Kontakt
Michael Sheen som engelen Aziraphale og David Tennant som demonen Crowley i filmatiseringen av Good Omens. Sammen jobber de for å forhindre verdens undergang.
Kjernen i Terry Pratchetts humanisme lå i at han verdsatte vår menneskelighet, ikke på tross av våre svakheter, men på grunn av dem, konstaterer Arnfinn Pettersen, i anledning filmatiseringen av Pratchett og Neil Gaimans bok Good Omens.
Arnfinn Pettersen
Publisert: 13.06.2019 kl 12:40
Sist oppdatert: 13.06.2019 kl 19:57
For et kvart århundre siden introduserte en venn meg til en fantastisk og fascinerende verden.
Der traff jeg bibliotekaren som ved et uhell ble til en orangutang – og siden har nektet å bli menneske igjen. Det er nemlig så kjekt å kunne klatre opp til øverste hylle uten stige. Og det har klare fordeler å bytte ut eksistensielle grublerier med en brennende lyst på bananer.
Jeg traff Rincewind, verdens mest udugelige trollmann, som ikke desto mindre – eller kanskje nettopp derfor – ender med å rydde opp i problemene langt dyktigere trollmenn skaper.
Jeg traff Lord Vetinari, hvis pragmatiske tilnærming til makt og maktbruk ikke helt lever opp til våre demokratiske idealer. Men som allikevel, på sitt underlige vis, får Ankh Morpork, den største byen på Discworld, til å fungere.
Og jeg traff Granny weatherwax, som absolutt ikke er noen leder de lokale heksene – hun ville aldri i verden tillatt at de hadde en leder – og som fastslår at «Du kan ikke drive å bygge en bedre verden for folk. Bare folk kan bygge en bedre verden for folk. Ellers er det bare et bur.»
Dette er Terry Pratchetts litterære verden. Den er skiveformet og står på ryggen til fire elefanter som igjen står på skallet til den enorme skilpadden A'Tuin. (Kjønn fortsatt uavklart.)
Den første Discworld-boka, The Colour of Magic fra 1983, er først og fremst en godhjertet parodi på fantastisk litteratur. Da Pratchett døde i 2015, sekstiseks år gammel, var den 41. boka fra hans skiveformede verden, The Shepherd's Crown, under utgivelse
Men ikke alle Pratchetts bøker foregår på Discworld. Blant unntakene er Good Omens, samarbeidet med Neil Gaiman, som nå er blitt TV-serie, tilgjengelig på strømmetjenesten Amazon Prime. Som for så mange andre, var boka min gateway drug til Pratchetts univers.
Good Omens er historien om verdens undergang. Det er historien om Antikrist, som ved en inkurie som involverer en heller distré satanisk nonne, vokser opp i en trivelig liten engelsk landsby. Og det er historien om en engel og en demon som begge har levd blant menneskene så lenge at de har begynt å like dem – og den heller komfortable tilværelsen de lever blant dem – og helst vil unngå at Jorda forgår i Armageddons flammehav.
Dessuten dukker Hells Angels opp. Originalene, altså: Krig, Sult, Døden og Forurensning (som tok over da Pest pensjonerte seg på grunn av den hersens antibiotikaen).
Hvor vellykket er TV-serien? Litt både/og. Den er en svært trofast filmatisering. Men selv om slikt gleder oss fans, kan det by på utfordringer når en fortelling skal overføres fra ett medium til et ganske annet.
Good Omens er både typisk Gaiman og typisk Pratchett. Det er en typisk Gaiman-bok i det at eksisterende religiøse skikkelser – altså skikkelser folk faktisk tror på eller har trodd på – spiller noen av hovedrollene. Men også en typisk Gaiman-bok i det at karakterene og situasjonene er mer vellykket enn selve plottet.
Og den er en klassisk Pratchett-bok i det at bokas fortellerstemme fungerer som et vennlig, men sarkastisk kor til fortellingens gang. Og at disse kommentarene ofte er viktigere enn selve handlingen. I TV-serien har man forsøkt å løse det med å la Frances McDormand, i rollen som Gud, stå for kommentatorrollen. Det fungerer bare sånn halvveis.
Og nettopp dette aspektet, at så mye av handlingen foregår på fortellerstemmenivået, er en av grunnene til at Pratchetts bøker er fryktelig vanskelig å filme. Karakterer og handling kommenteres og vurderes kontinuerlig. Det er stadige digresjoner og krumspring. Og tidvis digresjoner fra digresjonene. Og tidvis digresjoner fra … Vel, dere skjønner poenget.
Bøkene renner over av ideer, vittigheter, absurditeter og lek med språket. Han lot sjelden anledningen til et dårlig ordspill gå fra seg. («All fungi are edible. Some fungi are only edible once.»)
Med årene dreide forfatterskapet seg bort fra parodien, og over til romaner som, selv om humoren forble hans metode, står trygt på sine egne narrative ben. Han ble også en stadig bedre plotter.
Til tross for sitt humoristiske og underholdende ytre, har bøkene ofte en kjerne av kaldt, og ikke så rent lite ubarmhjertig, stål. For mer enn noe annet var Pratchett en som så menneskedyret i all sin forunderlige tåpelighet.
Det kunne lett ha gått galt – han var tidvis farlig nær misantropien, om enn en munter mistantropi, der mennesket er mer latterlig enn foraktelig. Det som reddet ham inn var det samme som med årene gjorde ham til en stadig bedre skildrer av menneskenes menneskelighet: hans humanisme.
Pratchett var i et par tiår et engasjert medlem av Human-Etisk Forbunds søsterorganisasjon, Humanists UK, eller British Humanist Association som de het den gang.
I 2013 fikk han organisasjonens Humanist of the Year-pris. Han var aktiv i deres arbeid med å informere om livssynshumanisme i skolen og han var en profilert forkjemper for retten til en verdig død.
Det siste gikk i de siste årene av hans liv hånd i hånd med arbeidet med å spre kunnskap om og å fremme forskning på sykdommen som til slutt tok livet av ham – alzheimer. Eller The Embuggerance, som Pratchett foretrakk å kalle den.
Pratchett skrev ubeskjemmet fantasylitteratur. Bøkene hans er fulle av vampyrer, varulver, dverger, troll, golemer, hekser og trollmenn. Magien flommer gjennom hans univers – den har til og med sin egen farge: oktarin.
Men alt han skrev handlet i bunn og grunn om oss, menneskene – om våre svakheter, våre problemer, vår forfengelighet og vårt selvbedrag.
Kjernen i Pratchetts humanisme lå i at han så alt dette, men fremdeles likte oss. At han verdsatte vår menneskelighet, ikke på tross av våre svakheter, men på grunn av dem.
Stryke, mot, skarpsinn og visdom er fine greier, men de er unntakene, heller enn regelen, fortalte han oss. Og det er greit. Vi er noen rare, historiefortellende dyr som kontinuerlig dikter fortellinger, for å skape mening av malstrømmen av inntrykk som kalles verden. Det er slik det er å være menneske.
En hyllest til da nylig avøde Terry Pratchett fra London, omkranset av tre sentrale karakterer fra bøkene: Døden til venstre, A'tuin og Rincewind til høyre. Foto: David Skinner, CC BY 2.0.
I 2001 ble han tildelt den høythengende Carnegie-medaljen, for barneboka The Amazing Maurice and his Educated Rodents. Ei bok som munner ut i en hyllest til det omstendelige demokratiske strevet, med mennesker (og rotter) som i samarbeid forsøker å gjøre verden til et litt bedre sted, dag for dag.
I takketalen pekte han, med et klart spark til Tolkiens Ringenes Herre, på at virkeligheten kan være langt mer fantastisk enn fantasien:
«Fantastisk litteratur er langt mer enn trollmenn. For eksempel er rottene i denne boka intelligente. Men den tar også opp den enda mer fantastiske ideen at også mennesker er i stand til intelligens.
Langt mer forunderlig for meg enn ideen om at ondskapen kan ødelegges ved å kaste en dyr pyntegjenstand i en vulkan, er muligheten for at ondskap kan uskadeliggjøres gjennom samtale. Fantasien om rettferdighet er langt mer interessant enn fantasien om alver, og langt mer fantastisk.
I boka går rottene til krig, hvilket er, håper jeg, gripende. Men så slutter de fred. Hvilket er forbløffende.»
Vi er bare mennesker, fortalte Pratchett oss, feilbarlige, fjollete og selvopptatte. Vi har ingen andre til å hjelpe oss. Det er guder i hans univers, men de er så håpløse, udugelige og ustabile – de, er når alt kommer til alt, skapt i vårt bilde – at de ikke er noe å satse på.
Skal noe gjøres, er det opp til oss. Så skremmende som den tanken enn måtte være.
Pratchett var en humoristisk forfatter i tradisjonen fra PG Wodehouse og Douglas Adams. Han brukte humor som litterært virkemiddel, og han hadde glede av å være morsom ganske enkelt fordi det er gøy. («Give a man a fire and he's warm for a day, but set fire to him and he's warm for the rest of his life.»)
Vi har en tendens til å avvise humoristiske forfattere som bare humoristiske, slik vi har en tendens til å avvise fantastisk litteratur kun som lek. Ingen av delene er særlig smart. Som Pratchett sa i Carnegie-talen:
«Problemet er at vi tenker at det motsatte av morsom er seriøs. Det er det ikke. Som GK Chesterton påpekte, er det motsatte av morsom, ikke morsom, og det motsatte av seriøs, ikke seriøs. Benny Hill var morsom og ikke seriøs, Rory Bremner er morsom og seriøs, de fleste politikere er seriøse, men, dessverre, ikke morsomme.
Humor har sin nytte. Latter kan komme seg gjennom nøkkelhullet mens seriøsitet fortsatt hamrer på døra. Nye ideer kan ri inn på ryggen til en vittighet, gamle ideer kan få en ekstra spiss.»
Helt fra han fikk diagnosen i 2007, var Pratchett åpen om hva det var og hvor det bar. Men så var han aldri en mann til å fortrenge døden.
Døden – Døden, altså, med stor forbokstav – er den skikkelsen som opptrer i flest Discworld-bøker. Han er en hyggelig, grundig og litt omstendelig herre, med så stivt et smil som man kan forvente av et skjelett. Han liker katter og vil gjerne gjøre det litt hjemmekoselig i sitt rike, med blomster og nips.
Men han får det ikke helt til. Han er for eksempel ikke så god på farger, så alt er i svart-hvitt. Men han prøver. Han er kanskje ikke et menneske, men han er noe som for Pratchett var vel så viktig. Han er menneskelig.
Pratchetts Døden snakket konsekvent i store bokstaver. Og han fikk æren av å være den som varslet om sin skapers død, i form at tre poster på Pratchetts twitterkonto. De var et litterært farvel med mesteren. Og, som seg hør og bør, en liten fortelling i seg selv:
«AT LAST, SIR TERRY, WE MUST WALK TOGETHER.»
«Terry took Death’s arm and followed him through the doors and on to the black desert under the endless night.»
«The End.»
Klikk på et nøkkelord for å vise andre relevante artikler.
Vibeke Riiser-Larsen ser nærmere på kulturell evolusjon, teorien om hvordan vi har bidratt til å skape oss selv.
Selv mener veganerne at svaret er ja, men hva vil staten mene?
HEF-filosof Kaja Melsom maner til ettertanke om bioteknologi.