Opp gjennom årene har det hendt at representanter fra Human-Etisk Forbund er blitt tilkalt til sykesenger – av medlemmer, eller andre som identifiserer seg med forbundets verdier, som har hatt behov for noen å snakke med. Det har vært i forbindelse med alvorlig sykdom, men også mennesker som har ligget på dødsleiet.

Det er ikke til å stikke under stol at de humanister som har tatt imot henvendelsene har hatt veldig varierende kompetanse på slike eksistensielle samtaler – noen har rett og slett bare blitt kastet ut i det uten forberedelser.

Men disse henvendelsene og behovene førte i sin tid til et ønske om å etablere alternative tilbud til sykehusprestene. Mange steder i landet ble det fra slutten av 1990-tallet tatt initiativ overfor sykehusene, og frivillige samtalepersoner fra HEF er blitt kurset for å være tilgjengelige når noen ønsker samtale, men det har vært få faste avtaler mellom sykehus og HEF.

Tilkallingsordning ikke nok

En tilkallingsordning med kursete frivillige fra 12 tros- og livssynssamfunn ble etablert i samarbeid mellom Oslo Universitetssykehus og Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn i 2012. Målet var å dekke opp behovene fra en mer mangfoldig pasientgruppe. Ordningen er fortsatt pågående, men tilkallingene til den humanistiske samtalepartneren er sporadiske og få.

Betyr det at ikke-religiøse ikke har behov for eksistensielle samtaler eller at de som har det er fornøyd med sykehuspresten?

Et vikariat i sykehusprestetjenesten ved St. Olavs Hospital i Trondheim forteller en annen historie.

I 2015 ble Cathrine Bang Hellum – med bakgrunn som sykepleier og utdannet innen pedagogisk rådgivningsvitenskap – ansatt som ikke-religiøs samtalepartner ved sykehuset da en av prestene skulle ut i permisjon. Bakgrunnen for denne prøveordningen var prestenes erfaring med at en del pasienter takket nei til eller i utgangspunktet ikke ønsket et religiøst forankret tilbud, men likevel ønsket seg et samtaletilbud.

På linje med prestene

Da Hellum begynte var det knyttet spenning til om hun ville bli brukt og av hvem.

– Det ble ganske tidlig klart at det fantes et behov blant pasientene, forteller hun.

Etter hvert som tilbudet ble kjent, kom hun raskt opp i samme antall samtaler som kollegene. Og statistikken fra det siste året viser at hele 80 prosent av Hellums samtaler var med pasienter som var uttalte på at de tok kontakt eller opprettholdt kontakt fordi hun var sykehushumanist.

– Jeg ble brukt i like stor grad som prestene, og ikke bare gjennom vaktordningen, men også til pasienter som eksplisitt ønsket samtaler med sykehushumanist. Opprinnelig var stillingen «samtalepartner», men etter et år ble det endret til «sykehushumanist», da det ble uklart. Både prestene og hun var jo samtalepartnere. Med endringen ble det mer tydelig hvilken livsorientering og livssyn hun hadde med seg inn i en samtale.

– Også på tilbakemeldingene jeg fikk virket det som sykehushumanist- tittelen gjorde det enklere for folk å forstå rollen.

Tilstedeværelse er viktig

Hellum var fra starten av en del av den ordinære vaktordning, og en periode også del av beredskapsvaktordningen på kveld. Det siste ble avsluttet etter et års tid fordi det ble for dyrt: Siden rundt en fjerdedel av tilkallingene på kveld handlet om eksplisitt religiøse behov – for eksempel nøddåp, velsignelse eller siste olje – som hun ikke kunne dekke, var det også en parallell preste-bakvaktsordning.

Men i fortsettelsen ble det etablert en ordning hvor Hellum – så langt hun kunne – svarte på tilkallinger utenom normal arbeidstid ved behov.

– Så titt og ofte kom jeg utenom arbeidstid, der pårørende, pasienter eller ansatte hadde fått tilbud om samtale med prest eller humanist og da eksplisitt valgte humanist. Det at Hellum gikk vakter på sykehuset på lik linje med prestene, ga henne kontakter og gjorde at hun bygget opp et omdømme på sykehuset.

– Som sykehushumanist beveger du deg rundt på sykehuset, både for å informere og for å gjøre deg tilgjengelig, men også gjennom å delta i refleksjonsgrupper og veiledning av personalet, i etterarbeid og samtaler etter alvorlige hendelser.

Støtte til førstelinjen

De ansatte i det som etter hvert ble hetende Tros- og samtaletjenesten hadde ansvar for hver sine avdelinger som de fulgte særskilt opp, der de hadde et ekstra ansvar for å gi støtte til sykepleiere, leger, hjelpepleiere og annet personell. Det er disse som utgjør førstelinjen i den eksistensielle og åndelige omsorgen på sykehuset.

– Det er når pasienten trenger ekstra støtte at tros- og livssynstjenesten trer inn. Så det er like viktig å ferdes i avdelingene og trygge helsepersonell i deres kompetanse og erfaring, sier Hellum.

– Tilstedeværelsen på avdelingene gjør at helsepersonell har fått kjennskap til tilbudet og kan tilby det til pasienter. Men de kan også selv spørre oss til råds, for eksempel ved mer krevende pasientsituasjoner hvor de ønsker litt ekstra sparring. I løpet av sin tid på St. Olav hadde hun tilkallinger til samtlige avdelinger på sykehuset – fra barneavdeling til palliativ enhet, fra kreft- til hudavdeling.

Eksistensiell omsorg

Hva slags pasienter var det som eksplisitt ønsket sykehushumanisten?

– I noen grad var det pasienter som ikke identifiserte seg med kristen tro, men som like fullt ønsket en samtalepartner til å reflektere rundt livstema og utfordringer som de stod oppi. Det kunne være pasienter som sto i akutt sykdom, pårørende etter brå dødsfall eller pasienter som ønsket kontakt gjennom et sykdomsløp.

Noen ganger var det også kristne pasienter.

Det er en selvfølge for Hellum at hun som sykehushumanist – som hun poengterer at det er det for sykehusprestene – ikke bedriver misjonsvirksomhet, men åndelig og eksistensiell omsorg.

– Det er en tjeneste hvor du gir og hvor du skal romme den andre. Det er mindre viktig hvor du selv står, ditt eget tros- eller livssynsuttrykk spiller mindre rolle, det er hva den andre trenger og ønsker og har behov for som skal være i fokus. Derfor kan en god del pasienter med ikke-religiøst ståsted eller et klart humanistisk livssyn også kunne benytte seg av prestetjenesten. For de er gode åndelige og eksistensielle samtalepartnere.

– Men for noen av oss kommer prestenes verktøykasse til kort, og for noen av oss vil prestenes trostilhørighet og religiøse forankring og livsorientering, være for støyende til at vi klarer å ta imot samtaletilbudet. Antall ikke-religiøse blir stadig høyere, og da blir det er kjempeviktig å få flere som kan utøve livsveileding og samtaletjeneste med et livssynshumanistisk ståsted. Det er et felt med behov for mye større grad av tverreligiøsitet.

I dag er det ved St. Olavs Hospital tilknyttet en muslimsk samtalepartner i tros- og livssynstjenesten, og det er det også i Stavanger, mens det i Bergen er en buddhistisk samtalepartner. Men ingen helseinstitusjoner har i dag humanistisk livsveileder. Hellum selv har flyttet til Lillehammer, hvor hun er virksomhetsleder i kommunehelsetjenesten. Hun skulle gjerne ha fortsatt som sykehushumanist, men noen slik stilling finnes ikke på Lillehammer.

Humanistiske morgentanker

De humanistiske verdiene og det humanistiske livssynet preget Hellums sykehusvirke på flere vis.

– Min utdannelse innen rådgivningsvitenskap er jo en humanistisk rådgivning- og veiledningstradisjon. Livssynet mitt er humanistisk. I alle tekster, seremonier og ritualer jeg var med å lage ved tros- og samtaletjenesten så jeg til de humanistiske seremonitradisjonene, til tekster og musikk som brukes der. Jeg har faktisk også benyttet Nordisk humanistmanifest som et verktøy for å plukke ut tematikk og undringer som jeg brukte når jeg lagde oppsett for morgentanke, som vi kalte min variant av morgenbønnen.

For det var også en av oppgavene til tros- og samtaletjenesten på sykehuset og består av kort bønn, tekstlesning og musikk. Dette tok ikke Hellum del i fra starten av, men mot slutten begynte hun å lage et humanistisk alternativ. Her brukte hun tema fra Nordisk humanistmanifest sammen med problemstillinger hun møtte i sine samtaler på sykehuset.

– Det kunne handle om ensomhet, mening, død, tap av funksjon. I dette arbeidet fikk jeg god støtte fra HEFs seremoniarbeidere og gravferdstalerne i Trøndelag. Jeg hadde gode og flotte samtaler, som var nyttige i utformingen av disse morgentankene.

Ikke-religiøse opplever et ritual-vakum

Hellum møtte også pasienter og pårørendegrupper der nøddåp, bønn og velsignelse ikke føltes riktig, men som likevel ønsket seg noe ritualiserende, en ritualopplevelse, i den situasjonen de stod i.

– I møte med pasienter og pårørende ble det tydelig at mange opplevde et vakuum i tilbudet. Det fantes ikke et tilbud for dem til å skape den type symbolske handlinger eller ritualer i forbindelse med nærstående død. De opplevde at det språket var ikke tilgjengelig for dem. Dette savnet har jeg tenkt en del på, og etter det første halvannet året var jeg frimodig og tilbød at vi laget noe. Det kunne være at jeg sang en sang, leste et dikt og oppsummerte litt av historien og fortellingen de pårørende kom med, og de pårørende kunne selv tenne et lys. På den måten hjalp jeg dem med å tåle denne overgangen, som det i noen tilfeller var.

– For et barn som skal miste sin mor ligger det utrolig mye symbolikk i det å tenne et lys når alle respiratorledninger legges til side, og å få lov til å gi en klem og synge en sang til mamma før mamma skal dø. Og det lille barnet bor i oss alle, også i en voksen kvinne som skal si farvel til sin gamle mor.

Hellum synes det var spennende og meningsfylt å forsøke å skape ritualer for dette, uten den religiøse forankringen, men med humanistiske toner istedenfor.

Se til søsterorganisasjoner utenlands

I løpet av sine år som sykehushumanist etablerte Hellum kontakt med tilsvarende humanistiske livsveiledere i Europa. Sammen med tros- og livssynstjenesten besøkte hun blant annet Nederland og samtaletjenesten på hovedsykehuset i Amsterdam. Det er også til Nederland – og land som England og Belgia – hun mener man må se når en sykehushumanisttjeneste skal utvikles. Der er det etablert egne utdanningsløp.

Men viktigere enn å hva slags utdanning en sykehushumanist må ha, mener Hellum det er å se på hvilke fagkretser som har vist seg å være nyttig.

– Vi har flere typer utdanninger som er relevante i denne sammenhengen. Når man skal skape et nytt og spisset tilbud som dette, bør vi heller snakke om fagkretser og nivå. Og så handler det til sjuende og sist om egnethet, rolleforståelse og det grunnleggende: hvordan man ter seg i møte med alvorlig syke og mennesker i krise.

– I det øyeblikket man skal etablere en profesjonell praksis er det viktig å sikre at menneskene som skal ha stillingene har et så stødig fundament at de tåler å stå i dette yrket! For det er jo en belastende jobb å skulle være reisverket for andre i krise. Det krever en god del kunnskap og kompetanse å skulle møte mennesker av alle sorter og alle lag, og å ha den hjelperrollen og klare å navigere dette på en faglig og etisk forsvarlig måte. Men det viktige nå, er at Human-Etisk Forbund holder trykket på livsveiledning oppe, mener Hellum.

– Min prosjektstilling avdekket jo mer enn noe at behovet er der! Og ikke minst erfarte jeg det vakuum i tilbudet som pasienter og pårørende opplevde.

Humanister har like dype livskriser

En av pasientene hun hadde i samtale fortalte at de andre gangene han hadde vært innlagt hadde han fått valget mellom presten og psykiater, og at det var fint å møte «noe som var midt i mellom». Det var nok sagt litt spøkefullt, men beskrev likevel hvor mangelfullt tilbudet for ikke-religiøse gjerne er.

– Enten benytter du deg av presten eller så får du psykologen. Men det må være noe annet her, for humanister er ikke psykisk syke. Livskrisene de står i er like dype som for dem med religiøs tro, humanister er ikke annerledes enn andre mennesker. De kan også trenge støtte.

– Humanister må kunne ha en livskrise uten å bli henvist til psykiatrien.