«Gud, takk for meg.» For noen en brått såre enkel setning. Samtidig en avskjed det kan ta andre år å tenke, og lenger å si høyt. Hvordan er det å forlate en tro? Og hva er det egentlig en sier farvel til når en bryter med et gudsbilde?

Ulike opplevelser

Lars Danbolt, professor i praktisk teologi ved Menighetsfakultetet og leder ved Religionpsykologisk Senter i Sykehuset innlandet kan fortelle at den klassiske forskningen på feltet omvendelse særlig har konsentrert seg om de spontane endringene. Og da i retning mot og ikke bort fra kristentro. Dette er i endring.

– Det som er vanligere å fokusere på nå, er disse endringene som går over tid. Verdiene eller verdisettene en har kommer under press og endres. Det kan også være store påkjenninger i livet som gjør at en må endre verdiene sine. Det kan være at en på bakgrunn av hendelser og livserfaringer stiller disse grunnleggende livsspørsmålene på nye måter: Hva er meningen med det hele? Hva er døden? Hva skjer med meg når jeg blir eldre?

Hvordan endringene oppleves for den enkelte vil være sammensatt og avhengig av hvilken religiøs bakgrunn en kommer fra. Det vil være forskjell på å bryte ut av tradisjonell protestantisk eller katolsk kristendom og islam, Jehovas vitner, Smiths venner eller andre religiøse bevegelser.

Sju trosoppgjør

Vi har snakket med flere mennesker som på hvert sitt vis har tatt et trosoppgjør.
Intervjuene er publisert i en forkortet utgave i Fri Tanke på papir. Her publiseres de i sin helhet.

• Fred Andreas Ottersen: Begynte å tvile på Menighetsfakultetet
• Jostein H. Sandsmark: Trodde han hadde en robust gudstro
• Øystein Elgarøy: Ateismen ga et mer helhetlig syn på verden
• Catarina Cattaneo: – Ritualene sitter fremdeles i kroppen
• Bo Juel: Utstøtning er som mobbing
• Paul Omar Lervåg: – Stolt av å tenke kritisk tross oppvekst med indoktrinering
• Mirjam Kehlin: – Veldig, veldig befriende da det slapp