– Dersom Gud hadde eksistert burde han vært litt mer chill

Øverst fra venstre med klokka: Paul Omar Lervåg, Jostein Sandsmark, Eskil Skjeldal, Bo Juel og Nancy Herz (i midten) forteller om hva slags gudsbilde og tro de forlot. FOTO: Aslaug Olette Klausen

– Dersom Gud hadde eksistert burde han vært litt mer chill

Hvilken gud er det mennesker som har tatt et trosoppgjør har forlatt? En tidligere muslim, og fire eks-kristne svarer.

Trosoppgjør - del 2

I 2015 publiserte vi Sju historier om trosoppgjør, hvor vi fortalte om sju ulike menneskers brudd med sin religiøse tro. Utgangspunktet for reportasjen(e) var nysgjerrighet på hvordan det er for et troende menneske å miste sin tro. For noen skjer det i form av et dramatisk brudd, for andre fører tvilen gradvis til at trosforestillinger faller. For noen er det sorgfylt, men mange forteller også at det oppleves frigjørende.

I 2017 har vi oppsøkt noen av de vi møtte den gang: hvor befinner de seg i dag? Vi har dessuten møtt et par nye mennesker som også har gått gjennom lignende opplevelser. Det vil si, mye er felles, men hver historie er unik.

Les også: Fremmede mennesker sender brev med kjærlig påminnelse om fortapelse

– Jeg tenker i etterkant at jeg søkte religion som en identitetsmarkør. Jeg ville passe inn noe. Det er ganske fint å ha noe å tro på. Det var en periode jeg var supertroende og alt handlet om å være god muslim, sier den tidligere muslimen Nancy Herz.

På søken etter identitet

Herz er samfunnsdebattant, aktiv i Amnesty og kjent som en av de «skamløse jentene», som tidligere i år fikk utmerkelse av Fritt Ord. Perioden hun snakker om var på ungdomsskolen. Før den tid hadde hun en barnetro, «som alle andre», søkingen kom med tenårene.

– Jeg passet ikke inn på ungdomsskolen. Jeg mislikte folk flest, utenom lærerne som var OK. Jeg var i en slags identitetskrise og hadde behov for noe som var stabilt, noe som alltid var der.

Hun ble ikke presset hjemmefra eller fra noe annet muslimsk miljø i Haugesund, vestlandsbyen hun har vokst opp i. Presset kom fra henne selv, støtten kom fra reiser til foreldrenes hjemland, Libanon, der flere andre praktiserte troen på en måte hun på ungdommelig vis så opp til. I tillegg fant hun veiledning på nettet.

– Jeg var veldig opptatt av konseptet tro. Jeg ba. Jeg fastet. Jeg ville være en god muslim

– Jeg var veldig opptatt av konseptet tro. Jeg ba. Jeg fastet. Jeg ville være en god muslim, sier Nancy Herz.

– Det handlet om å finne noe å holde fast i. Det var fint så lenge det varte. Det er veldig greit å ha noe å skylde på, tro på, og basere livet sitt på. Da trenger du ikke ta så mange egne valg. Det var faktisk litt hyggelig.

Ærlig med seg selv

Se bildet større

– Problemet er ikke Gud, eller ideen om en gud. Det er mennesker som skaper bilder av Gud, og bruker det for å undertrykke andre, mener Nancy Herz. FOTO: Aslaug Olette Klausen

Samtidig vil hun ikke si hun savner troen. Det er snarere en befrielse å ha lagt den fra seg.

– Det var befriende å ikke lenger leve med den helvetesangsten. Det var en periode da jeg var ferdig med å være veldig religiøs at jeg tenkte «hvis gud finnes er han sikkert real». Han bryr seg ikke om hva jeg gjør, så lenge jeg ikke skader andre. Jeg rettferdiggjorde mye på den måten. Men det var godt å kunne si: Jeg er ikke lenger muslim. Det var godt å være ærlig mot meg selv, forteller hun.

– Jeg trengte ikke lenger ha dårlig samvittighet for å tvile, for å tenke tanken om at Gud ikke fantes. Det er veldig mye dårlig samvittighet i tro. Man får liksom ikke lov til å tvile. Hadde man fått mer rom til å tvile, til å stille spørsmål ved Gud, som troende, hadde jeg kanskje ikke sluttet på den måten. Hadde Gud vært litt mer liberal kunne jeg kanskje tro.

Nancy Herz tror ikke dette manglende rommet for tvil handler om islam, men mener å se det i enhver religion.

– Problemet er ikke Gud, eller ideen om en gud. Det er mennesker som skaper bilder av Gud, og bruker det for å undertrykke andre. Selv om jeg ikke tror på en allmektig gud, tror jeg at dersom han hadde eksistert burde han vært litt mer chill, mener hun.

– Organisert religion gjør Gud til en idé som skal straffe folk. Det gidder jeg ikke være med på

– Organisert religion gjør Gud til en idé som skal straffe folk. Det gidder jeg ikke være med på. Jeg forstår heller ikke hvorfor denne guden skulle hate det han, hun eller hen har skapt. Det gir ingen mening.

Menneskerettigheter viktigere

Mening ble også en utfordring mens hun fortsatt kalte seg muslim. Selv da, mens hun var på hva hun kaller sitt mest troende, var de prinsipielle holdningene hennes lite konservative. Hun var blant annet for homofile ekteskap.

– Det ble litt vanskelig. Det er så mange mennesker som sier at homofile ikke skal få lov til å være glade i hverandre, eller at kvinner skal være undertrykt. Det er så mange holdninger folk begrunner i tro. Derfor blir jeg glad når jeg ser mennesker definere sin egen tro.

Hun er ikke i tvil:

– Jeg mener at menneskerettigheter er viktigere enn gud. Det mente jeg også da jeg var religiøs.

– Hva førte deg ut av troen?

– Tvil. Jeg følte ikke at en gudstro kunne forklares, eller rasjonaliseres. Jeg forsto ikke at den var nødvendig. Og så er jeg ikke så glad i moraliserende regler, at noen kan fortelle meg hva jeg kan og ikke kan gjøre.

– Jeg trodde ikke. Og verden gikk ikke under av det

– Og så sluttet jeg bare å tro. Religion handler jo nettopp om det å tro. Jeg trodde ikke. Og verden gikk ikke under av det. Jeg pleier å si at jeg forlot troen, men ikke festen, ler hun, og viser til hyggen i høytidene og de gode sidene av tro

Se bildet større

I februar i år holdt Nancy Herz appell på Amnestys månedlige demonstrasjon for løslatelse av samvittighetsfangen Raif Badawi, utenfor den saudiarabiske ambassaden i Oslo. FOTO: Erik Fosheim Brandsborg

Å eie sin egen historie

Nancy Herz ga selv «de skamløse jentene» et navn i et innlegg i Aftenposten. Det kanskje ikke alle har fått med seg er at det ikke handler om at hun er uten skam. Derimot handler det om at hun – eller andre – ikke kan eie andres skam.

– Skam kan være et fint moralsk kompass. Men ofte blir skam brukt, og religiøst begrunnet, for å begrense og undertrykke, og da særlig jenter. Den type skam er hard å leve med. Jeg har opplevd dette med å bli fortalt at man ikke må være synlig for menn, der du som kvinne får en bevissthet rundt det å ikke skulle gjøre mye ute av deg, understreker hun.

– Ett annet eksempel er den skammen som kommer når du har mensen, og derfor regnes som uren. Jeg kunne ikke faste eller ta i Koranen da. Et annet eksempel på skam er at du må være så mye mindre. Når vi snakker om skamløshet, så handler det om at vi ikke eier den skammen andre påfører oss for å være den vi er. Hvem vi er kan være så mye forskjellig. Dette handler om å kunne eie sin egen historie og være seg selv.

Eskil Skjeldal: Flere brudd

For den tidligere presten, teologen, forskeren, forfatteren og skribenten Eskil Skjeldal kom bruddet med troen brått på. I ettertid ser han at det ikke burde overrasket ham. Den tidligere presten, teologiforskeren og skribenten sto allerede oppe i samlivsbrudd, og hadde mistet sin beste venn.

– Min tro var aldri knyttet til at jeg måtte gjøre eller leve sånn eller slik for å være kristen. Jeg fikk troen inn gjennom musikken. Prestene jeg møtte var kloke. De fortalte aldri hvordan en skulle leve for å kalle seg kristen. Jeg hørte ikke om helvete før jeg begynte på teologistudiet, forteller han.

– Prestene jeg møtte var kloke. De fortalte aldri hvordan en skulle leve for å kalle seg kristen. Jeg hørte ikke om helvete før jeg begynte på teologistudiet

– Jeg hadde nok ikke fått dette trosbruddet om jeg fortsatt hadde jobbet som prest. Da jeg var prest var troen på sitt mest meningsfulle. Den var knyttet til å møte folk, hjelpe folk som hadde mistet noen. Det var forutsigbart, og det var lite krav til presten annet enn å snakke så folk forsto. Det var ikke noe fokus på troen min. Det var ikke noe fokus på meg og Gud. Troen var gitt.

Se bildet større

Guden Eskil Skjeldal møtte gjennom musikken var en litt fjern, omsorgsfull bestefar, eller mindre banalt: et fjernt, omsorgsfullt blikk, som var akkurat passe på avstand. FOTO: NTB-Scanpix

Musikk og bønn

Skjeldal var prest, mer eller mindre ved en tilfeldighet, i Den norske kirke, i en menighet i Lofoten. Før den tid bodde han to år i kloster. Der materialiserte troen seg mer i en form han kaller kristendom som en habitus, en livsform.

– Siden jeg fikk troen inn gjennom musikken, fikk jeg også inn dens meditative side. Den du kan finne igjen i bønn, som tidebønnen i klosteret. Tidebønnen likner på å synge et kirkemusikalsk verk. Det er noe sublimt i musikken som jeg – som søkende gutt – nok litt barnslig overførte på Gud. Det var noe skremmende vakkert. Men jeg ville nok ikke, selv på mitt mest kristne, ha sagt at jeg hørte Gud i musikken. Samtidig kan jeg fortsatt spørre meg « Hva er det med Bach?».

– Det er noe sublimt i musikken som jeg – som søkende gutt – nok litt barnslig overførte på Gud

– Kanskje var det musikken som traff meg. Var musikken min gud? Det spørsmålet må jeg stille meg når det i dag er salmer jeg ikke kan synge. Det handler ikke om at salmene minner meg noe fint. Men heller at jeg er redd for kombinasjonen av meg og gud, at det skal blusse noe opp igjen som jeg ikke vil tåle. Jeg er brent av det trosuniverset og vil ikke inn i det. Troen er veldig skummel for meg.

Sunn tro

Eskil Skjeldal understreker at han snakker om sine egne erfaringer. Det er han som ikke kan ha noe med Gud, eller troen, å gjøre. Det er viktig for ham at andre kan velge selv.

– Hvem var denne guden du møtte gjennom musikken?

– Det var en litt fjern, omsorgsfull bestefar, eller mindre banalt: et fjernt, omsorgsfullt blikk, som var akkurat passe på avstand. Troen, slik jeg følte den da, var følelsen av å bli sett, sier han.

– Mange snakker om gud som et blikk, en overvåker, som noen som ser etter synd. Men det var overhodet ikke det. Jeg visste jo ikke hva synd var. Det var litt som faren i liknelsen om den bortkomne sønn. Skal man knytte det til en bibelfortelling så var det den. Det var veldig takknemlig. Jeg hater å bruke det ordet, men det var en sunn tro. Om man først skal ha en tro var denne veldig grei.

– Jeg hater å bruke det ordet, men det var en sunn tro. Om man først skal ha en tro var denne veldig grei

Få noe igjen for troen

Skjeldals Gud var med andre ord langt fra forbud og påbud, og den smale sti, den guden folk med makt plasserer som hemmende gudsbilder i andres liv, som han selv beskriver motsatsen. Altså en usunn tro.

– Skal du først ha en tro må du ha den litt på avstand. Noe jeg selv fikk erfare som voksen, da jeg trakk troen inn, og alt ble ødelagt. Det tukla seg til med en gang jeg trakk inn Gud i livet mitt.

– Hva mener du med å trekke gud inn?

– Håpe på at han skal hjelpe. Det var ikke at jeg håpet han skulle komme inn i stua her og fortelle meg hvordan jeg skulle leve livet mitt som nyskilt. Det var derimot et håp om at han skulle gi meg indre styrke. Hvorfor ellers tro på Gud, liksom, om du ikke får noe igjen for det?

Nytteperspektivet meldte seg med stadig større tyngde.

– Jeg er teolog, så jeg visste jo at jeg var helt på villspor. Samtidig var jeg i en krise, og det var helt banalt å tro at ikke troen også skulle få en krise. Troen befinner seg jo ikke i et vakuum. Jeg visste det også rasjonelt den gang, at det var naturlig at jeg var i troskrise på grunn av ytre omstendigheter. Men jeg klarte ikke – og ville ikke – la være å være sint på Gud.

– Jeg klarte ikke – og ville ikke – la være å være sint på Gud

Sinne som renselse

I ettertid kaller han det også litt barnslig, dette sinnet. Samtidig opplevde han sinnet som en renselse.

– Hadde jeg hatt en oppvekst der det ikke var lov å bli sint på Gud, da kunne jeg ha blitt lagt inn. Men sånne reservasjoner hadde ikke jeg. Dessuten kjenner jeg Bibelen godt. Den er gjennomsyret av mennesker som er sinte på gud. Jeg visste at dette er en egen sjanger, og jeg visste at det var viktig for meg.

Raseriet klarte han imidlertid ikke å ta ut bare overfor seg selv. Han skrev det ut. Først i en lang artikkelrekke i Dag og Tid. Så i boken Eg slepper deg utan at du velsignar meg, som altså kom tidligere i år.

– Plutselig gikk det fra å være en altomfattende troskrise, til å nesten bli noe meningsfullt

– Det var et voldsomt indre kaos. Gjennom å bearbeide dette for avis fikk jeg satt ord på det som skjedde. Jeg fikk formulert meg for meg selv. Etter hvert fikk jeg også bekreftelse fra mange på at dette ikke var bare noe som berørte meg. Plutselig gikk det fra å være en altomfattende troskrise, til å nesten bli noe meningsfullt.

– Samtidig var jo ikke dette første gang jeg mistet troen. Den gang førte ikke tap av tro til noe vondt. Jeg visste at troen ville komme tilbake. Denne gangen var det bare fælt.

Selvmedisinering gjennom tro

I 2009 ga han ut boken Den svake gud. Den er teologisk og et gudsforsvar, men den er samtidig kanskje et frampek mot hva som skal komme. Selv ser han en rød tråd mellom bøkene i det at han forsøker å problematisere ødeleggende gudsbilder. En annen gud enn den han selv møtte, og ble forsterket i troen på, gjennom sine teologistudier.

– Troen ga meg mening. Livet fikk en mening, på den andre siden av livet. Lidelse fikk en mening i Jesus. Han var det store forbildet. Det var mange småting som ligger implisitt i den kristne troen som jeg kan forstå at folk kan bli glade av, forklarer han.

– Det var teologi som selvmedisinering. Teorien som rusmiddel. Det er ikke nødvendigvis galt. Vi har alle våre motiver for å tro, eller ikke tro. Samtidig gjorde jeg ikke noe umoralsk mot noen. Jeg fortalte ikke noen hvordan de skulle leve livet sitt.

Lette etter Gud

Medisineringen var mot depresjon. Han så det ikke da, men nå kan han se hvilken motor sykdommen var for hans søken. Samtidig understreker han at troen heller ikke bare kan psykologiseres. Han lette også etter denne guden. Men i dag frykter han spørsmålet: Finnes gud?

– Jeg vet jeg har den søken i meg. Jeg vet også at jeg er en type som har hang til det ekstreme. Jeg har ikke magemål. Jeg kan ikke være en slappa-kristen, som slenger innom kirken nå og da.

– Jeg må være far for mine barn. Går jeg rundt og skal løse dette uløselige problemet, som jeg har lest nok vitenskapsteori til å vite at det er, ville mine unger gå for lut og kaldt vann.

Ingen ideell posisjon

Ateist vil han imidlertid ikke kalle seg. Han opplever ateismen som for skråsikker, selv om han selv heller ikke tror på noen gud som hører bønner, eller noen gud som har gitt oss de ti bud eller laget forordninger for hvordan en gudstjeneste skal gjøres.

– Den ateistiske posisjonen er en avvisning av Guds eksistens. Jeg mener at på samme måte som en kristen ikke kan uttale at han eller hun vet at gud finnes, så kan heller ikke ateisten si det motsatte. Det blir for bastant. Da ender jeg i agnostisismen. Denne utskjelte mellomposisjonen som jeg egentlig identifiserer meg med grunnfølelsen i: Det at dette er noe den menneskelige forstand ikke kan uttale seg om.

– Agnostikeren høres kanskje litt feig ut. Men det er jo ikke feigt, det er rasjonelt. Og det er det den minst ille. Det er ingen ideelle posisjoner når det kommer til spørsmålet om Guds eksistens, sjelenes udødelighet eller det evige liv. Tror du på det, respekterer jeg det. Tror du ikke på det, respekterer jeg det. Men ikke trykk din tro eller ikke-tro på andre.

Jostein Sandsmark: Troen døde den natten

Se bildet større

– Jeg kan ikke si at det var Gud som bar meg igjennom [sorgen]. Jeg måtte pinadø gjøre det selv, sier Jostein Sandsmark. FOTO: Aslaug Olette Klausen

Frem til januar-natten i 2014 – da yngstedatteren døde av skadene etter en påkjørsel – var den tidligere journalisten og sosionomen Jostein Sandsmark en gudfryktig mann. Han vokste opp på bedehuset og i kirka, og var misjonær i Sør-Amerika og forlagsredaktør i Lunde forlag. Da datteren døde, døde også troen, i hvert fall i den formen den hadde hatt frem til da.

Da Fri tanke møtte ham til intervju i 2015, for vår serie Trosoppgjør, kalte han seg en håper. Han vekslet mellom avvisning, agnostisisme og ateisme. Svingningene er færre nå. I dag oppleves livet uten Gud som befriende, forteller han. Rett nok hadde hans gudstro handlet om nåde. Men det var ikke hva han møtte hos flere religiøse. Selv om det også fantes varme både i hans nærhet og i møtene som oppsto da han var på turné med boken Pass på liten og på stor.

– Jeg takler ikke at religion blir brukt til moralisering, kritikk og retthaveri. Når noen har fromhetsidealer jeg ikke kan leve opp til, er det bedre å gjøre andre ting. Teoretisk burde ikke dette rokket mer ved min tro. Men det ble så mye, på et veldig vanskelig tidspunkt, da vi hadde mistet det yngste barnet vårt.

Håpet frikoblet fra religion

– Men hvorfor burde du beholdt troen?

– Det er sånn at når du har levd med noe et helt liv, og holdt det for sant, er det ikke så lett gi slipp på det.

– Jeg klarer ikke være en aktiv håper lenger. Men jeg vil heller ikke sette to streker under at det ikke finnes noe mer, da avskriver jeg meg ethvert håp om å få se Sara og Tirill igjen. Jeg er ikke mer prinsipiell enn det. Men det ørlille håpet er frikoblet fra organisert religion. På vei inn til Oslo i dag tenkte jeg at om det finnes noe etter døden, vil det jo ikke være avhengig av mitt håp. Det er ikke mitt ansvar å svare for religiøse spørsmål, selv ikke overfor meg selv. Det får være som det er, og så får jeg ta vare på meg selv og mine nærmeste her og nå.

Å klare seg selv

Han vokste opp med kristendom der vitnesbyrdet var sentralt. Det handlet om å gi et godt bilde av Gud utad. På mange måter har han videreført dette, men ikke med det som var fortegnet tidligere.

– Det er nok noen som har forventet at jeg skal komme ut av mørket, og til den lyse siden. Dit er jeg på vei, men ikke på den måten flere av disse menneskene forventer. Jeg kan ikke si at det var Gud som bar meg igjennom. Jeg måtte pinadø gjøre det selv, erklærer han.

– På sikt kan jeg kanskje komme ut av dette som et sterkere menneske. Men jeg er ikke der riktig ennå. Det er også en slags sorg. Det var tidligere godt å ha et gudsbilde jeg kunne hvile i. Uansett hva jeg fikk til eller ikke maktet, kunne jeg legge det frem for Gud. Nå hviler jeg derimot hos gode venner som ikke forventer så mye av meg. Og så hviler jeg litt i meg selv. Jeg er ikke ferdig med sorgen, men jeg har kommet meg i gjennom det.

– I alt som er vondt, må vel akkurat det være litt godt?

– Ja. Det å få rettet ryggen og kjenne at livet har gode sider, igjen. Det å kunne smile og le, uten dårlig samvittighet. Sorgen har blitt til å leve med.

Paul Omar Lervåg: Vil stille spørsmål

Se bildet større

– Da jeg var i menigheten lurte dommedag rundt hvert hjørne. Det var veldig stressende og slitsomt, sier Paul Ottar Lervåg. FOTO: Aslaug Olette Klausen

Fri tanke møtte også Porsgrunnsmannen Paul Omar Lervåg i 2015. 28-åringen hadde da forlatt den lukkede menigheten Smiths Venner, som han var oppvokst i. Han beskrev seg selv som stolt ateist og hedning, fri fra et gudsbilde som enklest kan beskrives som en gammel mann med «stalkerblikk».

– Da jeg var i menigheten lurte dommedag rundt hvert hjørne. Det var veldig stressende og slitsomt. Det slipper man ved å lære seg kritisk tenkning. Der jeg tidligere så en fatalitet, ser jeg nå en fremtid med mange muligheter, forklarer han.

– Når du er troende blir selvsikkerhet og bastanthet bejublet

– Religionen har vært borte lenge. Nå har også troen forsvunnet. Når jeg ikke vet noe nå, sier jeg det; jeg vet ikke. Når du er troende blir selvsikkerhet og bastanthet bejublet, fravær av tvil er en styrke. For min del vil jeg helst ha et samfunn som stiller spørsmål, som lytter til sine vitenskapsmenn heller enn sine teologer.

– Har du noe du holder som sant nå?

– Jeg prøver hele tiden å stille spørsmål ved det jeg tenker. Og har vel landet på en konsekvensetikk. Jeg har kommet til at godt og ondt ikke er helt subjektivt. Du kan måle det i lidelse og velbehag. Får du andre mennesker til å lide, er det ondskap; gjør du noe som får andre til å føle seg vel, er det godt. Jeg kaller det moralrealisme.

Politisk engasjement

De to årene som har gått siden vi møtte ham sist har han brukt på arbeid for også å kunne frigjøre andre. Han sitter i styret i Hedningsamfunnet, han har vært leder for Skeiv Ungdom i Telemark, i vinter var han en av initiativtakerne til Sekulærfeministisk Front (SEFF), og han er en begynnende aktiv debattant i mediene. Ønsket er mindre konfrontasjon, og at flere skal stille sokratiske spørsmål.

– Når man kommer tettere på det sekulære arbeidet, kommer man også tettere på ulike mennesker og holdninger. Man møter flere religiøse, og man får gjerne en større forståelse av hva som skjer i samfunnet. Når man ser en utvikling som er uheldig, vil man motarbeide den, og da på en så demokratisk måte som mulig.

– Man kan ikke bekjempe undertrykkelse med undertrykkelse

– Trumpisme er ikke måte å gå frem. Man kan ikke bekjempe udemokratiske holdninger med udemokratiske virkemidler. Man kan ikke bekjempe undertrykkelse med undertrykkelse. Skal man bekjempe skamkulturen må man argumentere på en måte som får folk til å tenke selv, og selv ville fri seg fra religiøse dogmer.

Bort fra tro

Lervåg mener at det derfor ikke bare er nødvendig å drive religionskritikk. Han vil også bekjempe selve troen.

– Det er troen som er fundamentet for kristendom, for islam, for alternativ medisin og kvakksalveri. Troen er også fundamentet til nynazisme og fascisme. Jeg sier ikke at alt dette er likt, men det har et fellestrekk; troen.

– Tro er å late som man vet ting man ikke vet. Sier du at du vet hvordan universet ble til på basis av tro alene, så er det noe du ikke kan vite, fordi du ikke har noen beviser. Har man ingen beviser for hvordan universet ble til, men er likevel selvsikker, må man stille det epistemologiske spørsmålet: Hvordan vet jeg dette? Hvordan kan jeg vite dette?

Selv kan han ikke lenger tenke seg å leve i en verden der en ikke kan stille spørsmål. Han nærmest kunne være kritisk, til både egne og andres overbevisninger.

– Jeg synes egentlig litt synd på dem, sier han med henvisning til sitt gamle miljø.

– For meg er det litt rart å skulle se på verden som en fiende. Det er inntrykket du får når du er på møter. Det er en «oss mot verden»-mentalitet. I Smiths Venner snakker de som om de skulle være mer verdt enn alle andre, som om de er Guds utvalgte.

Bo Juel: Feil kart

Se bildet større

– Det er hele tiden en frykt for en superkraft som ser tankene dine, og som har makt til å slå deg i hjel, sier Bo Juel. FOTO: Aslaug Olette Klausen

Utvalgte mener også Jehovas Vitner at de er. «Gud dreper ikke gode mennesker», sier coach og tidligere medlem Bo Juel, og sikter til sektens forhold til verden. De gode menneskene var ikke i verden utenfor. Noe som gjør det krevende å forlate menigheten, slik han gjorde for over 20 år siden.

– De er fundamentalister i tankesettet sitt

– De er fundamentalister i tankesettet sitt. Når du kommer ut av det kan du sammenlikne det med å hoppe i fallskjerm over Amazonas. Du har pakket og har med kart, men når du lander og har pakket ut, ser du at du har et kart over Sahara. Da står du der med et kompass, og vet noe om retningen, men det er også alt du vet.

– Det tankesettet har du når du kommer ut av en sekt. Og det finnes ikke bra mennesker utenfor sekten, for ellers skulle de jo ikke drepes, av gud. Denne redselen for andre mennesker tror jeg har vært det vanskeligste.

– Hvor lenge var du redd?

– Redsel var jo ikke noe nytt. Du er redd også når du er inne i det. Det er hele tiden en frykt for en superkraft som ser tankene dine, og som har makt til å slå deg i hjel. I tillegg finnes det en annen kraft som ute etter å lure deg, så du bryter reglene til Gud ...

– Jeg var ikke egentlig redd for andre mennesker. Men jeg har vanskelig for å danne dype relasjoner. Når man mister hele familien sin, når den naturlige kjærligheten fra ens foreldre er sekundær i forhold til det hva en fantasifigur i himmelen mener, er det vanskelig. Men jeg har lært det nå.

Viktig og verdifull

Juel har i likhet med Lervåg brukt mye tid på opplysningsarbeid. Han var med på å starte Hjelpekilden, etter nettverk for tidligere sektmedlemmer og han har gitt ut bok for å fortelle om sine egne opplevelser fra oppveksten i sekten. Det har kostet, og han er ikke lenger like aktiv i arbeidet. Underveis glemte han å ta vare på seg selv.

– Jeg fokuserte veldig på hjelpe andre. Jeg ble ekstremt engasjert. Det opplevdes som både viktig og verdifullt å hjelpe. Jeg har ikke vært vanskelig å få tak i. Det er ikke så viktig for meg å hjelpe ut, men det er viktig å hjelpe de som har tatt valget.

– Det er ikke så viktig for meg å hjelpe ut, men det er viktig å hjelpe de som har tatt valget

– Jeg synes det er helt tragisk å se hvor mye jævelskap disse sektene steller i stand. Hvor mange familier som blir ødelagt fordi folk ikke får tro det de vil. Når du blir født inn i en religiøs sekt stiller du langt bak i møte med det normale livet.

Mental gjeld

Han forklarer det som å starte voksenlivet med mental gjeld, i skyld og skam, det å mangle utdannelse, det å ikke ha noe å støtte seg på. For å hjelpe seg selv, har han endret inngang i det å hjelpe andre. Han har tatt tak i det han har mestret, gjennom opp og nedturer, og utdannet seg til livsveileder (coach).

– Det handler om at ved å lære bort, lærer jeg noe selv. Min jobb er ikke å si til noen hva de skal gjøre. Det handler om å hjelpe noen til å se situasjoner fra flere vinkler. Det er ikke så mye positivt i at moren din ikke har tatt kontakt siden 2012. Det er fælt. Men man kan lære teknikker for å forholde seg til dette.

En oppskrift:

– Jeg har lært å skille mennesker og situasjon. Du er ikke Jehovas Vitne. Du er et menneske, som har valgt å tro på det sekten sier. Du er grunnleggende et menneske.

Siste nytt i Reportasje

Måtte oppsøke den lokale menigheten for å diskutere livssyn

Som 17-åring ble den nye HU-lederen Kristoffer Stokkeland (24) kreftsyk. Det ble Humanistisk Ungdom som reddet hans sosiale liv.

Fremmede mennesker sender brev med kjærlig påminnelse om fortapelse

Jostein Sandsmark sto fram med trostvil etter tapet av datteren. Både han og andre som har vært offentlig med trostap har møtt moralisering, og noen også trusler, fra ukjente kristne og muslimer.

Roar Johnsen har vært på ALLE HEF-landsmøter siden 1981

Selv er han blitt noe gråere i håret på disse årene, mens forbundet har gjennomgått store endringer og er samtidig likevel det samme som i 1981.

 
Hva er egentlig viktigst på landsmøtet?

Hvem er folkene som stiller på landsmøte i Human-Etisk Forbund? Hvor lenge har de vært med i forbundet, og hva synes de er viktig?

Solhjell: – Paradoks at HEF virker mer opptatt av religion enn å fremme det sekulære

Bård Vegars Solhjell (SV) i samtale med HEFs fagsjef Bente Sandvig: – Min forventning er at HEF kjemper for en krystallklar sekulær stat og et samfunn der religionen spiller en tilbaketrukket rolle.

De skjulte sufiene

– Vi har en tendens til å betrakte Vesten og den islamske verden som absolutte motsetninger, som materie og antimaterie. I virkeligheten har vi en lang historie med krysspollinering, sier Mark Sedgwick.

ANNONSE
Annonse
ANNONSE
Annonse
ANNONSE
Annonse