TRONDHEIM: Hva er viktig for et menneske som opplever alvorlig sykdom eller som vet at livet går mot slutten? Hvordan kan man møte sine nærmeste som vet at livet går mot slutten?

Det var tema på et møte i Trondheim tirsdag i forrige uke. Prestetjenesten ved St. Olavs Hospital inviterte og delte sine erfaringer med å møte mennesker i sorg og kriser.

Navnet «prestetjenesten» skjuler at avdelingen har en muslimsk kulturkonsulent som også kan gjøre imamoppgaver, Matri Abroud, og at tjenesten fram til nå også har hatt en sykehushumanist, Cathrine Bang Hellum.

Diskriminerende

«Hva betyr troen eller mangel på tro når livet blir vanskelig å stå i» spurte møteleder Anna Lian i innledningen sin.

Avtroppende sykehushumanist Cathrine Bang Hellum åpnet med å nyansere utsagnet hennes.

– Å definere en humanist som en som mangler noe, en som har «mangel på tro», er en diskriminerende vinkling. Livssynshumanister har ikke mangler i forhold til de som tror på en Gud. Livssynshumanister har et livssyn om hvordan livet og verden henger sammen, og den kan være like sterk som andre tros- og livssynsretninger, konstaterte hun.

I tillegg fortalte Hellum at det viktigste for hvor godt man takler kriser og sorg, er hvor sterk overbevisning man har om hvordan livet og verden er satt sammen.

– Evnen til å ha en slik overbevisning er ikke avhengig av om du er livssynshumanist, kristen eller andre retninger av tro/livssyn, poengterte hun.

Hellum understreket videre at bare halvparten av befolkningen har en bestemt tro eller livssyn.

– Når vi spør hva døden betyr for dem, kommer alt fra reinkarnasjon, engler, til å «kunne luske i skyggene den dagen min datter skal gifte seg». «De som mangler noe» har også behov for å samtale om slike ting på sitt eget grunnlag, sa Bang Hellum.

Hovedprest Øyvind Taraldset Sørensen forklarte, i en kommentar, at prestetjenesten ved St. Olavs Hospital i Trondheim er en livssynsåpen prestetjeneste, men var åpen for at det kan tenkes at noen ikke vil ta bruk et tilbud med et så religionsspesifikt navn.

Få dem til å akseptere

Et viktig tema på møtet var hvordan man skal snakke med folk om døden. Den muslimske kulturkonsulenten Matri Abroud fortalte at det vanskeligste er å snakke med de pasientene som nærmer seg døden.

– Det er forskjellige typer pasienter. De som har vært syke lenge og akseptert at de skal dø. For dem er det lettere å finne ord som støtter. Men det er verre når det har skjedd en ulykke, en operasjon og noen er uventet skadet. Jeg prøver da å snakke med dem for at de skal akseptere situasjonen, sa han.

Sykehushumanist Cathrine Bang Hellum supplerte med at tankene vi får om livet når vi står i kassa på Rema kanskje ikke er de samme som vi får når vi ligger under et teppe med samme mønster som alle de andre i gangen på sykehuset.

Åpne spørsmål

Sykehusprest Øyvind Taraldset Sørensen fortalte om sitt møte med pasienter som han ikke vet hvordan forholder seg til religion. Da prøver han å lytte seg frem til det de er opptatt av.

– Noen kan være opptatt av om det er et liv etter døden, mens andre er mer opptatt av at de ikke får se barnebarna vokse opp, og uttrykker en sorg over det. Mange er opptatt av hva som skjer i familien når de dør, mens andre er opptatt av om døden vil innebære smerter, sa han.

Sørensen la til at mange synes det er vanskelig å snakke om døden, men at det er lettere når pasienten vet at hen skal dø.

– Hvis pasienten sier «jeg skal dø», så har jeg på en måte fått tillatelse til å snakke om døden, sa han.

Sørensen understreket at han bruker å stille åpne spørsmål, som «Hva tenker du på nå?» eller «Er det noe du er redd for?». Med slike spørsmål får man gjerne en inngang til å bli kjent med menneskets livssituasjon og bekymringer.

– Samtalen eller spørsmålene er ikke nødvendigvis knyttet til livssyn eller tro, men de kan være det, sa han.

Noe helt nytt

Cathrine Bang Hellum er Norges første og så langt siste sykehushumanist ansatt på heltid. For henne har det handlet om å skape noe helt nytt.

– Jeg startet med å kalle meg en «ikke-religiøs samtalepartner». Men det er noe med å definere seg som et «ikke». Vi humanister er noe i oss selv, vi er ikke noen som mangler noe de andre har. Så jeg måtte definere hva vi humanister er i oss selv – fullt og helt uten mangler – som livssynshumanister. Jeg måtte skape noe helt nytt, kastet meg på, så har veien blitt mens vi har gått, sa hun.

Både livssynshumanisten Hellum, presten Sørensen og muslimen Abroud hjelper døende med å finne sin siste vei på slutten. Sørensen fortalte om hvordan han som prest ønsker å anerkjenne folks tro, uansett om det har vært en hemmelig tro, en «kristen barnetro» eller hvordan man har tenkt om sin tro gjennom livet.

Hellum fortalte at hun har hjulpet pasienter med et ønske om å melde seg ut av Den norske kirke helt på slutten.

– Det har også handlet om at pasienten har ønsket å være med å bestemme at vedkommende ikke skulle få en kristen begravelse etter sin død, fortalte hun.

Hellum har også erfaringer med pasienter som har blitt lettet fordi de oppdaget at det var et tilbud til dem i Prestetjenesten.

– Pasienter har uttrykt at sykehusoppholdet har blitt så mye bedre fordi det var noen som møtte deres syn på livet og døden, fortalte hun.

Matri Abroud har fortalte at han har hjulpet pasienter som har tatt avstand fra sin muslimske barnetro gjennom hele livet, og som i sin alderdom har ønsket å forenes med troen, med ønske om at de etter sin død vil stelles og begraves på muslimsk vis.

– «Hvem er jeg nå?»

Sørensen trakk fram at samfunnet tidligere var mye nærmere fødsler og død, mens samfunnet nå er langt mer ukjent med døden og kropper som går i oppløsning. Han mener vi burde snakke mer om hva den gode død er. Er det å dø hjemme? På sykehuset? Langsomt? Raskt?

– Dette er temaer som kan være godt å snakke om. Flere vil dø hjemme fremover. Sykehusene legger opp til det. På sykehusene prøver man å redde liv, mens samtalepartnerne i Prestetjenesten redder verdigheten i døden, sa Sørensen.

Han understreket at man raskt blir redusert til en person i en seng etter en ulykke, og at det første spørsmålet som gjerne dukker opp er «hvem er jeg nå?».

– Jeg starter gjerne med å fortelle hva jeg vet om pasienten, og gjør det klart at jeg ikke har lest journalen deres og at jeg derfor ikke vet hvor alvorlig situasjonen. Da kan pasienten ta tak i det og fortelle mer. Da får jeg gjerne høre historien om hvem pasienten er, når de ikke er på sykehuset, fortalte han.

Humanisme og døden

Noen i salen ville vite hva sykehushumanist Hellum gjør når pasienter sier de er redd for å dø. Hva kan hun som humanist si til dem?

Hellum svarte at hun da gjerne spør om personens erfaring med død, og om vedkommende har opplevd at nære venner eller familie har dødd, og hvordan den opplevelsen var? Og så spør hun hvordan vedkommende tenker at livet kan gå videre for de som er igjen?

Sørensen la til at man ikke alltid trenger å vite hva man skal prate om. Ingen sak er for liten og ingen sak er stor.