Bakgrunnen for denne overskriften er et seminar om den norske kulturarven som Telemark, Vestfold og Buskerud holdt i oktober 2012. Ansatt i Human-Etisk Forbund, Didrik Søderlind, holdt foredrag om kulturarvens historie. Han jobber som rådgiver i Human-Etisk Forbund, og utaler seg på vegne av forbundet i sine foredrag.

Han viste til en «powerpoint»-presentasjon og hevdet muntlig at det er riktig å sammenligne og likestille politiske retninger og ideologier som fascisme, nazisme og kommunisme.

En slik sammenligning er en hån mot de kommunister som i Norge og ute i verden kjempet mot og ga sine liv i kampen mot nazismen og fascismen.

Det er sørgelig overraskende at Human-Etisk Forbund mener det ikke er noen forskjell på hvordan kommunismen som politisk ideologi har blitt misbrukt i ulike vanstyrte totalitære regimer, og den politiske idé som ga grunnlag for en mengde opprørsbevegelser i Afrika, Latin-Amerika og Asia. Her fikk mange av de kommunistinspirerte bevegelsene bred støtte i den undertrykte og fattige delen av befolkningen. I mange fattige utviklingsland førte dette i noen grad til omfordeling av de rikes privilegier og ga håp til de fattige.

Begrepet politisk utopi er brukt om kommunismen, som i sin opprinnelse skulle være et politisk redskap og en ideologi som skulle bekjempe overklassen og seinere de «fascistiske» og «høyrereaksjonære» bevegelser.

Kommunismens tilblivelse hadde som utgangspunkt et menneskesyn som fenget og ga håp for de undertrykte og fattige. Rett etter krigen var det i Norge en hedersbetegnelse å bli kalt kommunist i store deler av befolkningen. Vi kjenner mange til hvordan hatet og misunnelsen etter hvert ble brukt i den skitne kampen for å sverte norske kommunister i etterkrigsårene.

At noen setter Ho Chi Minh, Salvadore Allende og Hugo Chavez i bås med Hitler og nazismen eller med Mussolino, Franco og fascismen, har vi bare opplevd fra personer som tilhører ytterste høyre liberale fløy i det norske politiske landskap. En politisk ytterfløy som respekterer helt andre forbilder enn oss, på motsatt side av den politiske skalaen. Selv diktatoren Fidel Castro kan vel med respekt å melde ikke settes i bås med Hitler, Mussolini og Franco. Den omtalte foreleser med journalistbakgrunn har elegant oversett at bare i Europa så har Spania, Italia, Hellas og Frankrike hatt sterke kommunistpartier med svært stor innflytelse gjennom aktiv deltakelse i ulike demokratiske regjeringer etter krigen. Det er allment kjent at Nelson Mandela og ANC har regjert i en allianse med blant annet Det Sør-Afrikanske Kommunistparti.

En unyansert og lite reflektert sammenligning av kommunisme og nazisme rammer blant andre etterkommere av Nordahl Grieg, Rudolf Nilsen, Inger Hagerup og mange, mange flere. Om denne rådgiveren mangler vesentlige historiske kunnskaper, så burde han i det minste vise en høflig tilbakeholdenhet med slike ensidige karakteristikker av sine politiske motstandere.

Man finner ekstremister og fundamentalister i alle leire. At det finnes forståelse for bruk av vold og brutalitet i «det godes» tjeneste er ikke partiavhengig.

Vi er i likhet med de aller fleste forferdet over at så mange har misbrukt folkets tillit til å etablere korrupte totalitære, såkalte kommunistiske stater, for egen vinning og for eget maktbehov. Det er mange flere enn Stalin, Pol Pot og Kim Il Sung.

Vi som undertegner dette innlegget i «Fri tanke» tar på alle måter avstand fra de drap og den undertrykkelse som er blitt begått i kommunismens navn.

Lista over statsledere som har misbrukt kommunismen til egen vinning for seg og sine, kan gjøres lang. Lista over statsledere i den frie demokratiske verden som har begått krigsforbrytelser kan ikke bare skyves under teppet.

Norges Kommunistiske Parti (NKP) hadde 11 representanter på Stortinget i første valg etter krigen. At eksempelvis småbruker Emil Løvlien som ledet NKP etter krigen, eller for den slags skyld en av hans etterfølgere, Reidar T. Larsens ettermæle skjendes av en slik ideologisk sammenligning, grenser til uforstand.

I tiden etter 2. verdenskrig har mange kommunister stått i fremste rekke i kampen mot Vestens kolonivelde og imperialistisk utbytting av fattige land.

Mange av dem som har kalt seg borgerlige, liberale og demokratiske stater har i tida etter 2. verdenskrig ført blodige kriger, med millioner av drepte.

I demokratiets og frihetens navn har de okkupert og ført kriger i land som Vietnam, Laos, Kambodsja og Irak, og plyndra stater i Sør- Amerika, Asia og Afrika ved hjelp av reaksjonære militærdiktatorer som har vært stedfortredere/marionetter for sterkt høyreorienterte statsledere fra vår demokratiske verden.

Både før og etter 2. verdenskrig, har de vestlige demokratier stått for et umenneskelig kolonivelde i store deler av verden.

Winston Churchill var koloniminister før krigen og en ivrig tilhenger av det engelske koloniveldet etter 2. verdenskrig.

Men han var også en stor statsleder under krigen mot nazistene, og kan på ingen måte likestilles med nazister av den grunn.

I Øst-Europa startet en ny vår da kommunisten Gorbatsjov ville føre Sovjetunionen over i en demokratisk fase. Dokumenterte forsøk fra Gorbatsjov på å stanse våpenkappløpet med en meget omfattende nedrustningsavtale, fikk ingen respons hos den daværende president Ronald Reagan.

Kvinnedagen 8. mars, blei innstifta av den tyske kommunisten, Clara Zetkin, som måtte rømme fra Hitler-Tyskland i 1933.

Før det nazistiske Tyskland satte i gang sine uhyggelige jødeutryddelser, hadde de forbudt kommunistpartiet, arrestert, drept og sendt tusener av kommunister i konsentrasjonsleirer.

Kommunismen har representert et menneskesyn og en ideologi som har gitt håp for undertrykte og fattige i kamp for menneskeverd og et anstendig liv. Kommunismen var, og er fremdeles for mange, ikke en totalitær ideologi, men en lengsel etter rettferdig fordeling av jordas ressurser.

Spesielt Human-Etisk Forbund burde ha kunnskap om den viktige religionskritikken som Karl Marx formulerte 100 år før Human-Etisk Forbund blei dannet.

Teksten til sangen «Til ungdommen» som hele Norge brukte etter 22. juli 2011, som Human-Etisk Forbund bruker i sine seremonier, er skrevet av kommunisten Nordahl Grieg.

Lista er lang over kommunistiske kunstnere som representerer mye av det menneskesyn som Human-Etisk Forbund har.

Undertegnede har tatt den omtalte generaliseringen av historiske fakta opp med generalsekretær Kristin Mile. Dessverre har generalsekretæren/arbeidsutvalget i Human-Etisk Forbund gitt sin støtte til Didrik Søderlinds uttalelser.

Vi vet pr i dag at det er svært mange medlemmer av Human-Etisk Forbund i Grenland med ulike partipolitiske tilknytninger som støtter vårt syn.

At kampen for humanisme skal bygge på, et etter vår oppfatning, reaksjonært historiesyn som stigmatiserer mennesker med en sosialistisk/kommunistisk grunnholdning, er svært skuffende. Vi er redde for at denne saken kan få betydning for mange medlemmers framtidige forhold til Human- Etisk Forbund.