Tidsskriftet Humanist har publisert et innlegg av Johan Galtung der han diskuterer jødenes makt over verden. Det har skapt litt oppstyr.

Kortversjonen er som følger: Humanist-skribent John Færseth går på foredrag med Johan Galtung. Færseth liker mye av det Galtung sier, men reagerer på at fredsforskeren anbefaler antisemittisk litteratur (som Erik Rudstrøm, som påstår at det foregår narkotikasalg fra synagoger). Færseth utfordrer Galtung til å klargjøre hva han mener, i flere omganger.

Diskuterer jødenes makt med utgangspunkt i nazilitteratur

Diskusjonen kulminerer i et innlegg i siste nummer av Humanist. Der diskuterer Galtung jødenes makt over media med utgangspunkt i en forkortet og omredigert pamflett skrevet av William Pierce, kanskje etterkrigstidens viktigste og mest kjente nazist, og det antisemittiske falskneriet Sions Vises Protokoller.

Ikke overraskende ble det noen mediaoppslag av dette, og en del tilbakemeldinger i sosiale medier og per mail og telefon.

Noen reaksjoner er kloke. Anne Holt tvitret at Galtung burde beskyttes mot seg selv, slik Vær Varsom-plakaten befaler oss som jobber i media. Dette var selvfølgelig noe vi tenkte gjennom før vi publiserte. Galtungs tekst er temmelig merkelig, og han er født i 1930. Men vi anså at han hadde rett til å svare på John Færseths utfordring. Dessuten vil nok Galtung selv være den første som påpeker hvor ofte han reiser rundt og snakker til lydhøre publikummere, og hvor aktiv han er som forfatter og skribent. Det er av offentlig interesse hva slags tanker Galtung nå sprer.

Ikke antisemittisk å diskutere om jødisk eierskap har konsekvenser

Andre reaksjoner er av den typen man får når man reagerer på stigmatisering av jøder (eller muslimer). En typisk mail begynner slik: “I din iver etter ikke å irritere jødene…” Resten av mailen holder samme stil; en insinuering om en skjult, jødisk undergravende makt som jeg ikke er ”modig nok” til å kritisere. Vel, i samme nummer av Humanist har jeg publisert to innlegg som argumenterer for å forby omskjæring av guttebarn i Norge. Den jødiske verdenskonspirasjonen er nok rimelig irritert på meg allerede, skulle jeg tro!

En tredje type reaksjon kommer fra mennesker som er bekymret for at diskusjon av for eksempel jødiske eierinteresser i medier, Israels lobbyer og så videre skal stigmatiseres som antisemittisme. Dette er en legitim bekymring.

I lederen til samme nummer av Humanist skriver jeg følgende:

”Det er et faktum at en rekke mektige posisjoner (for eksempel innenfor media, som Galtung tar utgangspunkt i) innehas av jøder. Det er ikke antisemittisk å diskutere dette, eller spørre hvorvidt det kan ha konsekvenser for mediedekningen. Men når man, som Galtung, argumenterer ut fra tekster som stammer fra nazister, og samtidig forsvarer det antisemittiske falskneriet Sions Vises Protokoller, er det vanskelig å forestille seg hvordan debatten ikke kan bli antisemittisk.”

Anbefaler bøker skrevet av folk som hater jøder

Problemet er altså ikke at Galtung diskuterer jødisk makt. Problemet er at han diskuterer jødisk makt ut fra tekster som lyver om jødisk makt fordi de er laget av folk som hater jøder. Og ja, disse tekstene lyver. Det stemmer selvfølgelig ikke, slik artikkelen Galtung siterer påstår, at jødene kontrollerer 96 prosent av verdens medier. Bare de kinesiske myndighetene alene sørger nok for at så ikke er tilfelle (og om jødene kontrollerer norske medier, hvorfor får Israel så kritisk omtale?) Og det stemmer selvfølgelig ikke, slik Sions Vises Protokoller påstår, at det eksisterer en enorm jødisk konspirasjon som planlegger å slavebinde oss.

Galtung kunne for eksempel diskutert jødisk innflytelse i media, lobbygrupper og akademia med utgangspunkt i tekster skrevet av forfattere som Norman Finkelstein eller Mearsheimer og Walt. Kontroversielle forfattere som leverer krass kritikk av jødisk mentalitet og jødisk-israelske interesser uten å være jødehatere.

Men i stedet valgte Galtung å anbefalte bøkene til Erik Rudstrøm, samt Sions Vises Protokoller. Og han plukket opp en forkortet og omredigert nazipamflett på nettet, uten å reagere på bildet av den jødiske blekkspruten som strekker sine fangarmer utover verden – en mer klassisk antisemittisk karikatur kan knapt tenkes. At Galtung ikke ser slike røde flagg, er avslørende.

Til NRK sier Galtung at han ikke visste at han brukte en nazipamflett som kildegrunnlag, men han har "ingen grunn til å tro at det som kommer frem i denne artikkelen er feil".

Kritikeren som ikke vil drive kildekritikk

Galtung har aldri vært redd for å stille kritiske spørsmål. Men når en nazist skriver om jøder, ser han altså ingen grunn til å drive kildekritikk. Om Galtung er feilsitert, bør han snarest kontakte NRK.

Denne debatten har gått i flere runder nå, og Galtung har hatt raust med sjanser til å hente seg inn. I stedet har han for hver runde beveget seg ut på dypere og dypere vann, der han nå drukner sitt renommé.

Det er synd, for selv den som er uenig med Galtung om mye må innrømme at han har mange laurbærblader han kunne hvilt på.

Det er også synd for Human-Etisk Forbund, som både ga Galtung vår første Humanistpris og hadde ham som taler på den verdenskongressen vi arrangerte i fjor sommer. Men med fare for å henfalle til selvskryt, vil jeg si det er bra at det er vi i HEF som nå setter søkelyset på hans nåværende standpunkter.

For om HEF skal ta sin kamp for menneskeverd og kritisk tenkning på alvor, må HEF ta det Johan Galtung sier på alvor.

Denne kommentaren er også publisert på Humanist.no.