Kontakt
Jostein Sandsmark har opplevd at troende mennesker har moralisert over hans sinne mot Gud og vil snakke ham til rette. Foto: Aslaug Olette Klausen
Jostein Sandsmark sto fram med trostvil etter tapet av datteren. Både han og andre som har vært offentlig med trostap har møtt moralisering, og noen også trusler, fra ukjente kristne og muslimer.
Aslaug Olette Klausen
Publisert: 22.06.2017 kl 06:00
– Jeg er lenger ifra en gudstro nå. Jeg vil ikke sutre, men det skyldes for en stor del hvordan jeg er blitt møtt av en del kristne mennesker som ikke har orket, eller tålt, at jeg har snakket om hva jeg har slitt med, forteller Jostein Sandsmark.
I 2014 sto han frem med sorg, tvil og gudsavvisning i boken Pass på liten og på stor – og hos Fri tanke året etter – med sin historie om tapet av datteren i en trafikkulykke, og sitt påfølgende trosoppgjør. Da vi møter ham igjen, nesten to år senere, viser det seg at hans fortelling om livet etter å ha stått frem inneholder opplevelser som likner det andre Fri tanke har intervjuet som står frem med sin tvil eller fravær av tro. Fremmede kristne har tatt kontakt.
– Troende mennesker har moralisert over mitt sinne overfor Gud og mot ham som kjørte på jentene. Troende mennesker blir sjokkerte over mitt sinne; de vil snakke meg til rette og kan ikke finne seg i mitt sinne, sier han.
– Jeg blir møtt av uttalelser som at jeg skulle kreve spesialbehandling fra gud, som om jeg tror at mitt barn skulle vært bedre beskyttet enn andre barn i verden. Det har vært vondt å oppleve. Ifølge disse menneskene har jentene det nå godt hos Gud, og da er det egoistisk av meg å sørge så lenge. Men jeg synes det er grusomt å ha mistet mitt barn. Jeg orker ikke en religion som får sånne utslag.
Uttalelsene har kommet både direkte i møte med ham, og på annet vis. Han husker en episode der en person skrek til ham at han var en dårlig far, fordi han sørget på «feil» vis; for tungt og for lenge. Flere har også skrevet brev. Enkelte av brevskriverne har han verken møtt eller vet hvem er.
– Den siste bønnen jeg kan huske at jeg ba, var en bønn om at gud måtte få disse menneskene til å holde kjeft. Når det ikke skjedde tenkte jeg «Dette orker jeg ikke mer. Finnes det en gud, har jeg ikke noe forhold til ham lenger».
– Noen troende vil nok mene at det er urettferdig å klandre Gud for det noen tankeløse mennesker gjør. Men det ble for mye for meg. Jeg opplever at religionen blir brukt som maktmiddel. Folk bruker religionen for å få meg inn på den rette sti.
Mye har det også blitt for det tidligere Jehovas vitne, Bo Juel. Han møter Fri tanke med en tykk mappe med brev. Brev som er skrevet anonymt til ham, til hans barn, til barnevernet og til andre i hans omgangskrets. Det er uklart om det handler om få ham inn igjen i Jehovas Vitners fold, men alle har rot i hva avsender nok vil kalle frafall. Truslene er politianmeldt.
– Det har vært ganske omfattende. Det begynte allerede i 2012, og brevene har kommet i en jevn strøm siden da. Fra juni i fjor har det kommet rundt 25 brev, og det er ganske mye. Det kommer nok av at jeg sa på Aktuelt på NRK at Jehovas Vitner er et paradis for pedofile. Det er en påstand jeg fortsatt står for.
Brevene er håndskrevne. Juel har tatt dem med til en skriftekspert, som har konkludert med at det er overveiende sannsynlig at det er samme person som har sendt flertallet av brevene, til ham og andre.
– Dette er en del av hverdagen. Det er mentalt slitsomt, men jeg har blitt vant til det. Og det er jo «morsomt» da, når de legger ved brosjyrer for Jehovas Vitner, sier han, med en ironi som også reflekterer at han til tross for belastningen klarer seg som han selv sier; godt.
Forklaringen ligger i å ha skrevet seg gjennom en bokutgivelse, som rett nok ikke ga ham flere venner i miljøet han forlot for et halvt liv siden, men det gjorde ham friere, på innsiden.
– Fortiden spiller i grunnen ikke så stor rolle akkurat nå, med mindre jeg velger å fokusere på den. Jeg tror imidlertid ikke man kan komme videre før man rydder i det mentale loftet. Jeg har brukt latterlig lang tid, men jeg visste ikke bedre. Man lærer ikke hverken fysisk eller mental trening i en sekt. Der handler det om å lyde Gud. Nå er jeg i bedre form enn for tjue år siden.
Brevene er også det første den tidligere presten Eskil Skjeldal nevner da vi møter ham hjemme i Skien. Brev fra fremmede som har meninger om hans tidligere tro, tvil og nåværende ståsted, utenfor troen.
Skjeldal sto frem med sin trostvil i avisa Dag og Tid i 2013. Tidligere i år ga han ut boken Eg slepper deg utan at du velsignar meg, der han forteller om sitt brudd med troen.
– Jeg har to mål med denne boken. Jeg ønsker at hardbarka ateister skal kunne se at teologien tilbyr en legitim posisjon. Og så vil jeg få naive, ureflekterte happy-kristne til å innse at det kanskje ikke er så enkelt som noen skal ha det til, dette med gud og tro. Jeg vil vise frem at tro er mer komplekst enn det ser ut som i den norske debatten, sier han.
– I Norge er det et klima som er veldig polarisert. Se på en del av debattene på nettstedet Verdidebatt, der det er noen kristne og noen ateister som er gjengangere. Det blir bare gnål. Jeg vil vise at det finnes en tredje vei, men jeg har ikke noen tro på at debattklimaet skal endres.
Skjeldals egen vei inn i troen, som ikke skyldtes en religiøs familie, men en inngang via et guttekor, mener han også har gjort veien ut lettere.
– Jeg har ingen menneskelige bånd som holder meg fast. Tilhører du en sekt eller en trang menighet er det så mange relasjoner som tukler det til. Ikke bare må du da bryte opp med Gud, du må bryte med hele det sosiale livet ditt. Det slapp jeg. Jeg var privilegert sånn sett, forklarer han.
– Jeg har fått ti brev i posten, 30 eposter og 20 sms’er. Det er ingen storm av reaksjoner, men det er jo noe. De aller fleste takker for en sterk historie og lurer på hvordan det går. Men blant dem jeg ikke kjenner fra før, er det flest av de som vil be for meg. De sender brev med bibelvers og forteller om hvordan Gud handlet i deres liv da de tvilte.
Sistnevnte opplever han som rart. Han kunne selv aldri ha gjort noe som liknet.
– Hva er det med disse menneskene? De setter kristne i et dårlig lys. Jeg har for eksempel ikke fått noen brev fra ateister eller humanister som sier bra du kom til deg selv og tok et fornuftig standpunkt, sier han.
– Det er noe med denne kristne misjonsiveren for å vende den forvillede sauen tilbake til flokken. De kamuflerer påstanden om at jeg vil gå fortapt som vantro som kjærlig omsorg for et medmenneske. Det er en umoralsk tro.
– Du har vært veldig offentlig med din tro – og med veien bort fra den. Trenger vi en offentlig samtale om dette?
– Det tror jeg alle samfunn gjør. Tro betyr veldig mye for veldig mange. Det er selvfølgelig. Det er som spørsmålet: Trenger vi kunst?
Nancy Herz har ikke mottatt brev i posten etter at hun fortalte offentlig at hun ikke lenger var muslim, først på lokal-tv i Haugesund og deretter på trykk i Haugesunds Avis. Tilbakemeldingene har derimot kommet i kommentarfelt på nettet, som epost og på telefon. Oppringningene har imidlertid ikke kommet til henne selv.
– Det er ikke alle i mine foreldres omgangskrets som er fornøyde. Det er folk som har ringt dem og sagt at jeg har vært på tv. De sier: «Datteren deres ødelegger for troen vår.» Folk har også ringt hjem til foreldrene til venninner av meg og sagt at jeg besudler deres barn, og at de ikke bør få henge med meg, forteller hun.
– På en god dag er det ikke sånn at det plager meg. Jeg tenker ikke så mye på det. Nå, når jeg forteller det, synes jeg det høres komisk ut. Det er jo også veldig rart at både kjente og ukjente ringer foreldrene mine. Jeg vil jo heller at de skal ringe til meg, så kan jeg få ta ansvar for det jeg selv sier. Foreldrene mine kan jo ikke ta ansvar for mine ytringer.
En venn av henne mente disse hendelsene egentlig bare viser at hun treffer bredt med sitt budskap, som hun jo mener er positivt.
– Det er heldigvis veldig få som har brydd seg om at jeg ikke er muslim lenger. Det verste er at det går utover foreldrene mine. Det er nok det som har begrenset meg mest. Samtidig blir jeg oftere fortalt at jeg er ignorant eller «hjernedød» når jeg mener at jenter skal få kunne få velge å bruke hijab, om det er det de vil.
Herz vil ellers anbefale andre som opplever lignende livssynsendring som henne å fortelle det til familien før det fortelles i media. Selv tok hun det i feil rekkefølge.
– Skulle jeg gjort det om igjen, skulle de ha sluppet å lese om det først. Men det også viktig å få sagt at det ikke å være muslim er en bisetning i mitt liv. Min identitet er ikke å være ikke-muslim. Religion skal være en privatsak, tenker jeg, understreker hun.
– Årsaken til at jeg står frem er at jeg ønsker at andre unge mennesker skal ha forbilder som viser at det er mulig å ikke være muslim lenger, uten dermed å ta avstand fra eller hate religionen og de troende. Det skal ikke være et problem.
For Paul Omar Lervåg har det vært færre fremmede som har rørt ved hans offentlige oppgjør med troen. Det har derimot fått kostnader i møte med familien, og med alle andre fra Smiths venner han hadde kontakt med tidligere. Hele dette sosiale miljøet har forsvunnet.
– Mine søsken har vært litt irriterte. De er kanskje litt redde. Og de kjente seg ikke helt igjen i min fortelling. De ser nok virkeligheten på en litt annen måte enn meg. Med årene har de blitt mer liberale, mer lik meg. Men Smiths Venner har preget oppveksten til oss alle. Noen av de mener jeg er slem fordi jeg er så direkte som jeg er, sier Lervåg, og sikter blant annet til intervjuet med Fri Tanke for knappe to år siden.
– Jeg føler ofte at familien min ikke kjenner meg. De snakker til den forventningen de har til hvem jeg skal være, et bilde de har skapt selv. Jeg skulle ønske de kunne forstå hvorfor jeg er som jeg er, forstå mine såre følelser rundt religion og hvilke innvirkninger religionen har hatt på livet mitt.
Han forteller blant annet om hvordan hans søsken kan ta med kjærester hjem til foreldrene. Selv kan han, som homfil, ikke gjøre det samme.
Heller ikke engasjementet i Hedningsamfunnet er et tema som tas opp i møte med foreldrene. Han har kommet til at den harde religionspolitiske linjen han tidligere har ført, ikke har virket. Han har endret arbeidsmetode, uten at det betyr at forholdet har blitt bedre de siste par årene.
– Forholdet er bare blitt stillere. Jeg føler jeg svikter meg selv for å unngå ubehag i møtene. Men jeg har heldigvis venner både i det skeive og det religionskritiske miljøet jeg kan snakke med om mine følelser.
– Jeg føler meg ikke ensom til vanlig. Men når jeg først er i familien føles det som om jeg er en ensom øy.
Vær velkommen til å delta i debatt på Fritanke.no. Vi ønsker en saklig og begrunnet debatt. Skarp kritikk må gjerne fremmes, men vi forventer at debattanter overholder alminnelig folkeskikk og norsk lov. Kommentarer som bryter med dette, kan bli slettet uten varsel eller begrunnelse. Fri tanke forbeholder seg retten til å svarteliste brukere ved spamming, personangrep, usaklige kommentarer og lignende.
Vi forbeholder oss retten til å sitere kommentarer fra Fritanke.no i Fri tankes papirutgave.
Tid for motvekst?