Kontakt
Kirkekunstverket «Inferno Canto» (1265–70) skildrer helvete slik kunstneren Coppo di Marcovaldo forestilte seg det. Denne måten å se for seg helvete vil de fleste teologer i dag anse som utdatert. Foto: Creative Commons
Vi har spurte fem kristne og muslimske ledere om hvilken helveteslære de står for, og om eller når det er greit å snakke med barn om alternativ til paradis.
Aslaug Olette Klausen
Publisert: 04.12.2019 kl 06:00
Sist oppdatert: 04.12.2019 kl 09:32
Barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad mener det må være greit å snakke med barn om helvete – bare det skjer på en sunn måte. Dette sa statsråden i et intervju med Fri tanke. Der viste han til Den norske kirke, samt pastoren i hans egen menighet, for å få svar på spørsmålet om hva en sunn samtale om helvete vil være.
Vi har tatt ham på ordet og spurt både pastor Erik Andreassen i Oslo misjonskirke Betlehem, forstander Basim Ghozlan i Rabita-moskeen, Imam Shahid Kahloon i Ahmadiyya-moskeen, Espen Ottosen i Norsk Luthersk Misjonssamband og teologiprofessor Harald Hegstad ved MF vitenskapelig høyskole for teologi, religion og samfunn (som svarte om holdninger i Den norske kirke, som ikke hadde anledning til å svare) om både hvilken helveteslære de står for og om når de eventuelt mener det er riktig å introdusere barn for forestillingen om et helvete.
Ordet «helvete» har på norsk sin opprinnelse i norrøn mytologi. Helvete betyr ganske konkret gudinnen Hels straff. Denne semantiske betydningen gjør at både Andreassen og Hegstad viser til selve ordet som en hedensk forestilling, og det er derfor ingen betegnelse de vil bruke om hva som kan være en mulig utgang etter døden. Ordet de velger seg er «fortapelse». Også Ottosen velger å bruke fortapelse, med begrunnelsen at bibelens språk er så symbolmettet at det er vanskelig å ha dekning for en enkelt betegnelse om helvete.
Hvilke mulige utganger er det så for dem som mener det finnes et liv etter det jordiske livet?
Teologiprofessor Harald Hegstad. Foto: MF
Teologiprofessor Hegstad deler det opp i tre hovedretninger, foruten den himmelske:
• Apokatastasis – Gjenopprettelsen: Troen på at alle blir frelst til slutt.
• Annihilasjon – Tilintetgjørelse: Troen på at de som ikke blir frelst bare forblir døde.
• Apoleia – Evig fortapelse: Troen på at de ikke-frelste også for et liv etter døden, men som fortapte, i en tilstand som «i beste fall» betyr en evig tilstand uten de kvaliteter frelse gir. Tradisjonelt forstått som (mer eller mindre) evig pine.
Alle disse retningene er representert innenfor både islam og kristendom, i ulike varianter.
Forstander Basim Ghozlan i Rabita-moskeen.
– Spørsmålet om hva «evig» betyr er, en teologisk utfordring. Men Gud er en barmhjertig gud, og så sant den som har gjort noe galt angrer vil gud tilgi ham. Gud har mange navn, men ingen av dem er en straffende gud, sier Ghozlan.
Imam Shahid Kahloon i Ahmadiyya-moskeen på Furuset i Oslo er imidlertid tydelig på at ingen forblir i helvete for alltid. Slik han ser det er det bare et spørsmål om tid. For alle ender i Paradis, til slutt. Og det helvete han beskriver, har form av et slags etterlivets sykehus, med ubehag og kjedsomhet.
Imam Shahid Mahmood Kahloon i Ahmadiyya muslimsk trossamfunn. Foto: Kai Eldøy Nygaard
Pastor Erik Andreassen Oslo misjonskirke Betlehem tilhører dem som tror at for de ufrelste handler det bare om ikke å få ta del i det evige livet etter dommens dag. Han viser til den legemlige oppstandelse som denne dagen vil inntreffe for de som er frelst.
Harald Hegstad understreker at forståelsen et helvete i konkret forstand, med flammer og «tenners gnissel», også er utdatert innenfor Den norske kirke.
Pastor Erik Andreassen i Oslo misjonskirke Betlehem. Foto: Oslo misjonskirke Betlehem
Slike forestillinger mener han hovedsakelig henger igjen i populærkulturen, og kanskje i enkelte frimenigheter. I Den norske kirke står striden, ifølge Hegstad, derfor mellom ulike varianter av frelsesfravær og troen på at alle blir frelst uansett.
Espen Ottosen er på sin side klar på at han har en tro på fortapelse for dem som ikke er frelst. Men han vil – nettopp fordi han altså pekte på de mange mulige tolkningene av hva fortapelse vil si – ikke være konkret på hva som venter den fortapte i etterlivet.
Teolog og informasjonsleder Espen Ottosen i NLM. Foto: Norsk Luthersk Misjonssamband
På spørsmålet om når det er greit å introdusere barn for det vi kan kalle fortapelsens mulighet, har svarene vi fikk både store likheter og enkelte vesentlige forskjeller.
Både Gohzlan, Andreassen og Hegstad fremhever at de vektlegger sine respektive trosretningers frelsesbudskap i sin forkynnelse.
Andreassen tror knapt det finnes noen under ti år som har hørt fortapelsesforkynnelse i hans menighet. Han er også skeptisk til å bruke den makten det kan gi å forkynne fortapelse. Det er derfor ikke noe han bruker mye tid på i sitt arbeid. Også fordi han anser en del av fortellingene rundt dette som et uttrykk for rester etter gnostisk tankegang og et dualistisk skille mellom kropp og sjel.
– Annihilasjon er noe ganske annet enn trusselen om evig pine.
Kahloon mener imidlertid at det er viktig å vise at det er en mulighet for straff ved dårlige handlinger. Dette gjelder både voksne og barn, i denne verden og den kommende. Men å gå rundt å skremme barn med helvete, mener Ahmadiyya-imamen likevel ikke har noe for seg. Det handler om å vite konsekvensene.
– Hva vil de lære om jeg sa til dem at jeg var glad i dem uansett? De ville ikke lære noe. Det må få konsekvenser om de gjør noe feil, og de trenger å vite at det å gjøre noe galt straffer seg, sier Kahloon, og understreker at det å vise at man er glad i et barn når det har feilet, vil være feil. Samtidig påpeker han altså at barns feil også kan være en konsekvens av at foreldre har lukket øynene for sine egne dårlige handlinger.
Hegstad og Gohzlan er heller ikke redde for å si at det er viktig å si fra at handlinger har konsekvenser. Heller ingen av dem har tro på at det kan komme noe godt ut av å skremme noen til å tro. De har imidlertid et pragmatisk forhold til når det er passende å snakke med barn om muligheten for fortapelse.
Begge fremholder at barn stiller spørsmål, og at spørrende barn fortjener svar. Dette synet deler for øvrig også Ottosen.
– Selvfølgelig skal man snakke med barn om at dårlige handlinger vil bli straffet. Det finnes konsekvenser. Jeg tror det er viktig at barn forstår det, og at det er sunt å snakke med dem om følgene av gode og dårlige handlinger. Men man skal ikke gå i detalj om hva helvete kan være, eller om det er evig eller ikke. Det tror jeg ikke barn kan forstå, sier Gohzlan, som heller ikke er for å bruke helvete som skremsel.
– Det er ikke et mål å bruke helvete som en trussel. Det gjelder for oss voksne også. Det man skal snakke om, er Guds kjærlighet, hans nåde og paradiset. De fleste forstår at det også finnes noe som er motsatt, men de skal ikke komme til Gud fordi de er redde. De skal komme av kjærlighet, fremhever han.
Det første Hegstad fremholder er også poenget med en god gud, og at kristendommen er en frelsesreligion. Noe som betyr at mennesket i dette verdensbildet må frelses fra noe.
– For noen vil det selvsagt kunne være skremmende nok i seg selv å ikke få ta del i frelsen. Det er derfor det er viktig å få frem at Guds dom ikke er opp til oss mennesker å fordele, og at Gud ønsker at alle mennesker skal bli frelst, sier Hegstad.
Også Ottosen viser til at budskapet til barn skal være om en god gud. Men han går lenger i å si at man også skal være svært forsiktige med å løfte frem muligheten for fortapelse til barn.
– Det kan være krevende å formidle fortapelse. Kristen forkynnelse må derfor gjøres på en god og varsom måte, der budskapet må være at det er en god og rettferdig gud som dømmer.
Han bruker egen oppvekst i et bedehusmiljø kjent for sin svovelforkynnelse som eksempel på at det er mulig å forkynne fortapelse uten at det fører til frykt. Samtidig som han altså ikke underkjenner at det er en fare for å påføre barn helvetsangst.
– Det skremte ikke meg som barn, så det går an å kommunisere på en sunn måte. Jeg tror heller ikke på at det er mulig å skremme noen til å tro. Det vil kunne gi et vrengebilde av troen, der man mister troen på en god gud, sier Ottosen.
I sitatsjekken sendte for øvrig Hegstad en liten ettertanke om hva barn er redd for:
«Min erfaring er at tanken om at døden er en absolutt slutt, og at de døde rett og slett opphører å eksistere (ikke ulikt annihilasjonslæren – bortsett fra at det ikke er mulighet for frelse for noen), kan være skremmende for barn. Tanken om at det er noe etter døden og at de døde ikke blir borte, vil for mange barn oppleves som en trøst som et ateistisk livssyn ikke vil være i stand til å gi.»
Fritanke.no - dette nyhetsnettstedet - fungerer i dag som et arkiv for over 4500 nyhetssaker, reportasjer, kommentarer og bakgrunnsartikler mm. produsert i perioden august 2006 - januar 2022.