ANNONSE
Annonse

– Det er to ting jeg er sikker på med min tro nå. Jeg vil ikke gå tilbake til den redselen, den har jeg kvittet meg med. Og jeg vil ikke gå til den andre ytterkanten. Jeg kommer ikke til å bli så overbevist atetist at jeg vil si at det overhodet ikke finnes noen sjanse for at det finnes en gud i min verden, sier Jostein Sandsmark Foto: Aslaug Olette Klausen

Trosoppgjør: Jostein Sandsmark

Trodde han hadde en robust gudstro

Natten datteren ligger for døden, dør også hans kristentro. I hvert fall i den form den har hatt frem til da.

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:

Sist oppdatert: 11.12.2015 kl 14:17

I januar 2014 ble Sara (13) og venninnen Tiril (11) påkjørt og drept ved Bjørkelangen. Far til Sara er Jostein H. Sandsmark. Natten datteren ligger for døden, dør også Sandsmarks kristentro. I hvert fall i den form den har hatt frem til da.

Den 55-årige sosionomen og journalisten fra Flekkefjord har frem til denne natten vært en gudfryktig mann. Han har vokst opp på bedehuset og i kirka, vært misjonær i Sør-Amerika og forlagsredaktør i Lunde forlag.

– Gudstro kom tidlig inn. Jeg trodde jeg hadde en robust tro, og på et vis, da det smalt i fjor, så jeg ikke for meg at det skulle ha noen konsekvenser for troen min. Jeg har aldri hatt en form for tro der gud på magisk vis skulle beskytte oss mot alt vondt i verden. Det er en gren i kristendommen som jeg aldri har orket eller tålt.

– Det at gud skal sikre en mot det onde og bringe suksess i livet, det har alltid vært fjernt for meg. Men den natten Sara og Tiril ble påkjørt, revnet det for meg. Det gjaldt følelsesmessig, og det gjaldt gudsforholdet mitt. Da jeg sto ved dødsleiet til Sara var det ikke hjernen min jeg gjorde opprør i; det var pappahjertet som gikk i stykker.

Fullt opprør

Han er ganske sikker på at gudsforholdet ikke hadde blitt endret om det var han selv som hadde blitt påkjørt og skadet. Han har vært journalist i Somalia og sett konsekvensene av krig. Det samme i Sudan. Han har sett hva sult kan gjøre. Han kunne ikke forutse hvordan han skulle ta det når ulykken rammet hans vergeløse datter, som lå på sykehuset, og verken han eller legene kunne gjøre noe for henne.

– Det å stå ved dødsleiet for min egen unge. Det var så vondt. Det er det bildet som hjemsøker meg.

– Det første jeg gjorde, var å bli sint på gud. Jeg husker jeg gikk utenfor Ullevål sykehus og skrek mot himmelen. Jeg sa til gud: Du skal få en sjanse; nå berger du Sara og Tiril. Noen få timer senere døde de. Da var jeg i fullt opprør.

Ateisme. Agnostiker. Avvise

Alt hans sinne ble rettet mot gud. Stikk i strid med all barnelærdom fra bedehuset. En verken skulle eller kunne bli sint på gud. Det var full ærefrykt for gud det handlet om i menigheten på Sørlandet.

– Jeg trodde ikke jeg hadde det i meg. Jeg har hatt måneder der jeg kjeftet på gud, skjelte ham ut. Jeg vil påstå at jeg ryddet bordet og satte hele troen min på spill. Nå skulle jeg finne ut hva jeg ville med denne troen. Jeg skjønte da noe jeg nok hadde ant tidligere. Mye av min gudstro var knyttet til frykt.

Han hadde vært redd gud, redd for å havne i helvete. Men nå, da datteren var død, kunne han ikke forestille seg noe verre enn nettopp dette. Selv ikke tanken på helvete kunne måle seg. I tiden som fulgte var han derfor innom det han kaller en rekke A-er. Ateisme. Agnostiker. Avvise. Det er under sistnevnte han vil sette seg akkurat i dag. Han holder det for fullt mulig at det finnes en gud, men det er ikke en gud han vil ha noe med å gjøre.

– Jeg kan ikke si til deg at nå har jeg konkludert. Jeg er ikke en som har funnet tilbake til en gudstro han hadde. Du treffer ikke her en som har blitt ateist. Jeg vet fortsatt ikke hvor jeg ender opp, hvis jeg noen ganger finner ut av det. Men jeg er på det stadiet der jeg er åpen for å finne ut av hva jeg vil.

– Jeg vil ikke definere meg. Det klarer jeg ikke i dag. Om du ba meg si ja eller nei til gud, så klarer jeg ikke det heller i dag. Jeg tenkte på veien hit at det er to typer jobber jeg ikke kunne ha nå: Det er å være kristen predikant eller å jobbe i Human-Etisk Forbund. I anstendighetens navn burde jeg da hatt et avklart forhold til troen min.

– Har du hatt en intellektuell tro?

– Ja, jeg tror det. Jeg har lest veldig mange såkalte apologetikk-bøker, altså bøker til trosforsvar. Og jeg har forsøkt å finne ut om det er fornuft i å tro på gud, eller om det er ren idioti. Jeg har sugd til meg alle argumentene fra store tenkere som kunne støtte opp om min egen tro. Men jeg har også prøvd å la meg utfordre av folk som mener noe annet. Jeg har forsøkt å ha et åpent sinn, siden jeg har tenkt at hvis jeg først skal ha en gudstro, så bør den tåle nær sagt hva som helst av intellektuelle utfordringer. Men det som traff meg i januar i fjor, det gikk rett i hjertet på meg.

Gudsfrykt

Troen han har båret på har på mange måter ikke vært en statisk størrelse, selv om frykten for gud aldri slapp. Den sørlandske kristendommen han vokste opp med, har han hatt et bevisst syn på å ikke videreføre til sine barn. Han minnes taler han mener burde hatt 18-årsgrense, men som han fikk høre som barn. I tillegg kom innsikten med alderen om at «livet nok ikke er like enkelt som avholdsfolket skal ha det til».

– Jeg har nok tenkt mye på dette de siste 20 årene. Jeg var innbitt opptatt av at dersom ungene skulle ha et forhold til gud, så skulle de ha et kjærlig, lyst og godt gudsbilde. Om de kom til meg og sa de ikke ville tro, så skulle jeg være ok med det. De skulle få ha sitt eget liv. Det var nok en reaksjon på at jeg selv vokste opp med redselen for gud og jeg selv ikke egentlig hadde så mye valg på om jeg ville tro på eller ikke.

– Du hadde ikke noe valg?

– Reelt sett og ytre sett så hadde jeg jo det. Men gudsfrykten satt så dypt i meg at jeg likevel ikke hadde noe valg. Når du er redd for noe, så handler du ut fra det. Da var det ikke noen åpning for å forlate troen. Jeg kom fortsatt til å legge meg om kvelden og være redd for at jeg skulle dø og våkne opp på et ille sted.

– Det er to ting jeg er sikker på med min tro nå. Jeg vil ikke gå tilbake til den redselen, den har jeg kvittet meg med. Og jeg vil ikke gå til den andre ytterkanten. Jeg kommer ikke til å bli så overbevist ateist at jeg vil si at det overhodet ikke finnes noen sjanse for at det finnes en gud i min verden. Det at min lille hjerne skulle ha oversikt over alt i verden, den ideen klarer jeg ikke. Men mellom de to ytterpunktene der driver jeg frem og tilbake, fra dag til dag og time til time.

Ingen entydige svar

I møte med Fri tanke opplever han at han i øyeblikket i grunnen er ganske religiøs. Han innser samtidig at dette kan ha sammenheng med at journalisten på andre siden av bordet representerer et ikke-kristent ståsted. I møte med mer religiøse medier beveger han seg nærmere det troløse. Det er ikke egentlig trass.

– Det er min smerte. Dette må jeg finne ut av selv. Jeg vet ikke hva jeg vil konkludere, om jeg vil det. Men dette må jeg finne ut av selv. Det å bli avkrevd entydige svar, med to streker under – det har jeg blitt allergisk mot.

Det tok ham over et halvt år å bli åpen om trostapet og tvilen. Først blant sine nærmeste og senere ut i offentligheten med boken «Pass på liten og på stor» – en kjærlighetserklæring til datteren. Med denne åpenheten fulgte en ny innsikt han ikke var helt forberedt på at skulle komme. Det var ikke likegyldig hvilket livssyn samtalepartnerne eller andre hadde for hvordan de møtte ham, hans smerte og hans trostvisyn.

– Venner som ikke har noen gudstro, eller som er veldig ambivalente, eller åpne og ikke vil definere seg som det ene eller andre. De har vært mye enklere for meg å forholde seg til. De har krevd lite, og tålt mye av meg. Det har vært veldig godt å være sammen med dem, for de har aldri forlangt at jeg nå må ha et entydig svar.

– Mens i kristne sammenhenger har det vært en del som det har vært krevende å forholde seg til. Når de kommer med sine prinsipper og teorier og skal ha det til å passe på min situasjon, så kjenner jeg at dette makter jeg ikke. Det er vondt.

Han har sagt fra, til altfor mange, i brev og epost og telefon. I alle de kanaler der han har blitt kontaktet, har han bedt om at disse kristne må forsøke å leve seg inn i hvordan han har det. Han vil ha seg frabedt deres belæring og moralisering. Han vil ha seg frabedt deres formaninger om å ikke være sint på gud, deres vidløftige teorier om en god, allmektig gud.

Ikke en gud han vil kjenne

Samtidig forstår han at de som kommer til ham og snakker om guds vilje og uransakelige veier, ikke snakker i vond vilje. Han ser at de handler i god tro. Men han tror ikke de skjønner konsekvensene av hva de gjør. Og konsekvensen for ham er at med deres tramping inn i hans sorg og smerte så blir det snarere til at han konkluderer med at om gud er slik de forteller ham, så er det ikke en gud han orker ha noe med å gjøre.

– På dager jeg er ateist, tenker jeg at jeg har kastet jesusbarnet ut med badevannet. Og det ble konsekvensen av at disse moralske kristne hadde så sterke meninger.

– Det gjør vondt. Jeg er sånn skrudd sammen at jeg har en skuff for smerten over at vi mistet Sara, og en skuff for troskrisen min. Når jeg opplever uforstand overfor troskrisen min, blander det seg med uforstand overfor det at jeg har mistet et barn. De få gangene jeg har tenkt på muligheten av å miste et barn, så så jeg ikke for meg at det skulle være noen kristne som skulle vise at de umulig kunne forstå hvor vondt det er å miste en unge. Det var jeg ikke forberedt på, så jeg hadde ikke oppe noe forsvar.

Dette er imidlertid ikke flertallet av dem han møter. Det er mange som gir en klem, og respekterer hans sorg og alle uttrykkene den får. Det er bare slik at han husker mindretallets mangel på respekt og moralisering over hans følelser bedre.

– Jeg har forsøkt å ta et oppgjør med et gudsbilde. Jeg ser for meg at den 11. januar i fjor så satt gud oppe i himmelen og var sånn passe interessert i at to barn ble drept. Jeg har til og med sagt det til ham, at hvis det er sånn du er, så vil jeg ikke noe med deg å gjøre.

– Jeg har forsøkt å nærme meg et annet gudsbilde. Et bilde som rent intellektuelt ikke løser noe som helst med ondskapens problem, eller om gud er allmektig. Det er en gud som i stedet for å sitte i himmelen er helt nær hos dem som rammes. En gud som holdt rundt jentene da det smalt. En gud som ikke ville at de skulle bli drept, men da de var døde, tok han imot dem på den andre siden. Men dette finner jeg ikke helt ut av. Jeg kan håpe at det er sånn, men jeg vet ikke hva jeg tror om det.

Befriende

En nær gud finner han det lettere å forholde seg til. Han er også oppmerksom på at noen uten en tro ville kunne kalle dette alternative gudsbildet en krykke å støtte seg til. Men så halt vil han da si at han er. Han trenger en krykke å støtte seg til.

– Det er mulig det er en konstruksjon i hodet mitt. Denne nærværende gud. Men jeg har mine stunder der jeg trenger det å klamre meg til. Så kan det gå en halvtime før jeg tenker at det finnes absolutt ingen gud, eller jeg begynner å tenke på den sinte gud jeg ikke vil ha noe med å gjøre. Og sånn svinger det.

– Det høres ganske slitsomt ut?

– Nei. Jeg forstår at det kan høres sånn ut. Men for en som har levd 54 år i frykt for gud, så er det veldig befriende å kvitte seg med troen. Jeg kan faktisk anbefale å tenke på livet, døden og evigheten uten å ha fasiten. Det kan være ganske spennende, og aller mest er det befriende.

– Jeg kan tenke i en og samme tanke at det i hele universet ikke finnes en gud, og samtidig tenke at kanskje det finnes en himmel der Sara og Tiril er nå. Det er befriende. På foredragene jeg holder, pleier jeg å kalle det håp under konstruksjon. Jeg kan ikke kalle meg en troende, så jeg sier jeg er en håper.

– Dette er jo en stor endring i livet. Er det noe du har måtte lære deg på nytt?

– Ja, noe har jeg jo allerede sagt. Jeg har måtte lære på nytt hva jeg tror om gud. Minus frykten. Jeg må prøve å lære meg å ikke være så konfliktsky. Jeg har ikke tenkt på dette tidligere. Men jeg ser jo nå at det hele tiden er to sider av samme sak. Det er gudstroen og det er menneskelige relasjoner. Jeg skal ikke gå rundt å være redd for verken gud eller mennesker. Jeg skal ta skylden for det jeg har skyld for. Men jeg skal ikke la meg styre av skyldfølelse. Jeg skal kunne si fra hva jeg mener, der jeg før bøyde nakken og fant meg i at gud eller andre mennesker hadde rett.

– Jeg forsøker å ikke be om kvelden. Når jeg legger meg, holder jeg bevisst hendene fra hverandre. Jeg vil ikke be. Det gjør jeg med skrekkblandet fryd. Det er ikke sånn at jeg knipser og så er frykten helt borte. Det kan hende jeg bråvåkner og skjønner jeg er redd, en frykt som kommer av tanken på å ikke ha gjort opp med gud. Da er det så deilig at jeg kan sovne med hendene fra hverandre. Det er veldig befriende.

Retten til å være sint

Det var likevel ikke slik at alt han fikk med seg fra bedehuset var skrekkelig. Han minnes mye varme, voksne menn som gråt. Men mange av disse varme menneskene forsto ikke hvor grensene gikk for hva en skal utsette et barn for, det er han ikke i tvil om. I tillegg kom det at foreldrene og gud stort sett var enige om når Jostein hadde gjort noe galt. Og når disse var på parti, måtte han alltid skvære opp med alle parter. Følelsen av at han har ansvar for å unnskylde og rydde opp, har fulgt ham inn i voksenlivet, helt frem til nå.

– Nå vil jeg tillate meg selv å være sint på de kristne som tramper inn i sorgen min og skal bestemme hva jeg skal tåle. Det var noen som bestemte det da jeg var liten, og nå er det noen som mener at de nå, som jeg har mistet en unge, kan definere det igjen.

– Jeg har ikke blitt bitter. Bitterhet er sinne som har stivnet og gått sur. Jeg forbeholder meg retten til å være sint når jeg er sint, fortvilt når jeg er fortvilt, til å tvile når jeg gjør det og ha vantro, altså ikke-tro, når jeg gjør det. Det må bli slutt på at jeg skal måtte be om unnskyldning for hva jeg tenker eller føler.

Dette er første gang i livet han opplever å ikke måtte be gud om unnskyldning. Han kan ikke se at den guden han har trodd på, hadde rett når det kommer til datterens død.

– Jeg må ikke lenger ende opp med å be gud om unnskyldning. Og aller minst fordi han kanskje ikke finnes.

Dette intervjuet er langversjonen av et intervju som stod i siste nummer av papirutgaven av Fri tanke.

Siste nytt i Reportasje Vis flere

Straff som fortjent?

Straff som fortjent?

Fengselsfilosof Marianne Frøystad Walderhaug er opptatt av hvordan vi som samfunn møter de straffedømte etter soning.

Bispedømmets mann stoppet møtelederens utspørring

Bispedømmets mann stoppet møtelederens utspørring

VOSS: Vi var på debattmøte om skolegudstjenester på Voss i går kveld. Sjekk hvordan det gikk.

Konverterte til islam som et sosialt eksperiment... og for kjærligheten

Konverterte til islam som et sosialt eksperiment... og for kjærligheten

Han er fra et norsk, liberalt akademikerhjem. For å få kvinnen han elsker, måtte han konvertere til islam. Likevel valgte de Humanistisk vigsel. I kveld kan du se filmen på TV2.

Humanistisk sjelesørger leder presteteam på engelsk sykehus

Humanistisk sjelesørger leder presteteam på engelsk sykehus

På 25 prosent av sykehusene i Storbritannia har de nå ansatt en eller flere samtalepartnere som ikke er religiøse.

Gleder seg til landsmøte i Humanistisk Ungdom

Gleder seg til landsmøte i Humanistisk Ungdom

Til helga reiser Veronika Antonsen hele den lange veien fra Øst-Finnmark til Oslo, blant annet for å være med på å diskutere om HU skal gå inn for forbud mot omskjæring.

Hvorfor protesterer ikke muslimer mot omskjæringforbud?

Hvorfor protesterer ikke muslimer mot omskjæringforbud?

Et forbud mot nikab vekker engasjement blant muslimer selv om det vil ramme svært få. Et forbud mot omskjæring vil ramme nesten alle muslimer, men da er det taust. Hvorfor?

Dette nettstedet bruker cookies

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

En informasjonskapsel er en mekanisme der din nettleser kan ta vare på informasjon den får fra nettsider, for så å sende disse tilbake til nettsidene igjen senere. Dette gjøres automatisk uten at brukeren trenger å tenke på det.

Informasjonskapslene kan ha flere funksjoner, for eksempel å holde rede på innstillinger, hvilken bruker du er logget inn som, hva du har tilgang til, hjelp til å sørge for at du får tilsendt riktig innhold, sporing av annonsevisninger og annet.

Informasjonskapsler gjør det mulig å holde rede på slike innstillinger og annet over tid, slik at informasjonen er lettere tilgjengelig ved gjentatte besøk til nettstedet. Informasjonskapslene brukes også til midlertidig håndtering av brukerspesifikk informasjon når man besøker forskjellige deler av samme nettsted.

To eksempler fra de mange funkjsonene nettstedet bruker informasjonskapsler for å vedlikeholde: Én informasjonskapsel brukes for å huske innstilling for lydstyrke på videoavspilleren, en annen brukes for å huske om du har krysset vekk denne boksen med informasjon, slik at du ikke trenger å se den igjen neste gang du besøker dette nettstedet fra samme enhet som du bruker nå.

Informasjonskapsler lagres automatisk av nettleseren din som små tekstfiler på din datamaskin. Du kan selv endre innstillinger for hvordan informasjonskapsler skal håndteres i din nettleser.

Informasjonskapsler kan leveres av alle typer innhold på nettstedet, både tekstsider, bilder og annet. Informasjonskapslene sendes kun tilbake til det nettstedet du fikk dem fra, ikke til andre nettsteder.

Mange nettsteder, dette inkludert, fungerer ikke som de skal dersom du ikke tillater bruk av informasjonskapsler.

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler for å håndtere tre nivåer av funksjonalitet:

Kritiske informasjonskapsler brukes til å holde rede på brukerinformasjon, tilgang, personlige innstillinger og annet. Uten disse fungerer ikke nettstedet som det skal.

Analyse-informasjonskapsler brukes for å holde rede på trafikk på nettstedet, hvilke deler av det som er mest populært, hvilke deler som brukes mest og annet. Deler av disse er tredjepart informasjonskaplser levert av eksterne tjenesteleverandører. Informasjonskapsler for analytisk funksjon brukes for å forbedre nettstedet (som er under stadig utvikling), men disse er ikke kritiske for nettstedets funksjonalitet.

Annonse-informasjonskapsler brukes av interne og tredjeparts annonsesystemer for å holde oversikt over og spore visninger av annonser.

Det er lovpålagt krav om at denne informasjonen gjøres tilgjengelig for deg som bruker av nettsteder som benytter slike informasjonskapsler.

NewsFlow - Thin AS

Dette nettstedet bruker cookies.