– Vi må snakke om gudsbilder. Det er et stort problem for muslimer som er homofile, men også for muslimer som har alkohol- eller rusproblemer, at Gud fremstilles som en sadistisk og straffende mann, sier psykiater Shahram Shaygani, tidligere leder av foreningen Senter for sekulær integrering (SSI).

Han arbeider til daglig ved Trasoppklinikken i Oslo, som er et behandlingssted for ruslidelser.

Shaygani har egen erfaring med tro, og det å forlate den. Han vokste opp i Iran under den islamske revolusjonen (1979). Familien var relativt sekulær.

Shaygani skulle derimot omfavne en radikal islamsk trosretning tidlig i ungdomsårene.

Fundamentalismen holdt imidlertid ikke stand etter at en lærer introduserte ham for filosofi. Skyggesidene av troen skulle følge med ham frem til han fant eksistensialismen og psykoanalysen.

Han kaller seg heldig.

Han hadde først nevnte lærer, og i Norge fikk han venner han kunne snakke med. Uten trusler kunne han erkjenne sitt ateistiske verdensbilde.

Men hans syn på verden er likevel farget av hans bakgrunn; et kulturfellesskap han vil være en del av. Betegnelsen han velger når han skal beskrive eget livssyn er sekulær muslim.

RELIGIONSKRITIKK PÅ FLERE PLAN

Shaygani er opptatt av at religionskritikk må utøves på flere plan. Både strukturelt på samfunnsnivå, og i respektfullt møte med den enkelte troende.

– Enhver har frihet og ansvar og frihet til å tolke religionen. En må stille seg spørsmål som: Er religionen, slik jeg praktiserer den, hensiktsmessig for meg, andre eller samfunnet? Gjør dette mitt og andres liv bedre? Hva slags gudsbilde har jeg?

– Men i mange muslimske land er dette vanskelig å gjøre. Oppdragelsen er rettet mot det idealisert hellige og det å stille spørsmål bryter med dette idealet. Men man må våge å utfordre seg selv og autoriteten. Det er viktig å spørre seg: Blir jeg et bedre menneske av å hate andre? Kontrollere eller undertrykke andre?

FØLSOM DEBATT

Det å løfte frem denne selvransakelsen er en del av hans praksis i møte med pasienter.

Han er tydelig på at alle har rett til sin tro. Han ser at for enkelte kan åndelige opplevelser ha en funksjon i behandling av ruslidelser. Dette vil han forske mer på i fremtiden.

Det betyr imidlertid ikke at han mener man skal unnlate å rette kritiske blikk på tro eller utøvelse av den. Det var en av grunnene til at han var med på å stifte SSI, sammen med blant andre Shakeel Rehman.

– Debatten om islam er veldig følsom og vanskelig. Det er nødvendig å veie sine ord med omhu. Og det må være et humanistisk budskap i bunn.

– Samtidig må det være ubegrenset ytringsfrihet for kritikk. Det gjelder alt fra karikaturtegninger, blasfemi til teater, film og kunst. Dette er viktigere enn å verne religiøse følelser. Ytringsfriheten er hellig når det kommer til å kritisere religiøse ideologier. Men når det kommer til religiøse mennesker skal vi være varsomme.

SEKULÆRT ANSVAR

Han mener vi først kan snakke om reell ytringsfrihet og religionskritikk i den islamske verden den dagen det kommer et teaterstykke om profeten Muhammed. Men der er vi dessverre ikke ennå, sukker han, før han understreker at han lever i håpet om at muslimer kan få oppleve og tåle de samme kritiske kunster som kristne har gjort i årtier.

Han er sikker på at det vil være sunt for samfunnet og muslimenes omdømme.

Usunn er han derimot tydelig på at all islamkritikk som rammer mennesker direkte i betydningen dehumaniserer og essensialiserer dem.

Der mener han at han og hans sekulære likesinnede med muslimsk bakgrunn må ta en større rolle som motvekt i offentligheten. Og da altså på en konstruktiv, respektfull måte, og med god avstand til aktører som har islamfiendtlige agendaer.

– Vi som har bakgrunn i islam kan bidra konstruktiv i denne debatten. Vi har – og får – en annen legitimitet i kritikken, og vi får lov til å gå lenger uten at det blir fare for at det vi sier blir fremmedfiendtlig.

– Jeg engasjerte meg jo også fordi jeg ble lei av hele tiden å bli representert i offentligheten av konservative muslimer. Jeg vil vise at det finnes et mangfold av muslimer. Og det er nødvendig å gjøre dersom vi skal komme videre ut av polariseringen. Med vår bakgrunn må vi sekulære muslimer vise mot. Gjør vi ikke det svikter vi muslimene.

LÆRERE ER NØKKELEN

Foruten den rollen han mener sekulære muslimer kan ta for en bedre – og bredere – islamkritikk i offentligheten, mener han det særlig er en annen gruppe som må støttes i sitt arbeid. Han snakker om lærere. Det var en lærer som i sin tid reddet ham fra fundamentalisme, og han brenner for at deres kunnskapsnivå og muligheter for å støtte unge med muslimsk bakgrunn må styrkes.

– Barn er plastiske, og de trenger støtte for å navigere i verden. Toleranse er en egenskap som må læres. Lærere er de viktigste fagpersonene i barns liv. De er dermed nøkkelpersoner i møte med minoritetselever.

Intervjuet ble opprinnelig publisert i Fri tankes papirmagasin i mars 2020.