I dag fyller Verdenserklæringen om menneskerettighetene 70 år. Jubileet skjer i en utfordrende tid.

Freedom House rapporterer at for tolvte år på rad er det flere land som opplever demokratisk tilbakegang enn de som erfarer demokratisk fremgang. Viktige stater som Russland og Tyrkia blir mer autoritære og i Polen og Ungarn trues ytringsfriheten og maktfordelingsprinsipper. Høyrepopulismen vokser og minoriteter diskrimineres. Mens migranter og flyktninger drukner i Middelhavet, konkurrerer politikerne om den strengeste asylpolitikken. I FNs menneskerettighetsråd sitter «verstingstater» og USA styres via trusler på Twitter.

Det er kanskje ikke så rart at noen frykter at menneskerettighetene ikke vil rekke å fylle 80 som fortsatt universelle? Er vi på vei inn i en post-menneskerettighetsverden?

Hvordan styrke menneskerettighetene?

Det er klart at menneskerettighetene for tiden er under press. Når demokratier svekkes, blir det dårligere kår også for menneskerettighetene. Autoritære ledere gjør det de kan for å hindre folks ytringsfrihet og politiske deltakelse. Aktivister blir fengslet eller drept. For uansett hvor «snille» rettighetene ser ut på papiret, er de – i samfunn der de ikke respekteres – i sin natur konfronterende. Når folk tar til gatene, er det ofte økt respekt for sine rettigheter de krever.

Hva kan gjøres for å styrke menneskerettighetene? Som borgere og humanister bør vi holde oss orientert, samt søke og også formidle kunnskap.

Det siste året har det vært mye debatt om de menneskerettslige systemene.

Det er ikke gitt at all utvikling er av det gode. Typiske innvendinger er at systemene ikke er tilstrekkelig demokratisk forankret og at praksisen, for eksempel i Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD), beveger seg for langt bort fra kjernen av hva rettighetene bør handle om.

Kritisk til menneskerettighetsdomstolen

Når «alt mulig» behandles som menneskerettsbrudd – som professor Ole Gjems-Onstad hevder, med henvisning til saker i EMD om hva barn skal kunne hete, parkeringsbøter og norske festeavgifter – kan det redusere legitimiteten til de fundamentale rettighetene.

Han har terget på seg mange med sin noe konfronterende form, men poengene er relevante. Den påfølgende debatten har vært opplysende.

Nasjonal Institusjon for Menneskerettigheter (NIM), ved blant andre direktør Petter Wille, svarer at EMD har behandlet 20 000 saker siden 1959 og at det ikke er oppsiktsvekkende at noen synes å være «kuriøse». Slikt skjer i alle domstoler. De aller fleste sakene handler om grove krenkelser, som brudd på rettferdig rettergang, frihet og sikkerhet. Land med store problemer, som Russland, Tyrkia, Romania og Ukraina, har flest saker mot seg.

Systemet sikrer åpenhet om utviklingen i Europarådets 47 medlemsland, og for tusenvis av mennesker er EMD deres siste sjanse.

Jubileet burde brukes til påminning

Andre innsigelser er at menneskerettighetene er blitt en «sekulær religion», og at de ikke er så universelle som det påstås. Hvorfor ikke benytte jubileumsåret for Verdenserklæringen til å svare at rettighetene selvsagt aldri har vært «gudegitte», men tvert imot bestemt av statene som høyst villede og nødvendige? Hvorfor ikke fortelle om den tunge kampen mot fascismen og kommunismen, en kunnskap som, ifølge Freedom House, mangler blant dagens unge, og som kan forklare deres apati og manglende tro på det demokratiske prosjektet?

Jubileet kan brukes til å minne om at det var andre verdenskrigs grusomheter – med mer enn 55 millioner drepte, nazistenes overgrep og Holocaust – som førte til at det unge og aktivistiske FN bestemte seg for å utforme et lovverk om menneskerettigheter.

Professor Johannes Morsink, som har analysert prosessen, sier at de som formulerte Verdenserklæringen, ikke trengte å knytte arbeidet til abstrakte filosofiske teorier, fordi krigens grusomheter var mer enn nok:

«This link with experience explains why so many delegates from so many different social, political, cultural, and religious systems could nevertheless agree on a list of rights. (…) To see the truths of the Declaration, we need to listen to those who tell the story of the Holocaust.»

En radikal demokratisering

Stilt overfor den horrible virkeligheten, ble statenes vilje til å enes viktigere enn hver og ens særlige ønsker. Menneskerettighetenes historie handler om en utvidelse av hvilke rettigheter som gjelder og hvilke grupper som er verdige nok til å ha dem. For 250 år siden var slaveriet utbredt og for 100 år siden var kvinnene utelatt fra politikken i de fleste land. Først med Verdenserklæringen, fikk «enhver» de samme rettighetene.

Nåtidens moderne oppfatning av menneskerettigheter, er basert på en radikal demokratisering av ideen om menneskeverdet, noe som også blir et argument for deres universelle gyldighet i dag – og i morgen. Selvsagt er de langt fra å være universelt oppfylt, og en del steder omfavnes heller ikke verdiene. Det betyr ikke at de ikke vil få gjennomslag på lengre sikt.

Relevant er at stater i Amerika, Afrika og i den muslimske kulturkrets også utvikler egne dokumenter og mekanismer. Også her er det selvsagt uenighet og diskusjon om innhold.

Systemene utvikler seg i rykk og napp og er langt fra perfekte. Men for at de skal kunne forbedres, trengs analyse, kunnskap og debatt. Hever man blikket (noe man bør gjøre når det handler om menneskerettigheter), ser man imidlertid at det går sakte, men sikkert fremover. Mens teoretikerne analyserer rettighetenes rekkevidde bak sine skrivebord, bruker aktivistene dem i kampen for mer demokrati. De trenger vår moralske, politiske og finansielle støtte.

Det nytter!

Vi bør også kreve av våre myndigheter å tørre å tone flagg. Arbeidet kan nemlig gi resultater. Da opposisjonspolitikeren Ilgar Mammadov for fem år siden våget å stille til valg mot presidenten i Aserbajdsjan, ble han dømt til fengsel i syv år. Samme år slo Europadomstolen fast at straffesaken mot ham var politisk motivert, og at den virkelige årsaken var å få ham til å tie stille.

Da Mammadov ble sluppet fri i august i år, ga han unge menneskerettighetsaktivister æren: – Uten disse menneskenes solidaritet, innsats og støtte ville ikke dette ha vært mulig.

Det å anerkjenne aktivistenes innsats er viktig.

To forkjempere som fremheves i år, er kongolesiske Denis Mukwege og irakisk-jesidisk-kurdiske Nadia Murad, vinnerne av Nobels Fredspris.

De får prisen for sin mangeårige kamp mot seksualisert vold brukt som våpen i krig og væpnede konflikter. Aktivistenes innstendige oppfordring er at kvinnenes grunnleggende rettigheter må anerkjennes, og at deres sikkerhet må beskyttes når det er krig og konflikt.

Alvorlige tilbakeslag, men likevel …

Menneskerettighetene som idé er nok blitt for grunnfestet og systemene for robuste, til at vi vil entre en post-menneskerettighetsverden i overskuelig fremtid. I sin bok The History of Human Rights (2004) viser Micheline R. Ishay at historiske fremganger for ideer om menneskerettigheter ofte er blitt etterfulgt av alvorlige tilbakeslag.

Imidlertid klarer ikke de reaksjonære kreftene å utligne det som er vunnet i fortiden. Snarere bevares den menneskerettslige gevinst, fordi hver generasjon bygger på håpet og det som forgjengerne har oppnådd, mens de selv kjemper videre for å forbedre sine eksistensbetingelser.

Økt respekt for menneskerettighetene er en forutsetning for en demokratisk utvikling. Det er bare å brette opp ermene og fortsette innsatsen!

Denne kommentaren ble i sin opprinnelige form først publisert i Fri tanke nr. 2-2018