De ukentlige tema- og debattmøtene på Humanismens hus i Oslo er i gang igjen, og tema for første møte var «Romfolkets situasjon i dag». Sosialantropolog og forsker ved NOVA Ada Engebrigtsen har skrevet doktorgradsavhandling om grupper av romfolk og drevet feltarbeid i Romania. Hun tok de nærmere 80 tilhørerne med på en spennende og lærerik ferd inn i romfolkets kultur og utfordringer. Og møtte kraftig motbør på veien.

Ikke kriminelle

Engebrigtsen presenterer romfolket som et myteomspunnet folk. Med sine kunstnere, musikere og dansere har romfolket på den ene siden blitt romantisert og forbundet med noe eksotisk. På den andre siden forbindes romfolket med kriminalitet. En assosiasjon som er mer vanlig i vårt samfunn i dag.

– Mytene fanger mange sider ved dem, innrømmer Engebrigtsen. Samtidig minner hun oss om at betegnelsen «romfolk» innbefatter en stor og mangfoldig gruppe og advarer mot generaliseringer. Deretter slår hun hull på noen gjengse fordommer mot rumenske romfolk i Norge:

– De fleste av de som tigger er ikke kriminelle. Forestillingen om bakmenn og tiggerkonger tilhører vår fantasi.

Hun påpeker at de som kommer til Norge, reiser fra et liv med få muligheter. Situasjonen er ikke mer lukrativ for dem her. Som tiggere lever de under eksistensminimum og sender pengene de tjener til familien i hjemlandet. De tigger fordi det er mest økonomisk lønnsomt. De tigger for sin og sin families overlevelse.

Engebrigtsen selv unngår begrepet «tiggere» når hun snakker om romfolk. I stedet omtaler hun dem som «gatearbeidere».

– Jeg ser på tigging som arbeid. Det er dessuten ikke bare tigging de lever av. Blant annet kjøper de ting billig, og selger det videre.

– Romfolket har «drive»!

Temperaturen på debatten stiger idet en av tilhørerne tar ordet. Gunnar Torgersen forteller at han har jobbet med nødhjelp i Romania i 21 år – men overfor rumenere, ikke romfolk. Han protesterer på Engebrigtsens skildringer av tiggende romfolk som mennesker i nød.

– Minst 50-60 prosent av romfolk har selv skyld i sin egen fattigdom, hevder han. Ifølge Torgersen synes romfolk at nordmenn er naive i sin gavmildhet.

Engebrigtsen, derimot, tegner et annet bilde av romfolket:

– Det er ikke romfolket selv vi må være på vakt mot. Vi må være på vakt mot å utnytte dem fordi de er fattige.

Hun framstiller romfolket i Norge som modige, kreative mennesker.

– De reiser hit uten penger, uten noe sted å bo, uten å kunne språket. De setter seg på bussen og håper på det beste. Romfolket har optimisme og fantasi. De har «drive»!

Særegen romkultur

Ordlyden i mange av debattantenes utsagn røper hvordan romfolket oppfattes: som noe annet enn oss andre.

– Romfolket har levd i Europa i 1000 år, etter utvandringen fra India. Likevel oppfattes de som fremmede, påpeker Engebrigtsen.

Riktignok skiller romfolket seg på mange måter fra samfunnet for øvrig.

– Romfolket er politisk uavhengige av storsamfunnet, forteller Engebrigtsen.

– De har en nettverksorganisering uten faste ledere. Hver familie er en politisk enhet som tar avgjørelser på vegne av familiemedlemmene.

– De tilpasser seg alle samfunn de lever i, fortsetter hun. – Men de beholder det særegne ved kulturen. Romfolket har en egen kosmologi, som er ulik resten av befolkningens. De har egne verdier, egne normer, eget juridisk system. Et eget samfunn.

Torgersen tar til motmæle mot Engebrigtsens utsagn om romfolkets evne til tilpasning:

– Kulturen deres er rigid og fastlåst. Den har ikke forandret seg gjennom de siste århundrene.

– Selvsagt har romfolket forandret seg, svarer Engebrigtsen. – Bare ikke slik vi ønsker de skal forandre seg.

Utdannede romfolk er ikke romfolk

Engebrigtsen forteller at motstand mot statlige sosialiseringsinstitusjoner – som skolegang – har bidratt til at romfolket i stor grad har unngått assimilering. Slik opprettholdes imidlertid deres vanskelige situasjon: flertallet har lav – eller ingen – utdanning, og mange er analfabeter. Slike forhold gjør det problematisk å få seg lønnet arbeid framfor å måtte tigge.

Når alle medlemmer av en folkegruppe lever under såpass dårlige kår, har de da forbilder? Noen å se opp til? Som gir tro på at de – som enkeltindivider eller som gruppe – kan lykkes med noe annet enn gatearbeid?

Engebrigtsen svarer med å vise til slektskapets betydning.

– Familien, slekten, kontrollerer hverandre. Man holder hverandre innenfor gruppen og passer på at man ikke trår for langt unna kretsen.

Utdanner man seg, gjør man nettopp det: man beveger seg bort fra sin kultur.

– Idet man får utdanning, er man ikke lenger rom, sier Engebrigtsen. – Man blir noe annet.

Pessimistiske framtidsutsikter

Hvilken framtid går romfolket i møte, og kan vi gjøre noe for å hjelpe dem? Engebrigtsens svar er lite oppmuntrende.

– Tiggerne vil forsvinne fra Europa, tror Engebrigtsen.

Det vil bli forbudt, fordi politikerne ikke vil ha dem. Realiteten er at dette er veldig fattige mennesker. Vi klarer ikke å dra dem unna fattigdom. Det man kan gjøre, er å gi penger, hvis man vil.