aldri jeg høre om den, sier hun.

Beklager og forstår

Hovedprest ved Preste- og samtaletjenesten på St. Olavs Hospital, Øyvind Taraldset Sørensen, beklager at sykehuset ikke kunne tilby Kjerstin Tobiassen en humanistisk samtalepartner.

Han beklager også at Kjerstin Tobiassen ikke ble informert om at Preste- og samtaletjenesten faktisk har en avtale med Human-Etisk Forbund om å formidle kontakt med en humanistisk samtalepartner ved behov.

– Det vanlige er at vi henviser til Human-Etisk Forbund sin kontaktperson i slike tilfeller. Det burde også skjedd her, sier han.

Taraldset Sørensen kan opplyse at han var presten som var inne og snakket med henne.

– Jeg husker saken og håper ikke pasienten opplevde at jeg som prest trengte meg på. Vi mener selv at vi er nøye med å forsikre oss om at de vi tilkalles til faktisk vil snakke med oss. Det er en tillitssak, sier han.

– Hvorfor informerte du ikke om tilkallingsavtalen med Human-Etisk Forbund?

– Jeg husker at hun sa at hun ønsket å snakke med en humanist. Jeg forklarte at sykehushumanisten vår hadde sluttet. Grunnen til at jeg ikke informerte om tilkallingsmuligheten fra Human-Etisk Forbund, husker jeg ikke nå. Det burde jeg ha gjort. Det beklager jeg som sagt, sier han.

Ønsker ny stilling som sykehushumanist

Taraldset Sørensen forteller at det er et klart ønske fra Preste- og samtaletjenesten på St. Olav, samt fra sykehusledelsen, at det bør tilsettes en sykehushumanist.

– Vi har bedt om å få en ny stilling som sykehushumanist, men har fått signaler om at det kan bli vanskelig i denne budsjettrunden. Men intensjonen er der. Både vi og ledelsen ønsker en inkluderende preste- og samtaletjeneste. Vi har blant annet lagt til ordet «samtaletjeneste» i navnet vårt for å understreke dette, sier han.

– Hvis en av deres nåværende prester slutter, vil dere da tilsette en humanist og dermed få en sykehushumanist uten å bli tilført nye stillinger?

– Det synes jeg det er vanskelig å si noe om, og det er jo heller ikke bare jeg som bestemmer det. Ledige stillinger vil alltid kunne gjøres om. Vi jobber for å få opprettet en ny stilling som sykehushumanist.

– Hva synes du selv?

– Den muligheten vil være der. Men vi har nok å gjøre og har ingen å miste, samtidig som det er viktig å sikre mangfoldet i tjenesten. Det viktigste for meg er at vi får en sykehushumanist, sier han.

Taraldset Sørensen er også i tvil om det er riktig å fjerne navnet «prestetjeneste» slik de for eksempel har gjort i Forsvaret der den tidligere «feltpresttjenesten» nå heter «Forsvarets tros- og livssynskorps».

– Hvis noen hadde funnet et bra navn, så kunne det kanskje ha vært aktuelt. Navnet er diskutert i hovedledelsen på sykehuset sammen med klinikk- og divisjonssjefene. På tross av litt ulike oppfatninger, var de i det store og hele enige om at preste- og samtaletjenesten var et godt forslag. Men vi har som sagt lagt til «samtaletjeneste» for å signalisere at dette skal være noe mer enn en ren prestetjeneste. Det er direktøren som har bestemt dette etter forslag fra oss, forteller Taraldset Sørensen.

– Hvorfor kan det ikke bare hete «samtaletjenesten»?

– Jo, det hadde vært mulig, men samtidig har navnet «prestetjenesten» noe merkevareaktig over seg. Navnet «Preste- og samtaletjenesten» peker på tradisjonen samtidig som det utvider perspektivet. Alle vet hva en prest er, både de som vil snakke med en og de som ikke vil. «Prest» antyder også at tjenesten ivaretar rituelle funksjoner, noe både en sykehushumanist og den muslimske kulturkonsulenten ivaretar. Og når det ikke bare er en prestetjeneste, men preste- og samtaletjeneste, forstår folk at dette er noe mer enn det tradisjonelle, sier han.

Navnet «Avdeling for åndelige og eksistensielle spørsmål» er ett alternativ som har blitt vurdert, får vi vite.

– Men det er for langt. Kunsten er å finne et godt navn som er kort nok, avslutter Taraldset Sørensen.